Haldenminner

Fredag 9. november 1990. To hengslete gutter går nedover Rødsveien. Den ene har på seg en Chicago Bulls-caps, selv om det er såvidt noen plussgrader og ingen sol; den andre har med seg en pose og en Spalding basketball som han nesten aldri mister ut i veien. De passerer et skilt som er festet i en lyktestolpe i akkurat passe høyde. De hopper opp og henger seg i noen sekunder etter tur, den ene med tunga ut, den andre ikke. Det ser ut som det ikke er første gang, verken for guttene eller skiltet.

Klokka er nærmere 17. De har akkurat spist spaghetti med tomatsaus hos faren til den ene gutten (kylling eller pasta, alltid det) og er på vei hjem til den andre gutten: han skal være alene hjemme til langt på natt. Ingen foreldre. Og det er NBA-kamp på Screensport igjen klokka to. Årets første kamp var Charlotte Hornets mot Orlando Magic, to kjedelige lag helt uten stjerner, nesten så de angret på å ha holdt seg våkne — denne kampen kunne ikke bli noe verre, og da var det helt sikkert verdt det, selv om det ikke stod i programoversikten hvilke lag det faktisk var.

De legger ballen i posen når de går i Rødsveien forbi Rødsfjellet. Fortauet er trangt og det er umulig å ha kontroll på brosteinene når det mørkner. Ikke for det, Magic Johnson ble så god fordi han spilte på ujevne baner med en irriterende intens storebror i forsvar, men det er ikke verdt det, ikke nå. Ingen av dem har uansett Magic som forbilde.

De passerer Busterudparken og går gjennom sentrum og kommer fra til et gammelt, hvitt trehus i Porsnesbakken — og hadde de hatt Google maps, eller engang et kart over Halden og en linjal og mye tid, så hadde de sett at de ikke gikk den raskeste veien, men kanskje de ikke ville ha brydd seg, kanskje de gikk her nettopp for å kunne hoppe til et skilt og nettopp fordi det var færre biler, hvem vet.

De låser seg inn. Rommet er trangt og avlangt, det er plass til en seng og et lite skrivebord med en TV på og ikke så mye mer. Skal vi spille først, sier den ene, og den andre tar fram en svart og rød joystick fra posen. Jeg vil være Detroit, sier han. Men gi faen i å skyte treere med en gang, sier den første og skrur på Amigaen.

De velger seg lag og spillere, de setter opp hvem som er forsvar på hvem, de trommer litt utålmodig med fingrene mens spillet loader, og så er de endelig i gang. Chicago tar ledelsen på en slam dunk! av Jordan. Detroit stormer tilbake, men bommer — Jordan tar returen, går coast to coast og dunker igjen. Detroit blir irritert, og på neste angrep skyter de så fort de kommer inn i angrepsskjermbildet. Og treffer. Gi faen, roper Chicago og feiler med vilje.

De spiller en time eller tre, de vinner noen kamper hver, men så blir de lei. Jeg setter på videoen igjen, sier den ene. OK, sier den andre. Det kan aldri bli for mye av Videoen.

Første gang de så videoen var på Ammerud Open. Noen hadde satt fram en TV og en videospiller og folk kom og gikk og fikk store øyne og wow, liksom. Det var første gang den ene gutten hadde sett black Jesus, Michael Jordan, og siden den gang hadde han hatt ett idol og alltid stukket ut tunga når han hoppet; selv om han manglet endel på spenst og hudfarge, så hadde han i alle fall tunga felles. (Den andre gutten snakket mye om Dennis Rodman, uten at noen skjønte helt hvorfor.)

Begge to kunne alle movesene på videoen, selvfølgelig, og de kunne selvfølgelig alle sangene — en gang hadde de satt en kassettspiller foran TVen for å ta dem opp, og så hadde de tatt med kassetten til Risum og spilt den i bakgrunnen når de prøvde å gjenskape Jordan og Barkley og Kareem. Men det ble aldri nok. Og nå, sent på kvelden, mens det ventet på en Ekte NBA-kamp, var det ingenting som passet så bra som å se den en gang til.

Fy faen, sa de til hverandre, eller ut i lufta, etpar ganger, som for å understreke hvor utrolig det var. Det er så jævlig bra. Og neste gang de gikk ut på en basketbane, prøvde de på de samme movesene igjen, selv om de var håpløst langt unna å klare dem, selv om de visste at de var håpløst langt unna. Det føltes ganske mye bedre å tenke at man tok en Jordan enn at man tok en helt vanlig layup, selv om resultatet så helt likt ut for de uinnvidde.

Og timene gikk og de ble lei igjen. Det ble midnatt og det var fremdeles to timer igjen, de begynte å zappe meningsløst rundt på ulike kanaler, de fant RTL+, det var noe med adelige fra 1700-tallet i enorme kjoler, en mann og mange damer, og damene viste fram pupper og ba ham kysse dem, og han ville ikke helt, virket egentlig litt tilbakestående der han ble dyttet rundt — og de skjønte at det var dette som var mykporno, og de så litt på det med hodet på skakke og forvirrede øyenbryn. Når den ene gutten zappet videre, sa den andre vent, nei, det var litt kult, var det ikke det da? Og den ene gutten sa, å, du liker sånt du, og zappet videre. Og så ble det ikke sagt mer om den saken.

Endelig ble klokka litt før to. De skrudde over til Screensport og benket seg til med litt popcorn og saltstenger. Klare.

Velkommen, sa TVen, til denne ukas NBA-kamp mellom Charlotte Hornets og Orlando Magic!

De stoppet å tygge. De ristet på hodet. Nei, hvisket de. HÆ, sa de. Den samme kampen?!

***

Dagen etter gikk den andre gutten hjem med en tom pose i lomma og en basketball i den andre. Joysticken hadde blitt igjen hos den ene gutten, han hadde bare én og fikk av og til besøk av noen som ikke hadde noen, og TV sports var jo et twoplayergame, så...

Han spratt ballen gjennom sentrum, forbi Busterudparken og opp Rødsveien. Den spratt nesten aldri ut i veien, selv om det var brostein — og uansett kom det ingen biler, det var lørdag. Ovenfor stadion møtte han en mann som studerte et skjevt skilt. Hm, sa mannen.

Hm, sa gutten uvilkårlig, prøvde å se for seg hvor høy Muggsy Bogues egentlig var, og la ballen i posen.

Vi gikk nedover gågata, mamma og jeg. Mamma en halvmeter foran, for å vise handlekraft; jeg en halvmeter bak, for å vise at dette var verre enn det meste annet jeg kunne ha funnet på denne vårdagen. Jeg kunne ha spilt basket, for eksempel, eller hørt på kul musikk, men neida, her ble jeg dratt med på bytur som en annen drittunge selv om jeg ikke helt var blitt voksen mann, men i alle fall ikke var drittunge lenger, og det irriterte meg noe voldsomt.

Kan du gå litt fortere, sa mamma. Hrmf, sa jeg og gikk så mye fortere at det syntes, men ikke så fort at jeg bøyde meg for hennes vilje. Hadde egen vilje, tenk.

Kan du i det minste gå litt rettere, sa mamma. Hrmf, sa jeg og lurte på hvordan jeg skulle klare det. Jeg var basketballspiller, nemlig, og flerfoldige centimetere høyere enn jeg var vant med, og var det noe jeg lærte av NBA, var det at det var dritkult å ha lange armer og lute litt i ryggen, som for å være klar til å spille forsvar eller hoppe opp på retur. Jeg hadde ikke kunnet rette meg opp hadde jeg villet og jeg ville uansett absolutt ikke.

Det virket som mamma sukket, eller kanskje det bare var meg, men hun var åpenbart ikke fornøyd, men det fikk hun heller bare være. Ingenting var viktigere for hvem jeg var enn basketballen. Det var sånn jeg måtte gå.

Vi passerte en bokhandel, Køhn eller Andersen, jeg blandet alltid de to, og mamma harpet videre på rette rygger. Det er godt for deg, sa hun, det er bra å ha en god holdning, det er sunt.

Hrmf, sa jeg igjen og zoomet ut. Ille nok å gå rundt i byen med mora si om hun ikke skulle belære også. Hun var på alle kampene mine, men det var tydelig at hun ikke hadde lært så mye om basketkroppsspråk. En gang hadde jeg kopiert et bilde av Dennis Rodman fra Sports Illustrated og hengt det opp på oppslagstavla på kjøkkenet. Beina og armene hans gikk litt alle veier og jeg spurte henne av nysgjerrighet om hva hun trodde han gjorde. Dunker, sa hun. Nei, sa jeg og lillebror i kor. Han tar retur. Det var jo åpenbart.

Nedi gata kommer det en gutt mot oss, han er året eldre enn meg, jeg kjenner ham igjen på ganglaget. Jeg merker at mamma ser på ham og jeg krymper meg. Han heter Tomas Glans, han er danser og teatermenneske, og ryggen hans er rettere enn en militærrygg. Den andre enden av skalaen.

Mamma sier ikke noe. Jeg ser vekk og tenker at dette går bra, hun tenker sitt men deler det ikke, men hun fortsetter å se på Tomas Glans, og når vi kommer nærmere, og han er innenfor hørehold, peker hun på ham med hodet og sier plutselig og altfor høyt: Sånn som Tomas Glans. Sånn burde du gå!

Jeg tror jeg sa hrmf og prøvde å få det til å være både et ja og et nei samtidig. Jeg husker i hvert fall at jeg gikk enda mer inn i NBA-stilen min og følte armene vokse og ryggen krøke seg sammen. Jeg var Dennis Rodman, armene gikk alle veier og jeg var klar til å sprette opp på nok en retur eller stjele ballen fra hvem det skulle være. Jeg var ingen danser og ville aldri bli det, samme hvor god holdning det ville ha gitt meg.

Vi gikk nedover gågata, mamma og jeg, jeg et skritt bak og mamma et skritt foran, mamma lett oppgitt, men jeg megakul. Nok en retur på Rodman! Season high! Sports Illustrated neste! Den rette ryggen danset elegant videre bak oss.

Hrmf, sa mamma.

1 Klar!

Os leder! Os leder! Den gule T-skjorta er først der Generalveien svinger mot kroa! Vi leder! Vi leder!

Jeg hopper opp og ned, delvis for å holde meg varm, men også av opprømthet. Vi leder, hvisker jeg høyt til pappa. Mhm, svarer han, snart er det din tur.

Der borte veksler de og runder andedammen før de løper over gresset mot Karl X11. Vi leder ikke lenger, Hjortsberg er forbi oss, men vi er med, vi er like bak, dette er så bra!

Ved siden av meg står det en sjetteklassing. Tre år eldre enn meg. Egentlig er tredjeklassinger ikke gamle nok for Fredrikstenstafetten, men de har tatt med noen for å fylle laget, og da blir det sånn. Tredje mot sjette og rått parti. Han har på seg en orienteringsbukse og ser veldig høy ut. Jeg varmer opp og tøyer litt på måfå og håper jeg i det minste ser veldig fokusert ut.

De løper ned bak kroa, fortere enn jeg hadde sett for meg, og når de kommer opp igjen er Os enda lengre bak. Nest sist, bare Låby er bak oss. Javel. Jeg står på streken og tripper og tripper og når jeg endelig får pinnen, legger jeg hodet på skakke og lager en fartsgrimase og spurter det jeg makter. Orienteringsbuksa er like bak meg.

Og det går! Og han er fremdeles bak meg opp grusbakken! Det går! Jeg klarer det! Men bakken er lengre enn den ser ut til og snart langer han ut og mine bein blir så korte og krøkkete og når vi kommer inn bak muren og til vekslingen ved den store gressletta, er Låby 3 nest sist og en stakkars tredjeklassing fra Os 4 enda ti meter bak.

Godt jobbet, sa pappa. Du får ta det som trening. Neste år går du i fjerde, da får du prøve å komme på andrelaget, eller kanskje første. Det hadde vært noe.

Ja, sa jeg stolt. Vi kom sist, men vi løp egentlig skikkelig bra! Og jeg også, egentlig. Neste år skal jeg også lange ut.

2 Ferdig!

Startmannen til Hjortsberg 3 står klar. Han varmer ikke opp, ikke så mye, han har alt under kontroll. Dessuten handler det mest om teknikk: etappen er fra gressletta og ned de glatte, gamle brosteinene på baksida. Det handler først og fremst om å holde seg på beina.

Klare, sier startmannen. Ferdige... Og så tar de av, alle sammen. Hjortsberg 3 får en fin start, helt grei, midt i feltet, og når de kommer til nedoverbakken, er han like i hælene på teten. Han langer ut. Full fart. Full kontroll. Han kjenner foten kommer borti noe langt baki der, men tenker ikke mer over det, han er for fokusert, han må ikke la Låby få en luke, de har gode folk på de andre etappene, han kjenner noen av dem.

Ned hele bakken, en krapp venstresving, så veksling. Helt greit, akkurat som man kunne forvente, verken i tet eller bakerst. Han puster litt tungt noen sekunder før han går mot mål. Må jo se åssen det går med Hjortsberg. Selv om det bare er tredjelaget.

Oppi bakken ligger Os 2 og jamrer. Han har skrapet seg opp på albuen og knærne og T-skjorta hans er møkkete. Noen voksne står rundt ham. Han snublet i brosteinene, sier en. Han spente bein på meg, svarer Os 2 ampert.

Hjortsberg 3 ser medlidende på mens han forter seg forbi. Godt det ikke var ham.

*

3 Gå...

Alleen mellom skolen og gymsalen på Strupe er full av elever. Noen av dem har på seg langbukser, men de fleste hutrer i shorts. Det er uttak til Fredrikstenstafetten i dag. Det gjelder å spare sekunder der man kan.

Gymlærerne har en stoppeklokke hver. Klar, ferdig, gå, sier en av dem, og så løper det to elever mellom trærne og bort til den andre læreren ved asfaltveien. Så noteres det tider og neste par står for tur.

En kvisete, hengslete gutt går langs jordet og ut på alleen. Han skal bare se litt, det er alltid gøy å se når noe annerledes skjer, men ikke løpe. Ånei, ikke han. Fredrikstenstafetten er ikke verdt det.

Et par løper forbi ham og han tenker at han løper fortere enn dem, men han gidder ikke, ikke nå. Gjesp. Han skal til å snu seg og gå tilbake til skolegården da den ene gymlæreren roper på ham. Hei, Jostein! Skal du ikke løpe? Du bør være med, vi mangler folk i niende!

Han rister på hodet. Nei, sier han. Nei. Skada. For mye basket, vøtt!

Du hadde gym i går, svarer læreren, men han hører det ikke, han er alt på vei ned mot klasserommet, han må hente noe greier, ikke tid nå, ikke tid i det hele tatt. Dessuten er det kamp til helga.

Gymlæreren ser etter ham. Så løfter hun armen og ber neste par gjøre seg klare. Klar, ferdig. Gå!

Er det noe feil, Jostein? Hva er det som er feil? Da jeg var liten, fikk jeg ofte vondt i magen om jeg hadde vonde hemmeligheter eller tenkte for mye på dumme ting. Du kan si det til meg om det er noe, du vet det.

Ja, mamma. (Har jeg noe å si? Nei, tror ikke det. Det gjør bare vondt. Eller kanskje jeg ikke våger å innrømme det til meg selv engang. Hva er vondt i verden? Hva er det vondeste? Tenk etter.)

Det hender at hjernen liksom gjør så det blir vondt i kroppen. De dumme tankene liksom gjør vondt andre steder enn i hodet. Da hender det at det hjelper å snakke om det.

Ja, mamma. (En krampe i magen, litt ekstra vondt, akkurat idet jeg tenker på Cecilie, kanskje det er det? Kanskje det er på grunn av henne jeg har vondt i magen? Men jeg tenker jo alltid på Cecilie. Men ikke alltid på henne og Iver, i hvert fall ikke før den siste tiden.)

Vil du ha noe å drikke, kanskje?

Ja, mamma. Har vi cola? (Iver kan være grei nok, men at Cecilie synes han er kul, han av alle? Og så mye kulere enn meg at hun liker ham?)

Går det bedre nå?

Ja, mamma. (Og en smerte jager gjennom magen, igjen, akkurat idet jeg vrir hjernen over Iver og Cecilie, igjen, og det er kanskje det, da. Og da hjelper det kanskje å snakke om det, da. Om Cecilie med rottehale og de snille brune øynene. Om den myke stemmen hennes, om hvordan det er hun og ingen andre, uten at jeg helt skjønner hvorfor, selv om det er innlysende. Om den gange jeg ble med henne hjem, uten at hun helt ville det, eller hun ville, men fikk egentlig ikke lov, jeg vet ikke helt — og hvordan hun og jeg og Wenche satt på det rosa rommet hennes og hun insisterte på at jeg likte Wenche, var dødelig forelsket i Wenche, og Wenche fniste og visste ikke helt hva hun skulle si, og jeg sa nei. Jeg liker deg bedre, sa jeg. Om den gangen jeg så på Iver, stirret ham inn i øynene og prøvde å snakke som en voksen med Viktige Spørsmål. Hvem er du forelsket i, sa jeg strengt. Han svarte ved å dytte meg ut på gresset vi alltid slåss på etter skolen, det som alltid ga grønske, men som hvertfall var mykere enn asfalten. Ingen, ropte han. Men det var jo ikke sant. Om den gangen jeg hadde bursdag og vi hadde quiz og delte oss i to lag på egen hånd og jeg ventet og ventet og ventet til hun valgte lag før jeg fulgte etter henne. Vi tapte quizen. Jeg visste ikke hva Norges største øy het. Om hvordan jeg svever når jeg ser henne, men det er som om vingene mine klippes over i lufta.)

Ja?

Jeg er forelsket i Cecilie.

Å, men det er da bra?

Ja... (En ny smerte, er halve sannheter vondere enn å ikke si noe som helst, må alt ut?) ...men hun er forelsket i Iver.

Å.

Ja. (Og kanskje det er colaen, eller kanskje det er tilfeldig, men det gjør ikke så vondt i magen nå, det går bedre, gjør det ikke? Og mamma vet ikke helt hva hun skal si, men hun hoverer i alle fall ikke, “hva var det jeg sa, nå går det bedre!”, og jeg drikker colaen og lurer på hva det er Iver har som jeg ikke har, men jeg klarer ikke engang forklare hva Cecilie har, så kanskje det ikke er så mye man kan si, det bare er sånn. Det finnes faktisk gutter i klassen som ikke liker Cecilie (uheldigvis ikke jeg). Det finnes faktisk jenter som liker Iver (uheldigvis ikke meg). Og det er ikke noe jeg kan gjøre med nå, uten at jeg skjønner helt hvorfor. Kanskje jeg innser det en gang. Kanskje en dag.)

*

En dag mange år senere skal jeg plutselig sitte tvers ovenfor henne igjen i en engelsktime på Remmen. En dag skal jeg se de samme øynene og kjenne igjen følelsene mine i hennes ansikt — men også hennes i mitt. Og at ingenting lenger er det samme. En dag skal jeg prøve å si noe smart, lenge siden sist, hvordan går det, hva som helst, men alt jeg klarer er å lese fra engelskboka og beinflørte uten å mene det. En dag skal jeg skjønne alt, men en dag vil alt også være altfor sent.

The protagonist of this text has a secret, skal jeg si mens magen min er helt rolig.

Subnasjonale administrative enheter kommer og subnasjonale administrative enheter går. Sånn er naturens lov. Ingen subnasjonale administrative enheter varer evig, ikke engang Viken, samme hva en hvilken som helst statsminister måtte finne på å si. Og sånn var det også med Østfold: Østfold kom, Østfold gikk, Østfold er ikke mer. Og alt vi har er minnene.

Østfold så dagens lys første januar 1919, men som alle administrative enheter ble det unnfanget noen måneder i forveien etter intense forhandlinger mellom politikere med varierende grad av populistisk ettergivenhet overfor toponymisk stort sett gjennomkonservative velgere. Smålenene ville folk bo i, eller helst Smaalenenes Amt, som regionen hadde hett helt siden opprettelsen i 1662. Ikke denne nye rekonstruksjonen av det historisk spekulative “øst for folden”.

Men vi trenger et navn som er så udansk som mulig, noe gammelt og erkenorsk, sa politikerne. Vi må ikke skrive Austfold, vi kan kalle barnet Østfold, men det er også så langt vi kan strekke oss. Og med én stemmes overvekt i Lagtinget ble det bestemt, og når barnet endelig ble født idet 1918 tonet ut, var det dét det het. Østfold. Med Ø.

Og vips var alle østfoldinger. Farfars foreldre ble født i Smålenene, men døde i Østfold; farfar selv, yngst i en åttebarns søskenflokk, begynte på skolen i det første kullet etter navnebyttet. Man ser for seg faren hans, kantskjærer ved sagbruget, sitte ved potetmiddagsbordet med alle åtte ungene og riste sakte på hodet over verdensfjerne politikere. Han var da ingen østfolding og hadde aldri vært det, men hva brydde vel de seg om det der de hvilte sine deigete romper på stortingets silkeputer! Arfh, ville han si og skjære potetene med gaffelkanten mens hans kone bad ham tørke barten og bruke penere språk, i det minste. For hun var jo enig.

Men farfar ble østfolding. Og begge barna hans ble det, sarpinger, tuninger, glemminger eller hva de nå kalte seg — men alltid østfoldinger. Og da jeg ble født noen år senere i Halden, var det ingen tvil om at jeg var det samme. Haldenser, og det var jo suboptimalt, men østfolding, alltid østfolding og aldri smålenning eller hva det nå het. Smålenene var bare et merkelig navn i historiebøkene og betydde ikke mer for meg eller oss enn Borgarsyssel eller Fredrikshald.

Da jeg ble kretsmester i basketball, var kretsen Østfold. Best i fylket, var vi. Østfoldmestere. Og da lillebror ble kretsmester i fotball, var det det samme. Og tennene våre ble fikset av Østfold, og jeg heiet på Moss da de vant i 1987 (Jan Kristian Fjærestad!) fordi de var fra fylket mitt, og vi snakket mer eller mindre østfoldsk, alle sammen, selv de som egentlig snakket så nært bokmål som det var råd å komme, og selv om det til tider var umulig å skjelne fra vestfoldsk.

Vi lærte om gerrymandering på skolen og ristet på hodet, litt som oldefar over de ihjelkokte potetene: hvordan i alle dager kan politikere slippe unna med slike bisarre grenseoppdraginger? Det perfekte fylket, den perfekte kommunen, tar utgangspunkt i en perfekt sirkel og gjør små justeringer etter den lokale topografien, elver og daler og fjelltopper. Sånn cirka som Østfold: en nesten sirkelrund klump mellom Utlandet (Sverige), Storbyen (Oslo) og Ødemarken (Akershus og videre til Hedmark).

Ingen subnasjonale administrative enheter kunne være mer naturlige og evigvarende. Men ingenting varer evig. Og deigete romper har en tendens til å skjære gjennom etter eget forgodtbefinnende.

31. desember 2019 avgår Østfold ved døden. Det har de bestemt med ikke så mye mer enn én stemmes overvekt. 1. januar 2020 er vi plutselig ikke østfoldinger lenger, men vikninger eller vikinger eller vikslinger eller hva det nå heter. På gule sider er det 1068 firmaer som heter noe med Østfold — de blir sakte men sikkert arkaiske nå og om noen år må jeg forklare mine barn hva Østfold egentlig var og hvorfor det ikke lenger er. Som om jeg vet det.

Kretsmestere vil ikke lenger være Østfoldmestere. Vi tok det for gitt, vi sa kretsmestere og alle visste det var østfoldmestere, men googler man nå, finner man østfoldmesterskap i elektrofag og kaninavl og ikke så mye mer. All ære til elektrofagslinger og kaninavlere, men to slike svaler gjør ingen Østfold-sommer. Vil våre barn dra til Ål for å spille seriekamper? Vil de søke på videregående skoler i Hol? Vil tennene deres fikses i Hemsedal, hvor Vikens beste tannregulator holder hus?

Men kanskje det blir bra likevel. Kanskje det er for det beste, sånn evolusjonsmessig sett at Norges sykeste fylke dør. Og deigrompene har manet fram vakre Viken-visjoner, og da kan det ikke være dårlig, det kan jo ikke det.

Folkevalgte har vedtatt visjonen “Viken viser vei”, med bærekraft, utvikling og kompetanse som mål for fylkeskommunen.

Østfold hadde visjonen Grenseløse Østfold, og det blekner jo i sammenligning og blir litt pinlig nå. En subnasjonal administrativ inndeling uten grenser, liksom, blir ikke mer oksymoron enn det.

Men Østfold var hjemme. Hele farsslekta mi er østfoldinger og halve morsslekta bor der. Østfold var det naturlige nivået mellom hjemby (for trang) og storby (for vid), mellom kjenne alle og kjenne ingen. Østfold var perfekt størrelse å bli kretsmester i og minst like perfekt å skåle med tilfeldige medfylkinger i utlandet over. Åhå, du er også fra Østfold, men ikke fra Halden, du er en del av mitt fellesskap men har ikke hørt om hva jeg gjorde på byen den gangen de ga meg Baccardi og sa det var eplejus? Haha, skål da, venn!

Subnasjonale administrative enheter kommer og går. Sånn er det bare. Og deigromper skjærer gjennom og deigromper blir stemt ut og må begynne som taxisjåfører i Halden. Sånn er det også bare. Om etpar uker skjæres Østfolds siste julepoteter, med kniv denne gang, og så blir det Østfolds siste nyttårsaften, og idet fyrverkeriet når sitt høydepunkt og det skåles og kysses i Halden og Moss, vil det etter 101 år ikke lenger være Østfold, det vil være Viken, og Østfold vil synke hen i historiebøkene og avleires i tidens havbunn som minner om fordums storhet eller småhet, alt ettersom. Men uansett som våre minner.

Og så vil vi være vikinger, la oss kalle oss det, og vi vikinger vil dra til fjells og tenke at vi er jammen heldige som bor i et fylke med så variert natur. Et bisart formet fylke, nesten så det skulle være gerrymandering, men jaja.

Det er sikkert bare et uttrykk for oss vikingers bærekraft, utvikling og kompetanse.

Disse uendelige rundene skal vare evig. Skal vi ta en runde, skal vi si, og så skal vi ta en til, akkurat som alle runder helt tilbake til den første runden, og tiden er sirkulær og alt har allerede vært og kommer igjen, en evig runddans, i all uendelighet. Og jeg kommer til å vinne.

Og noen ganger blir det pass, selv om du har gode kort, du er feig og våger ikke å satse. Og noen ganger satser du hest og bissel og halve vogna selv om har bare tre-fire bildekort, du stoler for mye på essene, og du velger feil trumf og alt kollapser rundt deg og du tar knapt halvparten så mange stikk som du satset på.

Og du går 9 i minus, men det merkes knapt, for du har flere hundre poeng, og stillingen er den samme som den var i forrige runde og for hundre runder siden. Merkelig hvordan det jevner seg ut i det lange løp, sier pappa, og du nikker og tenker deg om og aner konturene av noe matematisk du aldri kommer til å lære på skolen, men rekker ikke tenke mer før det har blitt delt ut igjen. Og du får spar to og det er alltid denne lille spenningen hva du bytter det mot, og se, ruter dame! Da må det bli trumf.

Og du byr og det overbys og du byr igjen, litt for høyt, du ber om ruter knekt og det går en tostemt ååååå! over det lille bordet. Det var trumfen sin, det. Kortene er sortert i en vifte, du klarer det nå, og når du legger ut et av dem, justerer du vifta til den er jevn igjen. Noen ganger, når lillebror bruker litt lang tid, legger du kortene i en bunke og banker kanten mot bordkanten. Så spres de igjen. Pappa har ikke mer trumf igjen og det er bare å kjøre på.

Det går i pluss denne runden. Dere klarte det. Du fører tallene inn i msirlige firkanter og stryker over forrige runde. Klokka er etter Dagsrevyen og den mytiske voksentiden du får glimt av på nyttårsaften og enkelte lørdager. Lillebror gjesper. Men tallene er nesten runde og det er så spennende og vi kan ikke slutte nå? Skal vi ta en runde til, bare en liten en?

Og jeg vinner, eller ikke, det er glemt alt neste uke, borte i tidens tåke, for det var uansett aldri det som var poenget.

Og én runde er lite, som et sandkorn, men er det mange nok sandkorn, blir stranda uendelig.

Det er første klasse og jeg rekker opp hånda. Igjen. Armen strak, fingrene sprikende, noen ganger vifter og vinker jeg for å få oppmerksomhet. Jeg rekker alltid opp hånda om jeg kan svaret eller bare har et bittelite spørsmål. Noen ganger rekker jeg opp hånda og får ordet bare for å gi det videre til Kåre eller Oda: Nå er det deres tur, frøken!

Denne gang er det for å foreslå en sang. Vi hadde det i lekse: finne en sang som klassen kunne synge. En som alle ville kunne like. Og jeg vet hvilken. Mamma har nattasunget den for meg noen uker nå, mens jeg har ligget i overkøya og sett på bordet med romfartslego (som samlet støv og senere ble utsatt for meteorregn og aldri ble det samme igjen) og pustet og visst at om etpar timer ville hun komme inn igjen og klø meg på ryggen når pustingen ble snever og pipete. En sang som liksom var noe mer enn barnehagesangene, kul og ikke bare sukkersøt, tøff og ikke bare pe-da-go-gisk.

En sang for oss store førsteklassinger, tenkte jeg og tok ut arket med teksten fra sekken.

Frøken skannet klassen. Hun hadde en latter som var dobbelt så høy som hun selv, vi hørte alltid ekkoet av henne før vi så henne før timene.Hun kommer til å le av sangen min, tenker jeg, sånn varm og rullende latter, og jeg kjenner stoltheten gjøre meg varm. Jaha, sa hun, her var det noen som ville synge, hvertfall. Viktor og Jostein. Jaha. Jostein, har du et forslag?

Ja, sa jeg og slo lett på arket. Marsjkonkurransen.

Det sa svupp, det føltes i alle fall ut som svupp, og fingeren ble fuktig og Stig skrek og klassen stoppet opp og læreren kom løpende og jeg dro fingeren til meg og så på den under pulten. Å, faen.

Jeg ville bare at han skulle snu seg mot meg. Og nå snudde hele klassen seg mot meg. Jeg ville bare at han skulle se meg — og nå så han ingenting.

Og læreren vaklet og holdt ham på ryggen og ba ham se på henne, men han kunne jo ikke det, og hun ante ikke hva hun skulle gjøre, de hadde hatt førstehjelpskurs på lærerværelset i fjor, men ikke noe som dette, og hun sa “såså det går bra, slapp av” og det var mer til seg selv enn ham, han hadde blitt rolig uansett, sånn rolig man blir når det virkelig er alvorlig, og jeg kjente det isnet inni meg.

Svupp, hørte jeg igjen. Svupp. Svupp. Og fingeren ble fuktig igjen.

Hvorfor kunne han ikke bare ha oppført seg ordentlig? Som et vanlig menneske? Hvorfor måtte han snu hodet så fort? Skulle han angripe meg, liksom? Vi satt nederst i hjørnet av klasserommet og jeg så på de to veggnene som møttes, og de ga ingen svar, men det forventet jeg heller ikke, og det var heller ikke meningen.

Hvorfor gjorde du det, hørte jeg læreren si, og jeg svarte ikke, for jeg hadde ikke noe svar heller.

Noen jenter gispet bak meg, akkurat som de gispet da jeg slo Trond i A-klassen på ryggen da han ikke ville gi fotballen tilbake til oss. Vi sier det til rektor, hadde de hvisket, man kan ikke gjøre sånn! Og jeg hadde spilt videre med tårer i øynene, og de sa selvfølgelig ingenting til rektor, men det var heller aldri planen. De hvisket nå også, fingeren...! hvisket de og gispet igjen. Det går fint, sa læreren, kan dere bare fortsette å gjøre noen oppgaver så går jeg med Stig til rektor.

Og de gikk, Stig halvblind og læreren halvt fortvilet, og vi ble sittende igjen, og det sa svupp igjen, og noen hvisket halvhøyt, men jeg gråt ikke, jeg var for kald til det.

Hadde jeg ikke klippet neglene i går, tenkte jeg, og jeg så for meg øyet til Stig som dinglet nede på haka, mens hans så, jeg hadde hørt om sånne ting, det var bare å svuppe det på plass igjen, etter å ha vasket det litt selvfølgelig, og så var alt greit igjen. Stigs øye henger fortsatt fast der det skal, sa jeg og prøvde å sukke besluttsomt, men det ble et kaldt gisp, og lyden av tisking om den nye gutten i klassen som stikker fingeren i øyet på folk blandet seg med blyanter mot papir og Kåre som skrapte av seg en buse under pulten igjen.

Det kom til å gå bra til slutt. Stig fikk øyedråper og jeg pekte ikke på bakhodet hans mer og han snudde seg ikke brått mer og det sa ikke svupp mer, og fingeren ble ikke fuktig mer, og alle glemte det, og ingen husket det, og det sa ikke svupp mer, ingenting, og vi klarte å gråte igjen alle sammen, bortsett fra at vi ikke lenger ville det, og ingen hørte svupp, det var ingen svupp, og jeg pekte ganske snart på mange ting i verden med høyre pekefinger uten å se for meg at den var langt inni et øye, og det gikk bra, det gjorde det.

33 år senere syr min eldste sønn en nål gjennom negla og hele fingertuppen og jeg drar den ut og nå sier det hvertfall ikke svupp. Nå er det mer en maskin gjennom kjøtt-lyd.

Et jubelbrøl eksploderer i skolegården, spretter i murveggen til gymsalen, kjæler basketkurven, snitter sekken på statuen av den lille jenta, kryper oppover flaggstanga, letter, svever og lander i vinduskarmen til 2A som en overvektig due. Hurra for 6B! Norges beste! Og inni deg sprader en sped, spinkel spurv og jubler med uten at noen hører det.

Du ruller basketballen forsiktig frem og tilbake under pulten. Den ruglete overflaten buler litt på den ene siden, Mikasa-merket er nesten slitt ned, men man kan fremdeles se MOISTEN NEEDLE, og du skjønner fremdeles ikke hva det betyr. I første friminutt i dag hadde den sprettet over det svarte metallgjerdet og ut i Os allé, men Morten hadde hentet den, nærsynte Morten med de fancy mørke pilotbrillene som akkurat nå dvelte sedat på den stemmen som ropte at de skulle løfte henda og se fornøyde ut. Bra jobbet, gutter!

Nå kom de i avisa. Og her satt du.

Du kunne ha vært med. Du var med på en trening en gang, inne i den lille gymsalen, pappa hadde spurt Øystein og joda, kunne bli med og trene, hvertfall. Og de var fire år eldre enn deg, men ærlig talt, du hadde spilt med dem i tusenvis av friminutt nå, og selv om du sjelden spilte skjorta av noen, beholdt du i det minste din egen skjorte på, med mindre Henning var med, men han spilte skjorta av alle, det var ikke noe å skamme seg over. Og du hadde hatt på innesko og for store shorts og virret rundt og vært en del av laget, helt til du fikk ballen på straffelinja og alt ble et fullstendig uoversiktlig kaos av armer og bein og stemmer som ropte uforståeligheter og plutselig kom Henning ut av ingenting og tok ballen fra deg og skårte på den andre kurven og du sukket og visste at dette var håpløst. Åja, sa pappa. OK, sa Øystein.

Nå fikk Henning holde pokalen, noen ropte navnet hans, og du så for deg den gangen han lurte deg så grundig at du skled på grusen og skrapet opp albuen og gikk til mamma på Rødsberg istedenfor å stå og alene ved kurven mens de store hadde matte eller norsk, eller hva nå sjetteklassinger hadde, og vente på dem så de skulle ha en ball å spille med, og du prøvde å skyte som ham, og finte som ham, og drible som ham.

En dag. En dag skal du være med i NM også. En dag skal du være den sjetteklassingen som ikke får kjeft for å klatre i kurven — og så ta andreklassingen i forsvar når han får det. En dag skal du finte noen på ræva.

En dag får du høre at Morten har tatt vare på 6Bs gamle ball, den de fikk etterhvert og som gjorde at de ikke lenger trengte din. Den ballen som Henning rullet under sin egen pult, fram og tilbake med føttene, akkurat som deg, men det visste du ikke da.

Frøken mumlet noe ved tavla og og du så mot henne, men orden hennes ble fortsatt overdøvet av spurvens spede jubel. Bare ti minutter til friminutt. Forhåpentligvis er de der fremdeles. Forhåpentligvis vil de spille i dag. Og pekefingeren din fulgte MIKASA og tommelen strøk over bulen der blæra prøvde å komme seg ut.

Den åttefingrede læreren braser inn på det lille rommet hvor malingen og lakken og alt det kjemiske står og begynner å kjefte på meg for noe jeg ikke har gjort. Hva, sier jeg mens han brummer inn i benken om dagens ungdom og han har sagt det mange ganger og helt håpløst. HVA, sier jeg og ser mot ham, reiser meg opp så jeg er høyere enn ham, men han enser meg ikke, han har fått utløp for irritasjonen og trenger ikke at en drittunge skal motsi ham. Hva, sier jeg igjen, lavere denne gang, og kjenner det tipper over fra sinne til selvmedlidenhet, hva har jeg gjort, det er urettferdig — men Trond kommer inn og rister på hodet og Atle hvisker noe og vi vet. Ja. Han skal ha skjært av seg to fingre i dette rommet for mange år siden og ikke vært den samme siden. Bare ignorer ham.

Og ute på pulten min ligger det fire små plankebiter.

Sløydhulen på Strupe luktet svette. Den luktet sag og svidd tre og noe kjemiske greier som måtte være lakk eller lim eller white sprit — eller alt sammen. Man holdt seg for nesa når man gikk inn og pustet lettet ut, bokstavelig talt, de gangene nødutgangen ble lukket opp for å slippe inn litt frisk luft, men noen trivdes der. Noen hadde allerede skrudd sammen de fire små plankebitene og filt dem jevne med sandpapir og var godt i gang med lokket og bunnen. Noen nynnet over pulten sin og holdt seg der i hele dobbelttimen og klødde verken i øynene eller nesa.

Jeg går på do igjen. Og på pulten min ligger det fire små plankebiter.

På Hjortsberg laget vi alle et pizabrett med altfor høy flettet kant og en egeninnsvidd design. Også jeg. Min design var en umulig trekant og jeg var overmåte fornøyd, og når vi spiste pizza hjemme, frydet jeg meg over hvordan trekanten dukket sakte fram og øynene mine spankulerte rundt på den og det var like strålende umulig hver eneste gang. Den siste måneden skulle jeg lage et balltre, men gjorde det ekstra bredt og brukte det istedenfor til kombinert tallerken og fjæl for fire feite brødskiver med brunost og det var ingen problemer, verken med fjæl eller brett, fordi lærerne gjorde det meste og fordi vi uansett gjorde det av glede og nytte og helt uten karakterangst.

Men på Strupe skulle vi lage en eske med hengslet lokk og avrundede kanter og vi fikk karakterer som var avgjørende for resten av livet og det luktet verre her, ikke sant? Og jeg kikket ned på henda mine og tenkte, de er ikke laget for dette. Og hjertet sank i meg og jeg tenkte at dette må være Gary Larsons sløydapati. Så det er sånn det er å ikke klare skolen, tenkte jeg og ble sittende og stirre på to små plankebiter som hadde blitt limt skjevt sammen.

Jeg får et astmaanfall. Om jeg kjenner etter, ja, astma, det piper der nede og er trangt, får ikke puste ordentlig. Jeg kan ikke være her. Og jeg går ut og snakker med en lærer og mamma og legen og sier at dette går ikke, og jeg får fritak og leverer det triumferende til sløydlæreren og det var det, puster jeg lettet ut. Aldri mer inn på sløyden.

Og på pulten ligger det fire små, skjeve plankebiter. Og på karakterskjemaet står ingen karakter, men FRITATT, og det er helt greit for meg.

*

Alle kan tegne, sier læreren. Alle er kunstnere! Det gjelder bare å grave dypt nok i seg selv og utforske arket, virkelig fylle arket med farger og former og ja! Tegn den mest fantastiske, makeløse maska dere noensinne har kunnet forestille dere! Slå dere løs!

Jeg stikker tunga litt ut, som pappa alltid gjorde da han konsentrerte seg, og fyller arket med kraftige streker, som mamma alltid sa var et tegn på godt selvbilde. Tegnet man smått, var man usikker, og det var et dårlig tegn. Det hadde hun lest i en bok.

Jeg streker opp en krusete hårmanke og to halvsirkelører. Øynene er avlange, som skogssnegler, og øyenbrynene lange og tynne og rette. Nesa sliter jeg med, har alltid slitt med neser, men en klump og to prikker til nesebor får holde, det er tross alt bare en maske.

Husk å bruke masse farger, sier læreren og vandrer rundt oss. Alle mulige slags fargerike farger!

Jeg gører på med gul og grønn og rød og brun. Ørene er knallrøde, som om det er en maske som kommer inn fra vinterkulden, og nesa er mørkebrun. Tennene i den bølgete munnen er blå, som speiler de blå øynene og det småbølgete håret og læreren sier så bra, flott, heng den på tavla sammen med de andre.

Og jeg henger den opp og ser jo at enkelte er ganske mye flinkere enn meg, men enkelte er ganske mye dårligere også, og det blir ikke en S, men en G+, kanskje? M-?

Uka etter har alle tegningene fått karakterer. Jeg fikk G+, og det er greit, helt godkjent, litt over snittet, og det er vel der jeg skal være. Jeg ser på de andre tegningene. Stig fikk M. Atle fikk M-. Selv Torgeir, som la mye mindre innsats i maska si enn meg, fikk G(+). Og det fortsatte: M+, G/M, M/G, M(–), M++, G+/M, G++... Ingen fikk dårligere enn G. Ingen fikk bedre enn M++ (med mindre M+/S er bedre, jeg visste ikke helt). Jeg ser på min tegning, en sint, skjevøyd, fargerik maske som likevel ikke er over gjennomsnittlig bra og masken stirrer tilbake som om den prøver å le av meg, men ikke helt får det til.

Ta den med hjem og vis den til foreldrene dine, sier læreren. Den var veldig fargerik!

Javel, sier jeg og bretter den og legger den inni en bok så den ikke skal se meg.