Haldenminner

Et jubelbrøl eksploderer i skolegården, spretter i murveggen til gymsalen, kjæler basketkurven, snitter sekken på statuen av den lille jenta, kryper oppover flaggstanga, letter, svever og lander i vinduskarmen til 2A som en overvektig due. Hurra for 6B! Norges beste! Og inni deg sprader en sped, spinkel spurv og jubler med uten at noen hører det.

Du ruller basketballen forsiktig frem og tilbake under pulten. Den ruglete overflaten buler litt på den ene siden, Mikasa-merket er nesten slitt ned, men man kan fremdeles se MOISTEN NEEDLE, og du skjønner fremdeles ikke hva det betyr. I første friminutt i dag hadde den sprettet over det svarte metallgjerdet og ut i Os allé, men Morten hadde hentet den, nærsynte Morten med de fancy mørke pilotbrillene som akkurat nå dvelte sedat på den stemmen som ropte at de skulle løfte henda og se fornøyde ut. Bra jobbet, gutter!

Nå kom de i avisa. Og her satt du.

Du kunne ha vært med. Du var med på en trening en gang, inne i den lille gymsalen, pappa hadde spurt Øystein og joda, kunne bli med og trene, hvertfall. Og de var fire år eldre enn deg, men ærlig talt, du hadde spilt med dem i tusenvis av friminutt nå, og selv om du sjelden spilte skjorta av noen, beholdt du i det minste din egen skjorte på, med mindre Henning var med, men han spilte skjorta av alle, det var ikke noe å skamme seg over. Og du hadde hatt på innesko og for store shorts og virret rundt og vært en del av laget, helt til du fikk ballen på straffelinja og alt ble et fullstendig uoversiktlig kaos av armer og bein og stemmer som ropte uforståeligheter og plutselig kom Henning ut av ingenting og tok ballen fra deg og skårte på den andre kurven og du sukket og visste at dette var håpløst. Åja, sa pappa. OK, sa Øystein.

Nå fikk Henning holde pokalen, noen ropte navnet hans, og du så for deg den gangen han lurte deg så grundig at du skled på grusen og skrapet opp albuen og gikk til mamma på Rødsberg istedenfor å stå og alene ved kurven mens de store hadde matte eller norsk, eller hva nå sjetteklassinger hadde, og vente på dem så de skulle ha en ball å spille med, og du prøvde å skyte som ham, og finte som ham, og drible som ham.

En dag. En dag skal du være med i NM også. En dag skal du være den sjetteklassingen som ikke får kjeft for å klatre i kurven — og så ta andreklassingen i forsvar når han får det. En dag skal du finte noen på ræva.

En dag får du høre at Morten har tatt vare på 6Bs gamle ball, den de fikk etterhvert og som gjorde at de ikke lenger trengte din. Den ballen som Henning rullet under sin egen pult, fram og tilbake med føttene, akkurat som deg, men det visste du ikke da.

Frøken mumlet noe ved tavla og og du så mot henne, men orden hennes ble fortsatt overdøvet av spurvens spede jubel. Bare ti minutter til friminutt. Forhåpentligvis er de der fremdeles. Forhåpentligvis vil de spille i dag. Og pekefingeren din fulgte MIKASA og tommelen strøk over bulen der blæra prøvde å komme seg ut.