Haldenminner

Den åttefingrede læreren braser inn på det lille rommet hvor malingen og lakken og alt det kjemiske står og begynner å kjefte på meg for noe jeg ikke har gjort. Hva, sier jeg mens han brummer inn i benken om dagens ungdom og han har sagt det mange ganger og helt håpløst. HVA, sier jeg og ser mot ham, reiser meg opp så jeg er høyere enn ham, men han enser meg ikke, han har fått utløp for irritasjonen og trenger ikke at en drittunge skal motsi ham. Hva, sier jeg igjen, lavere denne gang, og kjenner det tipper over fra sinne til selvmedlidenhet, hva har jeg gjort, det er urettferdig — men Trond kommer inn og rister på hodet og Atle hvisker noe og vi vet. Ja. Han skal ha skjært av seg to fingre i dette rommet for mange år siden og ikke vært den samme siden. Bare ignorer ham.

Og ute på pulten min ligger det fire små plankebiter.

Sløydhulen på Strupe luktet svette. Den luktet sag og svidd tre og noe kjemiske greier som måtte være lakk eller lim eller white sprit — eller alt sammen. Man holdt seg for nesa når man gikk inn og pustet lettet ut, bokstavelig talt, de gangene nødutgangen ble lukket opp for å slippe inn litt frisk luft, men noen trivdes der. Noen hadde allerede skrudd sammen de fire små plankebitene og filt dem jevne med sandpapir og var godt i gang med lokket og bunnen. Noen nynnet over pulten sin og holdt seg der i hele dobbelttimen og klødde verken i øynene eller nesa.

Jeg går på do igjen. Og på pulten min ligger det fire små plankebiter.

På Hjortsberg laget vi alle et pizabrett med altfor høy flettet kant og en egeninnsvidd design. Også jeg. Min design var en umulig trekant og jeg var overmåte fornøyd, og når vi spiste pizza hjemme, frydet jeg meg over hvordan trekanten dukket sakte fram og øynene mine spankulerte rundt på den og det var like strålende umulig hver eneste gang. Den siste måneden skulle jeg lage et balltre, men gjorde det ekstra bredt og brukte det istedenfor til kombinert tallerken og fjæl for fire feite brødskiver med brunost og det var ingen problemer, verken med fjæl eller brett, fordi lærerne gjorde det meste og fordi vi uansett gjorde det av glede og nytte og helt uten karakterangst.

Men på Strupe skulle vi lage en eske med hengslet lokk og avrundede kanter og vi fikk karakterer som var avgjørende for resten av livet og det luktet verre her, ikke sant? Og jeg kikket ned på henda mine og tenkte, de er ikke laget for dette. Og hjertet sank i meg og jeg tenkte at dette må være Gary Larsons sløydapati. Så det er sånn det er å ikke klare skolen, tenkte jeg og ble sittende og stirre på to små plankebiter som hadde blitt limt skjevt sammen.

Jeg får et astmaanfall. Om jeg kjenner etter, ja, astma, det piper der nede og er trangt, får ikke puste ordentlig. Jeg kan ikke være her. Og jeg går ut og snakker med en lærer og mamma og legen og sier at dette går ikke, og jeg får fritak og leverer det triumferende til sløydlæreren og det var det, puster jeg lettet ut. Aldri mer inn på sløyden.

Og på pulten ligger det fire små, skjeve plankebiter. Og på karakterskjemaet står ingen karakter, men FRITATT, og det er helt greit for meg.

*

Alle kan tegne, sier læreren. Alle er kunstnere! Det gjelder bare å grave dypt nok i seg selv og utforske arket, virkelig fylle arket med farger og former og ja! Tegn den mest fantastiske, makeløse maska dere noensinne har kunnet forestille dere! Slå dere løs!

Jeg stikker tunga litt ut, som pappa alltid gjorde da han konsentrerte seg, og fyller arket med kraftige streker, som mamma alltid sa var et tegn på godt selvbilde. Tegnet man smått, var man usikker, og det var et dårlig tegn. Det hadde hun lest i en bok.

Jeg streker opp en krusete hårmanke og to halvsirkelører. Øynene er avlange, som skogssnegler, og øyenbrynene lange og tynne og rette. Nesa sliter jeg med, har alltid slitt med neser, men en klump og to prikker til nesebor får holde, det er tross alt bare en maske.

Husk å bruke masse farger, sier læreren og vandrer rundt oss. Alle mulige slags fargerike farger!

Jeg gører på med gul og grønn og rød og brun. Ørene er knallrøde, som om det er en maske som kommer inn fra vinterkulden, og nesa er mørkebrun. Tennene i den bølgete munnen er blå, som speiler de blå øynene og det småbølgete håret og læreren sier så bra, flott, heng den på tavla sammen med de andre.

Og jeg henger den opp og ser jo at enkelte er ganske mye flinkere enn meg, men enkelte er ganske mye dårligere også, og det blir ikke en S, men en G+, kanskje? M-?

Uka etter har alle tegningene fått karakterer. Jeg fikk G+, og det er greit, helt godkjent, litt over snittet, og det er vel der jeg skal være. Jeg ser på de andre tegningene. Stig fikk M. Atle fikk M-. Selv Torgeir, som la mye mindre innsats i maska si enn meg, fikk G(+). Og det fortsatte: M+, G/M, M/G, M(–), M++, G+/M, G++... Ingen fikk dårligere enn G. Ingen fikk bedre enn M++ (med mindre M+/S er bedre, jeg visste ikke helt). Jeg ser på min tegning, en sint, skjevøyd, fargerik maske som likevel ikke er over gjennomsnittlig bra og masken stirrer tilbake som om den prøver å le av meg, men ikke helt får det til.

Ta den med hjem og vis den til foreldrene dine, sier læreren. Den var veldig fargerik!

Javel, sier jeg og bretter den og legger den inni en bok så den ikke skal se meg.