Haldenminner

Subnasjonale administrative enheter kommer og subnasjonale administrative enheter går. Sånn er naturens lov. Ingen subnasjonale administrative enheter varer evig, ikke engang Viken, samme hva en hvilken som helst statsminister måtte finne på å si. Og sånn var det også med Østfold: Østfold kom, Østfold gikk, Østfold er ikke mer. Og alt vi har er minnene.

Østfold så dagens lys første januar 1919, men som alle administrative enheter ble det unnfanget noen måneder i forveien etter intense forhandlinger mellom politikere med varierende grad av populistisk ettergivenhet overfor toponymisk stort sett gjennomkonservative velgere. Smålenene ville folk bo i, eller helst Smaalenenes Amt, som regionen hadde hett helt siden opprettelsen i 1662. Ikke denne nye rekonstruksjonen av det historisk spekulative “øst for folden”.

Men vi trenger et navn som er så udansk som mulig, noe gammelt og erkenorsk, sa politikerne. Vi må ikke skrive Austfold, vi kan kalle barnet Østfold, men det er også så langt vi kan strekke oss. Og med én stemmes overvekt i Lagtinget ble det bestemt, og når barnet endelig ble født idet 1918 tonet ut, var det dét det het. Østfold. Med Ø.

Og vips var alle østfoldinger. Farfars foreldre ble født i Smålenene, men døde i Østfold; farfar selv, yngst i en åttebarns søskenflokk, begynte på skolen i det første kullet etter navnebyttet. Man ser for seg faren hans, kantskjærer ved sagbruget, sitte ved potetmiddagsbordet med alle åtte ungene og riste sakte på hodet over verdensfjerne politikere. Han var da ingen østfolding og hadde aldri vært det, men hva brydde vel de seg om det der de hvilte sine deigete romper på stortingets silkeputer! Arfh, ville han si og skjære potetene med gaffelkanten mens hans kone bad ham tørke barten og bruke penere språk, i det minste. For hun var jo enig.

Men farfar ble østfolding. Og begge barna hans ble det, sarpinger, tuninger, glemminger eller hva de nå kalte seg — men alltid østfoldinger. Og da jeg ble født noen år senere i Halden, var det ingen tvil om at jeg var det samme. Haldenser, og det var jo suboptimalt, men østfolding, alltid østfolding og aldri smålenning eller hva det nå het. Smålenene var bare et merkelig navn i historiebøkene og betydde ikke mer for meg eller oss enn Borgarsyssel eller Fredrikshald.

Da jeg ble kretsmester i basketball, var kretsen Østfold. Best i fylket, var vi. Østfoldmestere. Og da lillebror ble kretsmester i fotball, var det det samme. Og tennene våre ble fikset av Østfold, og jeg heiet på Moss da de vant i 1987 (Jan Kristian Fjærestad!) fordi de var fra fylket mitt, og vi snakket mer eller mindre østfoldsk, alle sammen, selv de som egentlig snakket så nært bokmål som det var råd å komme, og selv om det til tider var umulig å skjelne fra vestfoldsk.

Vi lærte om gerrymandering på skolen og ristet på hodet, litt som oldefar over de ihjelkokte potetene: hvordan i alle dager kan politikere slippe unna med slike bisarre grenseoppdraginger? Det perfekte fylket, den perfekte kommunen, tar utgangspunkt i en perfekt sirkel og gjør små justeringer etter den lokale topografien, elver og daler og fjelltopper. Sånn cirka som Østfold: en nesten sirkelrund klump mellom Utlandet (Sverige), Storbyen (Oslo) og Ødemarken (Akershus og videre til Hedmark).

Ingen subnasjonale administrative enheter kunne være mer naturlige og evigvarende. Men ingenting varer evig. Og deigete romper har en tendens til å skjære gjennom etter eget forgodtbefinnende.

31. desember 2019 avgår Østfold ved døden. Det har de bestemt med ikke så mye mer enn én stemmes overvekt. 1. januar 2020 er vi plutselig ikke østfoldinger lenger, men vikninger eller vikinger eller vikslinger eller hva det nå heter. På gule sider er det 1068 firmaer som heter noe med Østfold — de blir sakte men sikkert arkaiske nå og om noen år må jeg forklare mine barn hva Østfold egentlig var og hvorfor det ikke lenger er. Som om jeg vet det.

Kretsmestere vil ikke lenger være Østfoldmestere. Vi tok det for gitt, vi sa kretsmestere og alle visste det var østfoldmestere, men googler man nå, finner man østfoldmesterskap i elektrofag og kaninavl og ikke så mye mer. All ære til elektrofagslinger og kaninavlere, men to slike svaler gjør ingen Østfold-sommer. Vil våre barn dra til Ål for å spille seriekamper? Vil de søke på videregående skoler i Hol? Vil tennene deres fikses i Hemsedal, hvor Vikens beste tannregulator holder hus?

Men kanskje det blir bra likevel. Kanskje det er for det beste, sånn evolusjonsmessig sett at Norges sykeste fylke dør. Og deigrompene har manet fram vakre Viken-visjoner, og da kan det ikke være dårlig, det kan jo ikke det.

Folkevalgte har vedtatt visjonen “Viken viser vei”, med bærekraft, utvikling og kompetanse som mål for fylkeskommunen.

Østfold hadde visjonen Grenseløse Østfold, og det blekner jo i sammenligning og blir litt pinlig nå. En subnasjonal administrativ inndeling uten grenser, liksom, blir ikke mer oksymoron enn det.

Men Østfold var hjemme. Hele farsslekta mi er østfoldinger og halve morsslekta bor der. Østfold var det naturlige nivået mellom hjemby (for trang) og storby (for vid), mellom kjenne alle og kjenne ingen. Østfold var perfekt størrelse å bli kretsmester i og minst like perfekt å skåle med tilfeldige medfylkinger i utlandet over. Åhå, du er også fra Østfold, men ikke fra Halden, du er en del av mitt fellesskap men har ikke hørt om hva jeg gjorde på byen den gangen de ga meg Baccardi og sa det var eplejus? Haha, skål da, venn!

Subnasjonale administrative enheter kommer og går. Sånn er det bare. Og deigromper skjærer gjennom og deigromper blir stemt ut og må begynne som taxisjåfører i Halden. Sånn er det også bare. Om etpar uker skjæres Østfolds siste julepoteter, med kniv denne gang, og så blir det Østfolds siste nyttårsaften, og idet fyrverkeriet når sitt høydepunkt og det skåles og kysses i Halden og Moss, vil det etter 101 år ikke lenger være Østfold, det vil være Viken, og Østfold vil synke hen i historiebøkene og avleires i tidens havbunn som minner om fordums storhet eller småhet, alt ettersom. Men uansett som våre minner.

Og så vil vi være vikinger, la oss kalle oss det, og vi vikinger vil dra til fjells og tenke at vi er jammen heldige som bor i et fylke med så variert natur. Et bisart formet fylke, nesten så det skulle være gerrymandering, men jaja.

Det er sikkert bare et uttrykk for oss vikingers bærekraft, utvikling og kompetanse.