Haldenminner

Kinkladze, sa Stig. Kinkladze er bra, sa Viktor. Eller Kavelashvili. Eller Gogichaishvili! Gutta på den fremdeles udøpte russebussen lo seg imellom, ha, for en idé, å kalle den opp etter georgianske fotballspillere ingen klarte å stave! Hihi!

Røsj, sa jeg surt.

Rush?

Etter Ian Rush. Hvis det først skal være en fotballspiller, mener jeg. Rushtrafikk. Men stavet på norsk, med ø. Røsj.

Og Røsj ble det.

Vi hadde funnet Røsj på skolens oppslagstavle. Til høyre informasjon om eksamen, til venstre reklame for Noregs mållag (her i Halden!). Under “skuespillere søkes”, over en “sommerjobb for de eventyrlystne!” Og i midten: et nyprintet a4-ark, helt glatt, nettopp stiftet over bilder av overlykkelige, vakre mennesker på språkreise. Russebuss til salgs. Billig. Helt OK stand.

Viktor mente vi burde ta lappen med oss. Vi begynte å få dårlig tid. Vi kunne ikke risikere at også denne bussen ble solgt til andre. Nei, hvisket noen. Det er ikke riktig. Jo, hvisket noen andre. Viktor kikket rundt seg som i en detektivfilm. Vi risikerer å stå helt uten russebuss! Hva slags russetid vil vi få da? Gåruss?

Noen anspente sekunder senere så igjen de vakre menneskene ekstatisk ut mot bokskapene.

*

Mannen på trafikkstasjonen vinket meg inn. Kjør opp her, sa han og pekte på rampa. Jeg fiklet med giret, traff feil og traff ikke i det hele tatt etpar ganger før jeg endelig fikk Røsj i første og ruset inn. Bak den røde minibussen løste den svarte eksoskyen seg sakte opp i den blå vårlufta.

Det var bare meg her. Ingen av de andre hadde tid eller lyst — litt fordi jeg ikke drakk og dermed kom til å være sjåfør hele russetida. Men også fordi de ikke ville være den som måtte overbringe det tunge budskapet om at vår alles Røsj ikke hadde blitt godkjent. For det fryktet vi alle. Så godt hadde vi blitt kjent med den.

Skru på tenningen, sa mannen. Skru på, mimet jeg? Virkelig? Her inne? Skru på, insisterte mannen. Vi må sjekke lysene. Javel, sa jeg og prøvde å starte motoren. Det gikk ikke på første forsøk, eller på tredje, men på fjerde skulle det skje. Røsj våknet til live der under panseret, som en panter med KOLS, og igjen prompet den ut svart eksos bak. Men nå innendørs. Som en uværssky ble røyken hengende rundt oss og lengte ut mot den blå himmelen der ute.

Slå av, mimet mannen over motorduren. Slå av!

Men du sa jo..., mimet jeg.

Han rev opp døra, sånn føltes det, han rev opp døra og dro meg ut. Det hørtes ut som om han sukket, men det var vanskelig å være sikker med alt dette ekkoet. Så rygget han Røsj ut på parkeringsplassen og skrudde av motoren. Ahem, sa han og tidde.

*

Vi var på vei oppover Rødsveien, opp krysset mot Marcus Thranes gate. Forbi min gamle sjokoladekiosk. Den var gått dukken nå. Og det var nesten Røsj også.

Den hadde blitt godkjent. Javel, sa mannen. Greit. Men det ville vært fint om vi vraket den heller enn solgte den etter russetiden. Den var rødrussmalt nå og om ikke dekket med hvite reklamer, så i det minste litt småflekkete. Vi var ordentlige russ. Og nå skulle vi tilbake til skolen fra noe russegreier vi hadde russet på.

Men Røsj var ikke så glad i bakker. Vi hadde kommet oss opp brosteinene i Rødsveien på oversiden av stadion. Veien gikk stadig litt oppover, bratt nok til at pappa en gang måtte løpe helt ned hit for å hente en fotball jeg hadde tuppet enda mer på måfå enn vanlig, men ikke så bratt at Røsj ikke kom seg oppover. Så lenge vi holdt i fart. Og nå kom vi til krysset. Og vi hadde vikeplikt.

Jeg gjorde mitt beste, jeg skal ha det. Men to biler foran oss skulle ut, og Marcus Thranes gate var usedvanlig travel til å være denne tiden av døgnet, og det gikk som det måtte. Røsj hostet tungt, sukket. Og døde. Baki dro noen opp skyvedørene og gikk ut for å dytte. Enda flere kom fra bilene bak oss for å hjelpe til. Jeg gasset og clutchet, Røsj prompet svart, døde igjen. Og igjen. Vi kom endelig først i krysset, men vi fikk ikke fart oppover mot skolen til venstre, motoren ville ikke — så da svingte vi nedover til høyre istedenfor. Dyttet Røsj nedover den slake bakken, nedover Marcus Thranes gate forbi Park hotel og helt ned til baptistkirken.

Der startet den endelig. Vi var i fart igjen. Jeg klappet den forsiktig på dashboardet. Det går bra. Vi tar en annen vei.

*

En kolonne russebusser er på vei rundt i Halden for å bråke utenfor lærernes hus. Det er litt sent, og de bråker ikke så mye som de tror, men det er en russetradisjon og de kommer til å mimre nostalgisk om den tjue år senere. Husker du da vi stoppet utenfor tysklærerens hus? Husker du vi snakket tulletysk i russebussen på vei opp? Det var så kult!

Men det er nettopp det. De er på vei opp. Halden er bakkete, og det virker som lærere har en forkjærlighet for å bo på bakketopper. Og det er ikke alle russebusser som er like friske.

På torget står det en enslig russebuss. Den hoster ikke, og promper ikke, hadde man ikke visst bedre kunne man ha trodd at det bare var å starte den og kjøre etter de andre russebussene. Men de som sitter inni den vet bedre. Røsj ville ikke klart turen. Vårnatta er kjølig og mørk, byen er stille bortsett fra bølgene i havna og en og annen nattevandrer på vei hjem etter nok en kveld med hodet fullt av anger og håp.

Espen åpner skyvedøra, han må ut for å tisse. Ikke smell sånn med døra, sier jeg. Sint. Jeg har vært våken i snart to døgn, nervene mine er udekket og trommehinnene mine er ømme. Viktor synger litt for seg selv, ikke så full som han tror. Espen kommer tilbake, smeller enda mer med døra. Vær så snill! Trine synger med, det er en sang ingen av dem kan. Vær så snill!!

De bare ser på meg. Hva er vi, munkeruss? Stig kommer inn, smeller med døra, synger litt med, går ut, kommer inn igjen. Bli med å synge, sier han. Party!

Jeg reiser meg og drar i døra. Den glir metallisk opp. Natta siver stille inn. Jeg skal bare ut en tur, sier jeg.

Røsjtrafikk, sier Viktor idet jeg lukker døra forsiktig bak meg.

Jeg gikk helt alene ut av leiligheten der vi bodde bare oss nå, mamma, lillebor og jeg. Ut av bygningen, de tre andre leilighetene var rolige som vanlig, lutter forsiktige pensjonister. Forbi bilen, en oker Opel som mamma insisterte på å kalle tante oker Opel, og ikke onkel oker Opel, siden den kjørte så sakte. Og hun kalte seg feminist.

Langs den veien hvor jeg en gang ba om å bli sluppet av så jeg kunne løpe hjem, jeg var så glad over alt og ingenting. Femti meter. Men dog. Der hvor det en vinterdag var så kaldt at snøen knirket, jeg hadde aldri hørt snøen lage sånne lyder før og gikk fram og tilbake mens pusten dampet rundt meg. Ut på veien, forbi huset til Birger. En gang hadde jeg funnet en katt som hadde latt seg bære fra stien ved siden av sykehuset helt til Birgers hus, da sa den takk for følget og hoppet vekk. Og jeg som alt hadde pitchen klar til mamma.

Gjennom skogholtet ved Birgers hus, en ordentlig sti, ulendte røtter og barnåler. Veien svingte akkurat der og man sparte kanskje ti meter. Men selvfølgelig gikk man stien. Man var da ikke olding heller.

Ut av stien og der var sykehuset. Til venstre ned til legevakta. Og rett fram sykehuskiosken.

En gang gravde jeg ned en boks med gamle medaljer på grusstien bak kiosken. Så gikk jeg hjem og lagde et kart, men jeg kunne ikke tegne og det så dårlig ut — og verken mamma eller lillebror hadde noen særlig lyst til å gå på skattejakt akkurat nå, det skjønte jeg, og tenk om noen andre fant skatten! Så jeg gikk tilbake og gravde den opp igjen. Lettet.

Nå skulle jeg ikke grave ned skatter. Nå skulle jeg kjøpe en.

Jeg hadde sittet og lest i Guinnes rekordbok da mamma ut av det blå spurte meg om jeg ville til kiosken og kjøpe meg noe. Javisst, men hvorfor skal jeg ...? Og klarer du å gjøre det alene, tror du?

Aha. Det var en test. Men jeg var god på tester.

Det var ikke langt til kiosken. Og jeg var ganske stor. Og hadde gått alene mange steder før. Og uansett, hva ville vel kunne skje? Men mødre vil vel alltid være mødre.

Kanskje noe å lese, hadde mamma foreslått. Har de ikke noen tegneserier der? Eller noe morsomt?

Jeg spankulerte opp til kiosken. Bladene stod oppstilt på innsiden, jeg myste mot dem med kjennermine. Her står vi altså med lomma full av penger og skal kjøpe noe mindre barnslig enn de som må leies og ikke kan gå alene. Donald? Fantomet? Nei, ikke noen tegneserier. Blir for barnslig. Noe morsomt. Noe voksne ler av.

Hei, sa jeg til dama i luka. Hun bøyde seg litt fram for å se meg. Jeg skal ha den vitseboka der! Og jeg pekte på et blad som kostet nesten like mye som en bok, men som virket akkurat passe voksenmorsom. VITSER, stod det på den.

Ja vel, sa dama. Sikker på det?

Ja, sa jeg. Jeg kan gå alene, jeg vet hva jeg vil ha, tenkte jeg.

Hun puttet bladet inn i en liten brun pose, det virket litt overflødig, men ja vel, jeg strakte meg opp og la pengene på disken. Som en voksen.

Tilbake gikk jeg veien rundt istedenfor stien. Bare for å prøve. Jeg viftet med den brune posen til en katt som passerte, det lignet på Birgers katt, men jeg løftet den ikke opp.

Hjemme igjen merket jeg at mamma pustet lettet ut. Dette gikk jo fint? Ja, svarte jeg og slengte posen på bordet. Bladet falt ut. På forsiden var det en tegning av en dame med liten truse og store pupper og en mann med hatt og dress; han kom åpenbart hjem fra jobb, hun måtte ha ligget i senga bak henne. Og i et skap stod det en annen mann og tittet forskremt ut. VITSER PÅ KANTEN, stod det med store bokstaver over.

Jeg tok bladet og bladde gjennom det. Den samme dama i de samme klærne, med samme trutmunn og samme fluffyblonde hår, stod i lignende positurer på annenhver side. På en tegning hadde hun noen merkelig belter og en pisk i hånda; hun svarte i telefonen. Feil nummer, men kanskje ditt lykkenummer, sa hun.

Ja vel.

Kjøpte du ikke noe annet, sa mamma. Mer av medfølelse enn irritasjon.

Nei, sa jeg. Det var den jeg ville ha. Men jeg får lese den senere.

Så gikk jeg inn på rommet mitt, lukket døra og fortsatte der jeg var i Guinness rekordbok.

Pelle er død. sa mamma og klikket det hvite telefonrøret på plass. Hjertet. Han døde i natt. Å, sa jeg og og visste ikke hva mer jeg kunne si.

Det var uka før skoleavslutningen. Det hadde vært et langt år, som det alltid var på ungdomsskolen, men dette året hadde vært ekstra langt, men det var det jo også alltid. Klassen hadde vært daff. Vi hadde hatt en hovedlærer som nesten slo ned kartene over tavla i et forsøk på å vise oss hvordan man skulle rekke opp hånda og en hjelpelærer som brummet bakerst i klassen i et forsøk på å få alle med. De var et godt lag, begge politisk røde humanetikere, begge litt ufjelge 68-ere med store hjerter og snille øyne. Det var ikke deres feil at klassen var daff. Mens hjelpelæreren gikk ut av klassen med en eller to eller fem som slet litt ekstra, klarte hovedlæreren på en eller annen måte å lære oss som var igjen de tjue første grunnstoffene (Hun HEter LIse BErg, Bor Cirka Nord Om Fredrikstad. NEsten NAbo. MeGet ALvorlig, SIri, Påstår Syver CLARK. Jeg forstod aldri om CLARK var en genistrek eller han bare var lei.) Hovedlæreren het nettopp Syver, og jeg var glad i ham, han var et godt menneske. Hjelpelæreren het Pelle. Han var også et godt menneske, virket det som, men han var ikke min lærer, og jeg hadde ikke egentlig noe spesielt forhold til ham.

Men det unnskyldte jo ingenting. Og nå var han død.

Og det unnskyldte heller ingenting at jeg var i fnisealderen. Året etter fikk vi en ny hjelpelærer, en med enda mer brummende stemme, og da han presenterte seg, med foreldre og alt i klasserommet, fikk jeg et fniseanfall som varte og varte — og Stig så på meg og fniste, og Viggo så på Stig og fniste, og hver eneste gang den nye hjelpelæreren sa noe, fniste jeg bare mer og mer, og det var pinlig, men likevel ustoppelig. Til slutt hadde han sagt, etter en litt for lang pause og med et kort blikk på meg: “det siste stedet jeg jobbet på, var Østerbro”. Og jeg ville ikke fnise, men det var den stimen jeg var kommet i, og det var jo på et eller annet nivå ganske komisk; og jeg fniste så intenst at det gikk over i et slags snøft, eller et hark, halsen snurpet seg sammen og det hørtes over alle andre stemmer og all annen fnising i klasserommet, og jeg la meg ned på pulten og gjemte ansiktet i armene og fniste ikke mer og tenkte at jeg ville bare forsvinne og at dette var det nest pinligste noensinne og at dette ødela alt.

Det aller pinligste skjedde noen måneder før og ødela enda mer.

Håper det går greit for dere på avslutningen i dag, sa mamma uka etter. Det kan ikke være lett. Jeg hadde pyntet meg, i den grad det å finne den reneste T-skjorta er å pynte seg, og syntes egentlig det gikk helt greit. Skoleferien hadde så å si begynt, været var fint, jeg hadde spilt mye basketball og skulle spille enda mer i sommer — ingen grunn til å føle seg nedtrykt.

Jada, det går fint, sa jeg. Vi klarer oss. Og uansett er det jo bra at Pelle ikke kommer.

Hva, sa mamma.

Jo, for da hadde han jo vært et spøkelse.

Mamma lo ikke. Og jeg lo heller ikke så mye, men jeg syntes det var en fantastisk vits, en som levde opp til enhver god komikers ønske om å sjokkere og utfordre allment vedtatte sannheter, så da lo jeg likevel. Litt høhø, ganske mye hihi.

Du får sykle ned før det blir for sent, sa mamma.

Strupe var et eks-eksperiment. På samme måte som Risum var det bygget med en åpen løsning, alle klasser sammen i samme store rom — men de hadde tatt til fornuften etter hvert. Vi i A-klassen hadde vårt eget klasserom, om enn et merkverdig trapesformet et, på samme måte som B- C- og D-klassen. E-klassen, derimot, hadde det enorme klasserommet i midten, som i et nav med alle andre rom hengt på i en halvsirkel rundt. Skulle man fra eller til lærerværelset, gikk man forbi E-klassen; og samme hvor forsiktig man prøvde å være, samme hvor mye man listet seg, ble det ekko og gjenklang og irriterte lærere. Det var det mest lytte rommet av dem alle. Og det var der vi satt nå.

Det hadde begynt litt nedstemt, Syver hadde sagt noe om Pelle og enkelte av jentene hadde hatt tårer i øynene, men det tok ikke lang tid før sommerferien begynte å boble i oss og lufta rundt oss ble stadig mer oppstemt og vi skrålte og lo som elever alltid gjør på skoleavslutninger. Ekkoet av ubegrensede framtider fylte rommet. Av en eller annen grunn hadde vi satt oss i et T-formet bord, kanskje fordi bordene var trapesformet og ikke lett å få til å passe i en sirkel. Syver satt alene nederst i T-en; vi gutta hadde samlet oss øverst til venstre. Syver så bare ryggen min og jeg så ikke ham, og etter en tid glemte jeg at han var der, så oppslukt var jeg av å være morsom og kul.

Vivi kom forbi, jordfargede bukser og overdel og bolleklippede krøller som da hun var vår første hjelpelærer, satte seg på huk hos oss gutta og smilehull og brune mandeløyne og så godt det lukter her!

Det er Torgeir, sa jeg og brøt ut i latter når Torgeir med pipete stemmeskiftestemme forstod hva jeg mente noen sekunder senere.

Hun hadde ment kakene, selvfølgelig, men jeg hadde misforstått med vilje, og det var stor humor. Stor humor. Og Vivi måtte smile hun også, og jeg var morsomst i verden, vi var alle morsomme, men jeg var morsomst, og selv om alle snakket i munnen på hverandre og rommet var fullt av lyd, ville jeg overgå meg selv.

Og uten forvarsel, uten å vente på min tur, ropte jeg det ut: JAMMEN BRA AT PELLE IKKE ER HER!

Og rommet ble helt stille.

Gutta tidde. Ekkoet døde, bare noen jenter til høyre som tisket. Jeg sank sammen. Syver hørte det, hvisket Torgeir. Hva gjør han, hvisket jeg og sank enda litt mer sammen. Han ser på deg. Han sukker. Han rister på hodet. Han tørket seg i øyet. Jeg tror ikke han likte det.

Og jeg sank og sank og jeg ønsket at jorda hadde vært større, så jeg kunne ha gravd meg enda lenger ned. Og lufta ble giftig og vammel og ekkoet av stillhet danset på hodet mitt og jeg tenkte at dette er ikke pinlig, dette er mer enn pinlig, dette er min verdens undergang, nå vil alle skjønne at jeg egentlig er ufølsom som en psykopat, nå vil Syver forakte meg, nå vil han aldri forbinde meg med noe annet enn denne vitsen han bare hørte halvparten av men som jeg aldri vil eller kan fullføre, og det er like greit, jeg dekker meg med jord og grus og blir her nede til tiden slutter og begynner igjen med helt andre mennesker et helt annet sted.

Jeg hadde mer kake. Men jeg rørte den ikke. Jeg hadde fremdeles latter i meg, glede over ferie og frihet og framtid, men den var låst ned i et hvelv og jeg merket den ikke.

Og jeg så for meg Pelles to barn og jeg lurte på hvordan sommerferien ville være for dem. Det hadde skjedd så fort. Og jeg lurte på hvordan det ville ha vært for meg, og jeg tenkte at jeg stod i gjeld nå, til universet, til min egen moral, og jeg lurte på hvordan jeg kunne betale tilbake. Men jeg ante ikke. Og jeg sank enda mer sammen.

*

Tjue år senere står jeg på talerstolen i Østre gravlund. Det fulle kapellet er så stille at jeg hører ekkoet av mine egne hjerteslag. Jeg har ikke slips, jeg rakk ikke få det på meg, men dressen sitter som den skal og manuset ligger pent i plastlommene foran meg. Human-Etisk Forbund står det på mappa.

Jeg nikker umerkelig til kisten, renser forsiktig strupen og løfter blikket ut i rommet.

Det var den tiden igjen. Dessverre. Håret mitt hadde vokst seg langt, som det alltid gjorde, og selv om 70-tallet fremdeles hadde større innflytelse på mammas og pappas estetiske sans enn godt var, så følte til og med de at det ble i overkant kråkereir. Hårene begynte å komme nedenfor ørene. De begynte å dekke øynene og gi meg påfallende tics. Nei, det var for langt nå, sa de, og i morgen skulle jeg ta bilde i barnehagen. Det var på tide å stikke innom Frode igjen.

Mamma hadde hentet meg i barnehagen og vi gikk sammen til banken på hjørnet. Vi måtte ta ut penger, og det var nesten enda kjedeligere enn å klippe seg. Jeg telte Kreditkassen-logoer og prøvde å gjette hva de som satt i skrankene het. Hun som betjente vår kø så ut som en Trine, mens han ved siden av en eller annen grunn så ut som en Michael. Eller Per. Da det ble vår tur, fulgte jeg mamma med langsomme skritt så jeg ikke skulle miste en flue av syne: den hadde fløyet dovent over Michaels (eller Pers) hode og beveget seg nå vinglete i generell retning mot utgangen.

Gfjkfhkgf, sa mamma til Trine. Jeg så bare de store brillene og toppen av blusen hennes og jeg lurte på om det var sant som Hans sa at alle som jobbet i bank gikk barbeint og hadde en pistol under skranken.

Jdnefhubv? spurte Trine

Mamma så på meg og Trine så på meg, som for å se hva jeg tenkte, og lykke til med det, tenkte jeg, mens jeg forestilte meg at hele banken var en rakett og vi var på vei til månen.

Jncdwfhweofh, sa mamma og nikket svakt, som voksne gjorde når de overbeviste seg selv om noe.

Trine begynte å telle opp en bunke med blå sedler. Det var bilde av en mann med stor bart på dem; øynene hans var bekymrede, men den digre barten hans var sur. Det hvite håret han hadde igjen under den store månen var pent klippet akkurat over ørene.

Nei, utbrøt jeg og gikk mot skranken idet Trine la alle sedlene på den. Jeg vil ha de andre!

Jeg merket mamma sukket litt, men Trine så mykt på meg og sa, vet du hva, det er jeg helt enig med deg i. Og så la hun alle sedlene tilbake og telte opp en bunke med gule, tunge mynter med en fordypning på den ene siden og profilen av kongen på den andre.

Mamma tok myntene og ga to til meg, og når vi gikk ut døra ventet jeg akkurat så lenge at flua fløy sammen med oss ut i gågata. Til Frode nå.

Alle andre frisører hadde myke, vevre hender som luktet rosa enhjørning og negllakk. Frodes hender var runde og tørre og luktet menneske. Døra til salongen hans nedenfor Busterudparken var ikke en portal til en parfymert nyseverden, det var en vanlig dør inn til en mann som klippet håret ditt akkurat som du ville, og det var det. Og det var mer enn nok for meg.

Så du vil klippe deg, spurte Frode og dro fingrene gjennom håret mitt.

Nja, svarte jeg.

Vi bør nok det, sa mamma. De skal ta bilde i barnehagen i morgen.

Men jeg liker å ha litt langt hår. Det er deilig å ha hår over ørene.

Hva med, sa Frode, at jeg klipper deg kortere på toppen først, og lar det være langt over ørene? Så kan vi se om du vil klippe deg mer etterpå.

Hm, greit, ta litt på toppen da, sa jeg motstrebende. Men idet Frode begynte å klippe, merket jeg at han og mamma så på hverandre litt innforstått. Litt i skjul. Jasså. Så de trodde jeg ville ta til deres fornuft?

Den tørre, gnissende lyden av saksa. Frodes hender, varme og kraftige med litt svart hår på hver finger. Det lyse håret mitt som rant ned over frisørponchoen og ned på gulvet i bølger. De usynlige hårene som kilte i panna. Glimtene av Frodes lille måne og mitt alvorlige ansikt i speilet. De mintgrønne veggene. Lydene av mennesker utenfor det åpne vinduet.

Så, sa Frode til slutt, hva sier du?

Jeg myste mot speilbildet mitt. Jeg så ut som en gammel dame. Toppen var litt kortere enn før, men det var langt på sidene, og ørene var dekket av tjukke hårdusker. Bra, sa jeg.

Kanskje vi bør ta det kortere over ørene også, mente mamma.

Jeg snudde på hodet, som for å se bedre. Jeg tok hånda ut av frisørponchoen og rørte forsiktig på frisyren. Nei, det er perfekt, sa jeg. Det er akkurat sånn jeg vil ha det.

Og uansett hva mamma sa, og uansett hva Frode sa, så stod jeg på mitt. Denne frisyren var nettopp den jeg hadde sett for meg hele tiden. Den jeg hadde drømt om. Og Frode sa OK, og det var derfor jeg likte ham, han sa at det var en spennende sveis, og at det så bra ut, tross alt, og at det var så fint å klippe noen som visste hva de ville.

Og mamma sa også ja, til slutt, og jeg tok fram mine to tiere fra lomma og betalte. Og jeg sa hadet til Frode, vi sees, og sola skinte og folkene i gågata så på meg og tenkte at det var en annerledes sveis, dette måtte være en gutt med egne meninger. Og de viftet vekk en doven flue mens de smilte lunt med meg.

De visste ikke at jeg hele det neste året kom til å se på barnehagebildet og angre og tenke at det var en dum sveis. Så jeg virkelig sånn ut, tenkte jeg og slo meg selv mentalt i panna. Neste gang hører jeg på Frode! Men det gikk fort over. Det kom verre bilder på skolen.

Og da hadde det ikke noe med sveisen å gjøre.

Det går tre gutter lang en støvete grusvei ved siden av Marcus Thranes gate. De snakker om jenter og tenker på kjærester; de aner en ny kiling i magen og vet ikke helt hva det innebærer — de er så gamle at det gjør dem stolte og forvirret på innsiden, men så unge at de er flaue og bråkjekke på utsiden.

Du er forelska i Wenche, roper den første gutten.

Det er jeg ikke det, roper den andre

Det er du det så, roper den tredje. Jeg så deg blunke til henne i timen i går.

Og du, da? roper den første. Du syns Cecilie er gørsøt!

Næhei, hun er gørteit!

For det var hun jo. Hun besvarte ikke hans smil i går. På bursdagen hans valgte hun et annen quizlag enn ham med vilje. Og i forrige uke spilte de langball, og han hadde løpt etter henne og kastet tennisballen hardt i ryggen hennes, for å vise hvor sterk han var, og så hadde hun bare begynt å sippe og fått læreren til å bli sur.

Visst var hun teit. Sannsynligvis den teiteste jenta han noensinne hadde møtt.

Joachim pluss Wenche er sant, roper han. Dere er kjærester!

Kjæ-rest-er, gjentar den første gutten taktfast.

Du liker Kristin, roper den andre gutten. Du syns hun er pen! Og du liker Cecilie! Du skal gifte deg med henne!

Joachim pluss Wenche, roper den tredje gutten igjen.

Den andre gutten går ut i grøftekanten og finner en pinne. Uten å si et ord, men med sammenbitt mine, skriver han i grusen: K+K. Og så tegner han et hjerte rundt.

Den første gutten sparker i grusen for å viske vekk bokstavene. Det røde ansiktet står til det røde håret hans.

Den andre gutten har alt skrevet det samme igjen. K+K. Og han prøver igjen, denne gang med fulle navn: KÅRE+KRISTIN, men han kommer ikke så langt før den første gutten sparker vekk pinnen hans.

Den tredje gutten ler, men bare til den andre gutten finner fram en annen pinne og begynner å skrive J+C KYSSER!!

Da ler den første gutten. Men bare til den tredje gutten finner sin egen pinne. Og sånn fortsetter det. Alle guttene finner egne pinner, alle skriver de andres navn i mer eller mindre forseggjorte hjerter, alle sparker vekk andres pinner og prøver å viske ut det de andre har skrevet om dem.

Den tredje guttens pinne knekker og han blir stående og se på de to andre. Så mye sintere de ble når det ble skrevet ned. Så lett det var å viske vekk når det ble skrevet i sand. Og han kaster fra seg den halve pinnen. Vent litt, sier han, går opp en skråning og en steintrapp, forbi to bjørkestubber og inn i huset.

Det går to gutter langs en støvete grusvei ved siden av Marcus Thranes gate. De beskylder hverandre for den usikkerheten de føler selv, og de skriver i sand og visker det vekk, og så er det glemt, og ingen vil noensinne se det. Så kommer det en tredje gutt ned en steintrapp. Se her, sier han og vifter med et papirark og en rød penn. KÅRE + KRISTIN står det i et rødt hjerte på den ene siden. På den andre siden: JOACHIM + WENCHE med et blått hjerte og en liten blomst.

Den første gutten løper etter den tredje, men han er ikke rask nok. Den andre gutten ber den tredje om å ødelegge arket, men han blir ikke hørt. Den tredje gutten vifter bare med arket, triumferende, som et hvitt flagg, det er bare å gi opp dere, nå er det skrevet med penn, nå kan det ikke viskes vekk.

Den første gutten stopper, tar opp en liten stein og kaster den, mest av frustrasjon — og så går han. Du er teit, sier han og blir borte.

Den andre gutten lurer på om det er en sånn penn som kan viskes likevel, eller om navnet hans kanskje er feilstavet, men nei, det er det ikke. Han foreslår at lappen bør brennes, eller kastes i det minste. Men nei. Den tredje gutten gir seg ikke.

Og den andre gutten sier han skal inn og spille på datamaskinen, og den tredje gutten får ikke være med, og det er ikke sant det som er på lappen, det er bare jug. Dække sant!

Og så er han borte også.

Det går en gutt lang en støvete grusvei ved siden av Marcus Thranes gate. Han tenker på Cecilie og aner en merkelig kiling i magen; han knuger en papirbit i den ene hånda og en penn i den andre og vet ikke helt hva han skal føle.

Han løfter pennen og nøler et øyeblikk før han skriver, med røde, litt skakke bokstaver: JOSTEIN + CECILIE ER SANT. Og han tegner et stort hjerte og kjenner sitt eget banke mens han går sakte over noen halvt utviskede bokstaver på grusveien.

Han bretter arket sammen og legger det i lomma. Så går han inn.

Jeg stopper opp. Det er ikke nok luft. Brystet er for lite, lungene, det piper der inne. Jeg kjenner den vanlige klaustrofobien, jeg hoster uten at det hjelper noe særlig, og jeg blir stående og hive etter pusten mens mamma klør meg på ryggen. Det går bra, Jostein, sier hun mens de treigeste gamle damene lunter tjatrende forbi oss. Vi er nesten i mål.

Det hadde begynt så bra. Vi hadde stått sammen med alle andre utenfor Ertehytta, femti joggere i små shortser og pannebånd. Eimen av tigerbalsam svevde over grusveien. Tigerbalsamgutta skulle løpe 5,3 kilometer, men jeg holdt meg til 1,3 en stund til, så kunne jeg gå opp til 2,8 og 5,3 etter hvert. Når jeg var i stand til det. Når jeg ble ni, kanskje.

Klokka tikket sakte mot seks. Noen tok etpar halvhjertede små hopp, noen løp litt fram og tilbake, enkelte tøyde ut leggene og lårene med bekymret mine og stramme lepper, men de fleste stod bare og delte det siste sladderet om naboens nye bil eller skrøt av hvor lite de hadde trent.

Under den høye porten stod Didrik Borge som alltid oppå en kant med en stoppeklokke i hånda. Nedenfor ham stod Bjarne Paulsen, hvithåret og med tjukke briller over den brede munnen, med sin egen klokke. KLAR! Didriks lyse stemme skar mellom de mørke grantrærne i veikanten.

Joggeskoene stimlet tettere sammen. Fingre på stoppeklokkeknapper, kropper mer eller mindre bøyd, klare til å eksplodere av gårde. De raskeste først. Og helt bakerst stod jeg med mamma.

Det hadde alltid vært en vane for meg å starte så langt bak som mulig for så å gradvis øke farten utover i løypa. Jeg visste ikke helt hvorfor. Kanskje det var fordi det var en berusende følelse å stadig ta igjen folk, å alltid være den som løp fortest akkurat der jeg var? Kanskje fordi jeg ikke ville bli for sliten opp den første bakken? Mamma hadde ment at jeg overdrev. At jeg ikke trengte å holde meg bak selv de tjatrete gamle damene som brukte K-joggen som en søndagstur.

Didrik løftet armen. Da det het Torsdagstrimmen, nede på parkeringsplassen, hadde han ropt GÅ ganske stille, og så hadde jeg lekt med pinner og blader og lest tegneserier mens mamma og pappa løp og Didrik snakket med noen ute i løypa med en ekte walkie-talkie — men nå var det enda flere som var med, og de bråkte mer, og han anstrengte stemmen sin til bristepunktet og innså at han snart måtte kjøpe seg en slags startpistol. FERDIG, ropte han. Bjarne myste mot stoppeklokka si. GÅ!

Kom igjen, sa mamma. Og vi løp ute ved den venstre veikanten, i midten av feltet, med mange mennesker bak oss og ved siden av de jeg pleide å komme i mål med, og jeg tenkte at dette ikke var som jeg var vant til, dette var fort, men det gikk da greit, og mamma syntes det var bra. Så jeg løp på.

Støvet virvlet rundt oss opp den første bakken. På toppen strømmet feltet rundt noen litt store dumper i veien. De raskeste var allerede ute av syne. Jeg kjente brystet snurpet seg litt, men det gjorde det ofte, det pleide å gå over etter hvert, så jeg holdt farten og kom snart til det krysset hvor vi svingte skarpt til venstre, der hvor jeg vanligvis pleide å gire om for første gang. Der jeg begynte å løpe.

Men ikke denne gang. Pusten ble mer rykkete, mer hivete, kroppen ble mer anspent, og nederst i lungene merket jeg det sakte begynte å krølle seg sammen. Jeg holdt det samme tempoet. Men det var også alt.

Kom igjen, sa mamma. Det går bra!

Etter en bom og noen hundre meter grusvei svingte vi til venstre igjen, inn på lysløypa. Her pleide jeg å gire opp for andre gang, fly over de ruglete barkebitene. Men denne gang giret jeg ned. Jeg kunne ikke annet. En dame jogget forbi meg, jeg kjente henne igjen, det var her jeg vanligvis passerte henne, og nå passerte hun meg. Pusten min ble stadig mer forsert, lufta stadig tjukkere. Jeg følte det i brystet, i ryggen, det ble trangt og kaldt og skarpt, og jeg ville ha sukket, hadde jeg kunnet, skuffet over meg selv, over verden.

Astma, halvt spurte, halvt konstanterte mamma. Vi har Bricanyl i bilen. Dette går fint.

Men det gjør ikke det. Jeg sakker farten, jeg sleper meg bortover, jeg piper som en delfin eller et tog som bremser, jeg klarer ikke mer. Jeg stopper opp. Det er ikke nok luft. Brystet er for lite, det piper i lungene. Alt klemmer seg sammen. Den vanlige klaustrofobien. Jeg blir stående og hive etter pusten mens mamma klør meg på ryggen, som hun kom til å gjøre hver natt når vi bodde i det mugne huset noen år senere. Det går bra, Jostein, sier hun mens de treigeste gamle damene lunter tjatrende forbi oss. Vi er nesten i mål.

Målet er Didrik og Bjarne ved et lite bord der lysløypa slutter. De ser meg jogge over målstreken mens jeg piper og piper, og Bjarne roper tiden, som han pleier å gjøre, men mykere enn vanlig, nesten medfølende. Og jeg stopper og hoster litt demonstrativt og litt forgjeves. Det er min dårligste tid noensinne.

Mamma blir med meg bort til bilen og henter Bricanyl. Jeg trykker på toppen og en sky av konsentrert luft skyter ut og ned i brystet mitt, det smaker metall, det lukter lettelse, og jeg kjenner hvordan pipingen sakte blir mindre spiss og skuldrene mine senkes igjen.

Det går bra. Og alle tigerbalsamgutta kommer i mål, og pappa kommer i mål, og Bjarne roper ut tidene og de puster rundt og mykt og dypt og uten piping, helt ned til bunnen av lungene, og de er røde og glade i ansiktet. Neste gang, sier jeg til mamma mens hun klør meg på ryggen. Neste gang.

*

Neste gang var jeg tjue meter bak feltet etter tretti meter. Neste gang lurte mamma på om jeg virkelig ville løpe SÅ sakte. Neste gang var jeg sist. Så nest sist. Så tok jeg igjen løper etter løper. Og de gamle damene nikket anerkjennende til meg og sa oj idet jeg passerte dem. Neste gang spurtet jeg i mål, andpusten på en myk og rund måte, og Bjarne ropte ut tiden, med stor stemme, og smilte med den brede munnen sin, det var litt av en tid, er det rekord? Og jeg sa ja, for det var det, og når jeg gikk til bilen kjente jeg at jeg var sliten på en god måte, og jeg lukket opp døra og satte meg og lot Bricanylen ligge i hanskerommet.

Og øyeblikk kommer og øyeblikk går, og ikke før du innser at de er kommet, er de borte igjen, og alt du har er minner. Og mennesker kommer og mennesker går, og mennesker endrer seg og blir borte, og det dere hadde sammen er alt dere fremdeles har. Og du håper de husker dine beste ord, og du frykter at de husker dine verste; og du håper du kan gjøre godt igjen det som ble feil, og du fortrenger at det en dag ikke lenger er mulig. At en dag er ingenting lenger mulig.

Miro var der først. Han spilte kanskje litt som Toni Kukoc, gjorde han ikke, høy og med lette føtter, og det tok litt tid før vi skjønte at han faktisk ikke var nevøen til en NBA-stjerne, selv om de var fra samme del av verden.

Øyeblikk: vi står i en sirkel midt på den lille banen innerst på Remmen, bak den tunge, grønne skilleveggen vi alltid måtte krype under eller på innsiden av, forbi de harde betongveggene, den nye gutten står med en ball i henda, litt nervøs, jeg går et skritt mot ham og spør hva han heter, han sier Miroslav, men vennene mine kaller meg Miro, og jeg nikker og sier at her er vi venner, da heter du Miro, nå spiller vi ball. Og jeg vet ennå ikke at han har flyktet fra krigen, eller at han har bodd i Norge bare siden i fjor, eller at han haiker fra flyktningemottaket på Isebakke, eller om han er kroat eller serber eller noe annet, jeg vet bare at han er her og vil spille basketball, og det er alt jeg trenger å vite for øyeblikket. Begynn med høyrelayup, gutta.

Noen treninger senere hadde Miro med seg Burim fra mottaket. Burim-Burim sa Miro og lo, og Burim sa hei og smilte, og vi sa hei, og så begynte vi med høyrelayup. Og Miro tok i litt ekstra for å vise hvor høyt han hoppet, og Burim fortsatte å smile med en småkaotisk tanngard mens han mer slynget ballen enn lot den rulle over fingrene; og mens layupene ble bedre etter hvert, og han lærte seg å ha henda annerledes på skudd og brystpasninger, forsvant aldri smilet, denne skjelmske gleden som liksom syntes å være hans grunnstemning.

Øyeblikk: Burim som fniser med runde kinn og vrir litt på seg, øynene hans glimter, Miro som ler med stemmeskiftstemmen og slår ut med forwardarmene, de har funnet på noe igjen, kosovoalbaneren og kroaten, og sjansen er 50/50 for at det ikke gjør det lettere å være trener, men 100/0 for at det gjør det morsommere. I alle fall for resten av laget.

De var ikke de eneste utlendingene på laget. Haldens flernasjonale “Dream Team”, kalte de oss i avisa:

Spillere fra Kroatia, Russland, Vietnam, USA, Kosovo og Norge utgjør Halden Basketballklubbs småguttelag. Guttene har holdt sammen i to-tre år og vinner stort sett alle kampene de spiller. De åtte-ti haldenserne og de seks med utenlandsk bakgrunn kan med rette kalle seg Haldens “Dream Team”. (...) Halden BBKs småguttelag er et basketlag utenom det vanlige.

Adrian, russisk-indisk, var lagets minste, men raskeste; i hver kamp stjal han ballen fra motstanderne sikkert tjue ganger og kom alene mot kurven, og hver gang sakket han farten og kastet ballen i generell retning oppover, og noen ganger traff han, men minst like ofte kom Miro eller en annen forward gampende og tok returen og ryddet opp.

Øyeblikk: Alle ligger i sine soveposer, det er turnering og sovetid, men istedenfor blir vi liggende og snakke om hvor vi kommer fra og hva det betyr og hva man har med seg av bagasje og kunnskap fra “hjemlandet”, hva det enn betyr. Hva innebærer det å være norsk eller indisk eller russisk? Hvordan tenker man annerledes, hvordan snakker man? Og det er stille i klasserommet, stillere enn andre cupklasserom jeg kunne huske, og det er både fint og merkelig. Men kanskje de bare var trøtte. Dagen etter hadde vi kamprop på hindi: Halden sapsha acha he! og vant, nettopp, stort sett alle kampene. (En annen turnering sov mitt eget lag på et kvistværelse over banene og spyttet ned på kampene under oss og spilte underbuksene mot totalskins midt på natta og tisset i vasken fordi det var så langt å gå til doen. Kanskje fordi vi var litt eldre og pubertalt tøffe i trynet. Eller fordi vi bare var norske.)

Den andre raske, lille guarden kom til Norge fra Vietnam som ettåring. Phuc. Han hadde myke, elegante bevegelser helt nede ved gulvet og holdt litt rundt ballen når han skjøt — men han traff ofte og og var som regel lagets toppskårer. Men deres forsvar var enda viktigere, vårt forsvar, og når han en dag sa til meg “Jeg er toppskårer, ikke sant Jostein”, svarte jeg at ja, jo, men han tok jo flest skudd også, og Miro tok flest returer og alle hadde sine roller, og jeg mente ikke å såre ham, men det traff dypere og spissere enn jeg trodde, og hadde jeg hatt muligheten, skulle jeg ha sagt ja, du er toppskårer, og så latt det være med det. Det er en tid for alt.

Men det var sant. Vi hadde de raskeste guardene, men også de sterkeste forwardene og det mest intense forsvaret og vi vant kamp etter kamp på det, om enn som regel med bare noen få poeng. Vi slo til og med Bærums Verk, vi var best i Oslo-serien og ble invitert til Scania Cup, hvor bare utvalgte lag fra Norden fikk være med. Og det var bare oss fra Norge.

Det var som om hele laget så på hverandre med nye øyne (Best i Norge! Nordisk mesterskap! Vi må være et kjempelag!) — helt til byråkratiet helte iskaldt vann i årene våre: Burim og Miro fikk ikke være med. De var fremdeles asylsøkere, de kunne ikke få utreisetillatelse. Frykt for at de skulle rømme, eller noe sånn. Viktig Politikk og Voksne som Bestemmer.

Øyeblikk: pappa som brummer i den grå telefonen på kjøkkenet, noe med det går ikke an og hva er det de tenker egentlig og vi må tipse avisene og dette er helt høl i hue. Bildet i Halden Arbeiderblad (og VG) noen dager etter: Miro og Burim med en molefonken ball mellom seg. Nektes å dra på cup. Og uten dem vil ikke laget dra, heller.

Og øyeblikk kommer og øyeblikk går, og kamper tas og kamper vinnes, og politimestere griper egenhendig inn og det blir smilebilde i avisa og tur til Sverige for hele laget og kamper spilles og kamper tapes så det synger, alle som en, og vi kommer desidert sist, både deres og mitt lag, og det var den verste turneringen noen sinne, for vi tapte alt, men det var den beste cupen noen sinne, for de lot oss gjøre det sammen alle sammen.

Etpar år senere spiller jeg en dritbra kamp, fire trepoengere, et fourpoint-play, flere and-one bare i første omgang mot et lag som burde slå oss. På enden av benken sitter Miro, tre år yngre enn meg, han har fått lov til å være med juniorene. De store gutta. Jeg kommer på layup igjen, finter ut forsvareren, hopper inn i ham akkurat så mye at han feiler, men ikke så mye at jeg mister balansen, henger litt til og har bare å dytte ballen forsiktig mot plata for å skåre. Men jeg bommer. På noe så enkelt! Ør over hvor godt jeg har spilt, irritert over en sånn miss, og veldig glad i å ironisere over populærkulturens tenåringsklisjeer nå som jeg ikke lenger er fjortis, løper jeg mot benken og roper av fulls hals: DET ER DIN SKYLD ALT SAMMEN!

Miro bare ser på meg. Uforstående. Og jeg ville forklare, men det ble jo ikke tid til det, og jeg visste uansett ikke hva jeg skulle si, og vi satt ved siden av hverandre i garderoben i pausa, og hjertet mitt sank, og jeg gikk tilbake til banen etter ham, han hadde ennå ikke tatt av seg treningsdressen, det var noe tungt over ham, og hjertet mitt sank enda mer, og jeg spilte som en kråke i andre omgang og ødela angrep på angrep. Til slutt tapte vi med ti poeng og etterpå satt jeg i den samme garderoben med det gule kampskjemaet og lurte på om jeg hadde ødelagt et vennskap også.

Og øyeblikket kom og øyeblikket gikk og sånn var det med den saken, det var ikke mer, men forsvant aldri. Og vi vokste opp og flyttet vekk og studerte og jobbet og ble noen andre. En liten, gnagende anger var alt som ble igjen av seks ord man gjerne ville ha trukket tilbake. Et lite, gnurende savn var alt som var igjen av treninger og latter, en lun varme over at det var, en sorg over at det aldri ville kunne være igjen. Bortsett fra når vi møttes til reunionkamper, for det skulle vi. Og e-poster og Facebook-statuser og av og til, når tiden var moden for det, i noen små øyeblikk med ujevne mellomrom, full nostalgi. Åja, det var oss. Det var da. Det var bra.

Men mennesker kommer og mennesker går, og man vet aldri når og det treffer en alltid i magen.

Drøyt ti år senere, 16. oktober 2008, sitter Burim i en varebil på vei til jobb. Den skjener ut i grøfta og så over i motsatt kjørefelt hvor den treffer en annen bil. Jeg hadde ikke truffet ham siden vi begge spilte basket i Halden. Jeg hadde tenkt på ham, men visste ingenting, visste ikke at han hadde tatt vare på alle basketmedaljene, visste ikke at han hadde spilt for Oppsal og blitt bedre enn jeg noen sinne var, at han var hundre kilo muskler og hadde vært i Telemarkbataljonen, at han hadde blitt pappa. Jeg hadde bare latt nostalgien modnes i skjul til den var stor nok og kunne slå ut i full blomst. Vi kom til å treffes igjen, tenkte jeg, lille Burim og meg. Spille litt ball igjen. Snart.

Og nå var han død.

Og plutselig var ingenting lenger mulig. De uryddige tenna, den undertrykte latteren, hvordan han konsentrerte seg når han skjøt langskudd, stemmen som var myk men likevel skar gjennom når han kom på en vits. Ingenting, ingenting.

Og tiden kommer og tiden går, og sånn er det med den saken. Og det som var, er ikke lenger, og det som kommer til å bli, vil være noe helt annet. Og likevel kommer det samme igjen. Og likevel forsvinner ingenting.

Burim-Burim, skriver jeg til Miro. Bror, skriver Miro tilbake.

Ja, svarer jeg og blunker sakte.

Døra smalt igjen bak meg. Det var kjølig ute, men fremdeles lyst. Snowjoggene knatret mot grusen og posen med penskoene var en knitrende pendel i hånda mi. Jeg hadde aldri likt de snowjoggene. Ingen likte snowjogg. Men det var kaldt nå, sa mamma, og de var så praktiske, og i klassen virket det å være enighet om at penskoene ville bli ødelagt av å tråkke på asfalt, så jeg hadde vel egentlig ikke så mye valg.

Jakka hadde jeg derimot valgt selv. Den hadde lyst mot meg i butikken, en hvit boblejakke oversprøytet med diverse pastellprikker: den vil jeg ha, hadde jeg sagt, sånn vil jeg være — og jeg hadde vært stolt og fornøyd i mange uker før den ble litt i overkant skrikete og jeg fikk mamma til å sy på et svart U2-merke på ermet for balansens skyld.

Jakka var for varm. Selvfølgelig var den det. Og for... boblete. Jeg dro ned glidelåsen og kjente den kjølige lufta mot den tynne dressjakka og den enda tynnere skjorta. Ikke noe slips eller sløyfe, og hvertfall ikke noe magebelte, jeg var ikke helt Blærum heller, men på innerlomma hadde jeg en sirlig dandert bunke navneklistremerker — og selv om det ikke akkurat var det samme, så føltes det også som et slags statement over hvem jeg var. Ganske så bokstavelig:

JOSTEIN SAND NILSEN BAKKELUNDVEIEN 6 1783 HALDEN 181460

De første navneklistremerkene jeg fikk hadde avrundede hjørner og kom på en rull i en svart eske. Jeg klistret dem på bøker og kassetter, selvfølgelig, men også på skrivebordslampa og døra mi og klær og diverse par med sko og stort sett alle mine ting de ville henge seg fast på. Utrolig praktiske disse klistremerkene også, sa jeg til meg selv, og jeg hørte at det var mammas ord, men det var de ordene jeg hadde.

De andre klistremerkene hadde spisse hjørner og kom enkeltvis i en avlang grå plastboks.

JOSTEIN SAND NILSEN FELTSPATVEIEN 5 1784 HALDEN TLF 181460

De var lengre og hadde bredere font og måtte brettes på langs for å få av dekkpapiret. Det hendte jeg tok med etpar av disse klistremerkene når jeg gikk ut, i utgangspunktet for å bedrive enslags opprørsk klistremerketagging à la KILROY WAS HERE — men JOSTEIN SAND NILSEN FELTSPATVEIEN 5 1784 HALDEN TLF 181460 var her hadde liksom ikke helt samme schwungen, så det ble aldri noe av. Men jeg fortsatte å ta dem med, sånn i tilfelle. I verste fall kunne de jo bruke som visittkort. Og visittkort ville alltid komme til nytte på et skoledisko, det skjønte jeg jo. Selv om jeg aldri hadde vært på et skoledisko før.

Jeg visste ikke om jeg ville, heller. Det ville bli høy musikk, for det første. Hjemme satte jeg alltid på musikken så lavt at jeg nesten ikke hørte den, for å gjenskape den inni meg heller enn å bli bombardert av den. Jeg irriterte meg smågal over folk som ikke slo av TVen helt, men lot den stå og pipe (at de ikke hørte denne pipingen selv, var uvesentlig). Og jeg hadde lenge marerittaktige drømmer om en skolekonsert mamma tok meg til på Rødsberg hvor gulvet ristet og kroppen dirret av bassen.

For det andre likte jeg ikke å danse. Jeg visste ikke helt hvordan man gjorde. Noen år tidligere hadde vi stått i Kristins kjelleretasje — hun med Cecilie og Wenche, jeg med Joachim og Trym — og hun hadde satt på Take on me og sagt at nå skulle vi gutta lære å danse; og vi hadde stått rett opp og ned, så tatt høyre fot bak den venstre, så venstre bak det høyre, så høyre bak venstre igjen, og sånn i all evighet. Om vi gjorde det i takt med musikken, sa Kristin, så danset vi; neste gang kunne vi lære å svinge med armene også, som hun gjorde.

Jeg hadde ikke danset siden den gang, ikke engang alene på rommet mitt, den musikken jeg lånte på biblioteket hadde blitt mer og mer sånn man dirigerte med armene eller bare med florlette hender i den lette lufta, Händel og eteriske new age-ballader og generelt sedat blues og voksenmusikk. Eller kanskje det bare var meg: selv de tunge rytmene på You Win Again digget jeg mest med gestikulering.

Men skoledisko var en stor greie, vi skulle dit alle sammen, til og med de voksne snakket om det som om det var inngangsporten til voksenlivet, av en eller annen grunn. En ny måte å finne ut av hvem man var på. Så da gikk man da, traskende gjennom kulda med det ene svart-elegante pakket inn i en pastellfarget pose og det andre svart-elegante pakket under en pastellfarget boblejakke, og håpet man skulle vise alle andre hvem man var i ferd med å bli også. Hvem det enn var.

Jeg gikk inn den lille døra ved siden basketkurven, ved vinduet der de hengte opp resultatlista fra idrettsdagen på stadion (jeg ble nummer tre i lengde og to på sekstimeter, slått av Stig i begge, men han var dritgod og jeg skryter fremdeles av det, om noen spør) og opp trappene til aulaen. I gangen utenfor rektors kontor lå det vintersko og plastposer og tøyposer og en og annen bag mer eller mindre pent stablet opp mot veggen. Mer mindre, kanskje. Inne fra aulaen kom det tung musikk, dyp bass, lyden gjallet og tordnet. Jeg tok av meg jakka og snowjoggene, tok på meg penskoene, sukket uhørlig og dykket inn.

De neste to timene var alt lyd. Vi ropte til hverandre for å høres over musikken som selv ropte for å bli danset til, noe vi ikke gjorde, det turte vi jo ikke ennå, og det skjulte vi med å rope enda høyere og mer selvsikkert. Ingen visste helt hva de skule gjøre, noen jenter danset danskeskoledanser, noen gutter prøvde seg forsiktig med en fot bak den andre og så den andre bak den første og så videre i noen minutter, men mest var det en kakofoni og et kaos av nervøse kropper som flokket seg og avflokket seg i et konstant fluktuerende anarki.

Først var det lyden som dyttet meg unna, alt bråket, men jeg tok meg pustepauser ute blant plastposene etpar ganger og lærte meg sakte hvordan jeg skulle holde ut. Så var det sjenansen og selve dansen. Flere og flere syntes å ha funnet ut hvordan det skulle danses likevel, de stod i ring eller hoppet opp og ned eller hva enn Kåre drev på med der borte. Men jeg fant ingenting. Og jeg gjorde mitt beste for å virke veldig opptatt der jeg vandret mellom de stadig færre som heller ikke hadde funnet noe.

Etter hvert var det nesten bare meg igjen som ikke danset. De fleste andre hadde allerede gått, bare den harde kjernen var igjen, den jeg hørte til, den jeg ville høre til, og sakte drev jeg motvillig mot dansegulvet.

Også du, Jostein. Dans.

Så jeg tok høyrefoten bak venstrefoten og omvendt. Flere ganger. Jeg hoppet litt, det gikk greit, det minnet om basketball, og det kunne jeg. Jeg vrikket og vred meg litt på måfå, sånn halvveis i rytme. Og det gikk egentlig greit. Det var en rytme langt der inne et sted, og de andre hadde uansett mer enn nok med sine egne vrikkende kropper. Dette var overlevelig, i alle fall.

Jeg begynte å klappe, bare for å teste det ut. Jeg hadde sett danseklapping over hodet før. På TV, trolig. Jeg hoppet høyere, spenstig fyr vøtt, dressjakka ble dratt opp og ned med hvert hopp, og jeg merket at noen så litt rart på meg, men dette var bevegelser jeg kjente, det føltes bra selv om det ikke nødvendigvis så sånn ut, og det var alt jeg bad om i øyeblikket. Bare bli en jeg kunne være. At alle så hvem jeg var, hvem jeg var i ferd med å bli, og at det var greit.

Når sangen sluttet hørte jeg Stig. Haha, se der æ, noen har mistet noe greier over hele gulvet! Og han pekte et sted bak meg.

Jeg snudde meg, og der, under et tjuetalls trippende, hoppende pensko, lyste det minst dobbelt så mange små, hvite navneklistremerker, ganske avlange med stor font og med en brett i midten.

De er mine, hvisket jeg i det neste sang begynte. Siste sang, sa noen, det er stilledans! Kom! Og de tøffe gutta fant de tøffe jentene, og de kjekke gutta fant de søte jentene, og noen gikk og noen ble stående i utkanten og se på, misunnelige eller fremdeles litt likegyldige over fremdeles ikke å ha funnet ut hvordan denne typen dans egentlig fungerte — og midt mellom stod jeg, ikke utenfor, ikke innenfor. De er mine, tenkte jeg. Det står navnet mitt på dem.

Og så tenkte jeg ikke mer. Jeg gikk bort til dansegulvet, mellom alle de mer eller mindre lutende stilledanserne, la meg ned på knærne og begynte å plukke opp klistremerkene. Jeg hørte bare musikken og så bare penskoene dytte dem rundt, de var opptatt der oppe, det var klart, jeg fikk bare vente til de danset videre så jeg kunne finne alle og legge dem i dressjakka igjen. Og drømmer om å holde hender på vei hjem, kanskje, noen sekunder hvertfall, og håp om at dette kanskje er begynnelsen på noe, et eller annet, som man vet hva er, men ikke aner noe om. Og musikken toner ut og man lukker opp øynene igjen, og man vet ikke helt hvor man skal holde henda og hvor man skal se, og det blir drønnende stille og alt man hører er pensko som skraper og stemmer som sakte senker seg ned til normalt leie og raslingen av de siste navneklistremerkene som plukkes opp fra dansegulvet.

*

Jeg gikk ut i mørket. De svarte penskoene knatret mot grusen på den tørre asfalten og glidelåsen på jakka var trukket helt opp. Plastposen omfavnet håndbaken min. Over og under og inni snowjoggene lå det et titalls navneklistremerker fullstendig i uorden. JOSTEIN SAND NILSEN var ikke blitt igjen på dansegulvet.

Jeg lukket opp døra hjemme. Mamma kom sikkert til å spørre meg hvordan det gikk på skoledisko, med en voksen spenning i stemmen som skjulte alle de voksnes hemmeligheter. Var det hyggelig der? Noen du danset med?

Noen som så på deg, ville hun mene. Noen som plutselig liksom stirret på deg. Ja, ville jeg svare. Og jeg ville gå inn på rommet mitt og lukke døra og sette på musikk, helt lavt, og danse med hendene over skrivebordet.

Det var en av disse grå, trange lørdagsettermiddagene. Høst, var det, bladene hadde begynt å falle og menneskene hadde begynt å hente fram vinterklærne fra kjellerne og sette seg inne med varme tekopper og riste på hodet og mumle at nå måtte vel sola snu snart.

Lyden av en slitsom gjerdesmett som hoppet nedover trestammen druknet i raslingen av mine skritt gjennom det tørre løvet. Hvis man sparket hardt nok, kom man ned til det våte løvet, så det råtne, og så til jorda — og langt der nede var det rustne kaffekjeler og spikre og kjerrehjulbånd. Jeg gikk oppå en gammel søppelfylling. Det hadde Joachim sagt.

Jeg dro glidelåsen på jakka helt opp. Det var ikke så kaldt, ikke ennå, men jeg frøs likevel — og jeg gjemte munnen bak jakkekragen og tok henda i lommene, som for å varme meg og beskytte meg mot elementene, selv om jeg visste kulden kom innenfra. Det gjorde den jo også, av og til.

Gjerdesmetten flakset til neste tre. Jeg fulgte den med blikket og så at det lyste blått fra stuevinduet til Joachim — og jeg tenkte, han spiller sikkert på datamaskinen sin, sikkert det skytespillet; og jeg tenkte, han ville sikkert likt om jeg kom innom så kunne vi spille sammen, eller i hvertfall etter tur, siden det var vanplajergeim; og jeg tenkte, nei, ikke nå. Og jeg gikk oppover mot skrenten.

Rett bak huset vårt var skrenten et stup, mange meter høyt rett opp, uklatrelig men med meterlange istapper om våren. En nyttårsaften hadde naboene der oppe skutt med luftgevær mot dovinduet vårt, rett mot den tomme doen, og pappa måtte strene rasende langs hagen til fotballnaboen og bort til en gammel tretrapp for å komme seg opp og kjefte og male fram alle de skrekkelige tingene som kunne ha skjedd. Lenger ned, derimot, ble stupet snillere og slakere, og et sted hadde flere generasjoner av barn laget en liten sti som gikk fram og tilbake tre-fire ganger før den endte opp i en liten skog på toppen.

Om mamma hadde visst at jeg gikk her nå, hadde hun sikkert bedt meg gå ned igjen, sånn for sikkerhets skyld. Om farmor hadde sett det, hadde det sikkert blitt gråt og tenners gnissel. Det ble gjerne det. På hytta var det en furu med merkelig svingete greiner på toppen, og om jeg tråkket riktig, klarte jeg å komme meg helt opp og stå sånn at hele overkroppen min var over trekronen, mange meter over noen store, spisse steiner rundt trestammen. Pappa kunne ikke si noe, han hadde klatret i det treet da han var liten selv, men når farmor satt på benken med kaffekoppen og solhatten og en vaffel eller to og og plutselig så meg stikke hodet opp av en tretopp... Gud bedre.

Var jeg redd? Ja. Var det derfor jeg gjorde det? Ja.

Var det derfor jeg gikk opp skrenten nå? Jeg trodde ikke det, men når de første gysene kom, de første ilingene når stien gikk høyere og ble trangere, kjente jeg også at det ble varmere, hendene ble brune av jorda og kaldere av å holde seg fast i det grå fjellet, men kroppen ble varmere, jeg ble varmere, innenfra, av å bli litt redd, og det føltes godt, og det føltes levende, og jeg skjønte at det var det samme. Jeg gikk her fordi det gjorde meg redd. Og jeg fortsatte oppover med glidelåsen på jakka åpen helt ned til brystet.

Da jeg kom opp, snudd jeg meg til høyre og så ned på huset til Joachim. Det lyste fremdeles blått fra stua i andre etasje. I første etasje skimtet jeg såvidt en rullestol gjennom de store terrassedørene. Bestemora til Joachim. Malte hun nå? Når det var sol, hendte det at hun satt ute på terrassen med et teppe over seg, og nesten hver gang jeg så henne, sov hun. Jeg hørte henne aldri snakke, var ikke helt sikker på om hun kunne snakke, eller hvorfor hun ikke kunne gå, eller om hun kom seg andre steder enn terrassen og førsteetasjen med denne svære rullestolen sin. Alt jeg visste, var at hun på en eller annen måte satt der inne og malte skog og hus og mennesker bedre enn noen annen jeg visste om — og at hun gjorde det med munnen. Det var et av livets store mysterier.

I det store, gamle hvite trehuset rett til venstre bodde det en dame som lagde skulpturer, store, maks halvforståelige steiner som kommunen betalte masse penger for og plasserte diverse steder i byen. Det bar jobben hennes å lage rare steiner. En gang hadde jeg vært inni det huset, det var kunstting overalt, jeg skjønte dem ikke, jeg skjønte ikke kunsten i dem, hva som gjorde dem så spesielle, og hun snakket rart, en eller annen dialekt jeg ikke kjente, og jeg gikk fort ut og så henne aldri igjen, selv om vi akte i hagen nedenfor huset hennes om vinteren og kastet småsteiner fra hennes hage over veien til Ivers hage helt til bestefaren til Iver kom og kjeftet på oss, selv om det var Iver som begynte.

Det var ingenting som var så mystisk som kunst. Men det var ingenting som var så lite mystisk som fjell og stein og trær og jord og... høyder.

Jeg hadde gått til høyre på toppen, istedenfor mot skogen til venstre, som vi pleide. Og nå stod jeg på kanten av et stup og så ned. Under meg var det en haug med firkantede steiner, det så ut som kantsteiner noen ikke hadde trengt likevel. Mellom steinene strakte det seg noen trestammer — for tynne for å dempe fallet, tenkte jeg, og for tjukke til å ikke spidde. Og jeg så for meg det fallet, og det rislet av frykt inni meg, og jeg ble varm, og jeg sperret opp øynene. Og jeg så en liten avsats en meter bortenfor meg.

Forsiktig...

Ryggen min skrapte mot fjellveggen da jeg ség sakte ned på avsatsen. Føttene dinglet over steinene, mange meter, det føltes som en sikker død å falle. Risling i ryggraden. Og når jeg tenkte rasjonelt og prøvde å beregne hvor høyt det var og hvordan steinene og trærne stod, og hvordan jeg ville lande med hvilken fart, føltes det også som en sikker død, og jeg så det for meg, og varmen rislet ikke, den fosset og ljomet gjennom meg, og verden åpnet seg og lydene klarere og fargene ble sterkere.

Det lyste intenst blått fra Joachim. Jeg hørte et kort bjeff, det må ha vært Rocky, eller Rambo, jeg blandet alltid de to. Hver gang jeg ringte på hos Joachim, hørte jeg en hårete schäfer som gjerne ville imponere eierne med sine vakthundegenskaper ramle ned trappene, fulgt av en tynn guttestemme som prøvde å virke sint nok: JOCKY! JOCKY! (Eller JAMBO, jeg husker ikke.) Så kom mora til Joachim og holdt hunden, Joachim slapp meg inn, opp trappa, forbi den stille gangen hvor faren hans sov ut etter skiftarbeid på Kaken, inn i stua, igjen med døra, på med nabolagets første datamaskin og et skytespill som het Rambo eller Rocky, jeg husker ikke helt. Og så styrte vi en liten, firkantet figur oppover skjermen mens han ble beskutt av små hvite kuler som nesten var usynlige, og når mammaen til Joachim sa at jeg spilte bra, siterte jeg Illustrert Vitenskap på at det er fordi jeg så så bra i 3-D, selv om spillet maks var 2,5-D, og hun sa javel og si fra om du må tisse, så skal jeg holde Rocky så ikke han bjeffer på deg.

Det begynte å mørkne. Sola måtte ha gått ned et eller annet sted, eller så hadde bare skylaget doblet seg, det var vanskelig å si. Det begynte nok å blåse opp, noen kjølige drag i lufta, men det var likevel blitt varmt. Noen blader seilte ned fra trærne. Nei, skulle man se om Joachim var hjemme, kanskje?

Ryggen min skrapte mot fjellveggen, denne gangen andre veien. Jeg bøyde meg litt, rompa dyttet meg litt i ubalanse, jeg stirret mot steinene der nede og krafset etter holdepunkter.

Forsiktig...

***

Jeg har satt ny rekord, sa Joachim. Prøv å slå den, æ! Og han ga meg joysticken og så at jeg hadde skrapet opp hånda. Snubla på vei ned hit, sa jeg. Er så gøy å spille at jeg løp og så snubla jeg i en gammel kaffekjele, men det går bra. Det var skikkelig kult å løpe.

Trenger du plaster, spurte mammaen hans.

Nei, sa jeg. Ifølge Illustrert Vitenskap er det bra å blø litt.

Og jeg stirret mot skjermen og tenkte at det er jammen rart at så mange farger kan se ut som bare blått når man er langt vekk.

Jeg kan tre grove vitser, sa Trym idet vi passerte Park Hotell. Men jeg vet ikke om jeg kan fortelle dem til deg.

Joa, svarte jeg irritert. Få høre, æ!

Næ... Hørte dem av broren min, se. Og dække alle som tåler sånt.

Jeg tidde. Broren til Trym var i den skumle alderen, den hvor man fremdeles er barnlig uberegnelig men har fått skranglete stemme og kaotiske lemmer og ikke helt innser hvor sterk man er blitt. Det var ikke det at jeg var redd for ham, men hver gang jeg besøkte Trym, satt han på rommet sitt med låst dør og hørte på noe bråkete musikk og var oppgitt over både oss og foreldrene sine og jeg visste aldri helt nøyaktig hvorfor han var så irritert eller hva jeg kunne gjøre med det. Det var hemmeligheter bak den døra selv foreldrene hans syntes å unngå. Kanskje det var de grove vitsene. Kanskje Trym hadde blitt innviet i noe ingen av oss andre kjente.

Jeg tåler det, assa, sa jeg.

Sikker?

Helt sikker, svarte jeg og nikket. Jeg mener, husket han ikke det bladet vi hadde funnet? Trym bodde nederst i den nederste blokka i Stangeløkkveien, åtte fire-etasjers gule klumper som luktet innelukket oppgang. Kjøkkenet deres (og rommet til broren) vendte ut mot veien og en rekke med hvite, små garasjer. En dag jeg var på besøk hadde Trym ikke villet spille fotball i hagen med lekestativet som mål, som vi pleide, eller være inne og få melk og brødskiver; han ville ut, sa han til mora si, ut og leke, bare leke et eller annet sted. Bare leke et eller annet. Da vi kom ut, hadde han dratt meg over veien og til krattskogen bak garasjen. Kanskje vi finner noe, hadde han hvisket. Noe... greier.

Jeg så en skjære skvatre på en grein og gjerdet rundt skulptørnaboens hage og visste ikke helt hva annet vi var ment å se etter, da Trym bøyde seg ned og plukket opp noe. Et glossy blad, samme glatte ark som farmors Familen på hytta. Bortsett fra at dette var fullt av nakne mennesker. Trym børstet vekk noen blader. Vi stirret. Oj.

En merkelig sitring dypt nede i meg blandet seg med irritasjon over at BEGGE de to damene vant konkurransen med de to mennene — hva slags konkurranse var det da? Og det rare, tomme blikket på hun dama på side fem? Og mennene som hadde på seg solbriller og ellers ingenting? Jeg visste ikke om jeg var fascinert eller følte avsky, om det var fantastisk eller forferdelig, men jeg ante at dette var noens hemmelighet, selv om jeg ikke visste hvorfor eller hvem. Eller hvordan jeg var forventet å reagere. Trym så på meg.

De var nakne, sa jeg bare, forsøksvis megetsigende.

Kødder du, eller, sa Trym, så fort rundt seg og la bladet tilbake der han hadde funnet det. Kom! Vi går og spiller fotball. Ikke si det til noen, OK?

OK, sa jeg, og det var det. Jeg hadde ikke blitt sjokkert av et pornoblad. Selvfølgelig ville jeg klare en grov vits! Kom igjen, da.

Hm, sa Trym. Får ta den minst grove, da. Begynne forsiktig. Altså, det var en gang en slakter... Du vet hva en slakter er?

Jada, svarte jeg, irritert. Fortsett!

Altså, det var en gang en slakter som skulle skjære opp noen pølser. Men så var det så varmt i rommet at han måtte stå helt naken. Ikke sant, med tissen og alt.

Mhm, sa jeg, akkurat passe interessert.

Det må ha vært vår, skoene våre skrapet mot grusen på fortauet oppover Marcus Thranes gate og en linerle danset foran oss. Vi var på vei hjem til Joachim, vi måtte krysse gata snart og gå opp trappa ved de røde stikkebuskene og jeg lurte på om Trym ville rekke å fortelle vitsen før vi kom fram, tenk om mora til Joachim hørte oss, eller enda verre den morske bestefaren.

Altså, han stod der da, og skjærte, ikke sant. Med tissen som hengte, ikke sant. Og så skjærten og skjærten, men plutselig ble han rød på hånda, ikke sant. Og så så han ned, og så hadde han skjært av seg tissen!

En bil passerte bak oss idet vi gikk opp trappa til Joachim. Rød som busken, tenkte jeg og lurte på hvor vondt det egentlig ville ha gjort og om det er lettere å skjære av tisser som er vanlige eller som de som var i bladet.

Trym stoppet foran døra til Joachim.

Du tålten ikke, sa han skuffet. Det var det jeg visste! Du tør ikke å smile engang! Du får hvertfall ikke høre de andre to!

Og før jeg rakk å si noe, hørte vi en hund ramle ned trappa og bak den en sped stemme rope seg så streng som mulig: JOCKY! JOCKY!