Haldenminner

1 Klar!

Os leder! Os leder! Den gule T-skjorta er først der Generalveien svinger mot kroa! Vi leder! Vi leder!

Jeg hopper opp og ned, delvis for å holde meg varm, men også av opprømthet. Vi leder, hvisker jeg høyt til pappa. Mhm, svarer han, snart er det din tur.

Der borte veksler de og runder andedammen før de løper over gresset mot Karl X11. Vi leder ikke lenger, Hjortsberg er forbi oss, men vi er med, vi er like bak, dette er så bra!

Ved siden av meg står det en sjetteklassing. Tre år eldre enn meg. Egentlig er tredjeklassinger ikke gamle nok for Fredrikstenstafetten, men de har tatt med noen for å fylle laget, og da blir det sånn. Tredje mot sjette og rått parti. Han har på seg en orienteringsbukse og ser veldig høy ut. Jeg varmer opp og tøyer litt på måfå og håper jeg i det minste ser veldig fokusert ut.

De løper ned bak kroa, fortere enn jeg hadde sett for meg, og når de kommer opp igjen er Os enda lengre bak. Nest sist, bare Låby er bak oss. Javel. Jeg står på streken og tripper og tripper og når jeg endelig får pinnen, legger jeg hodet på skakke og lager en fartsgrimase og spurter det jeg makter. Orienteringsbuksa er like bak meg.

Og det går! Og han er fremdeles bak meg opp grusbakken! Det går! Jeg klarer det! Men bakken er lengre enn den ser ut til og snart langer han ut og mine bein blir så korte og krøkkete og når vi kommer inn bak muren og til vekslingen ved den store gressletta, er Låby 3 nest sist og en stakkars tredjeklassing fra Os 4 enda ti meter bak.

Godt jobbet, sa pappa. Du får ta det som trening. Neste år går du i fjerde, da får du prøve å komme på andrelaget, eller kanskje første. Det hadde vært noe.

Ja, sa jeg stolt. Vi kom sist, men vi løp egentlig skikkelig bra! Og jeg også, egentlig. Neste år skal jeg også lange ut.

2 Ferdig!

Startmannen til Hjortsberg 3 står klar. Han varmer ikke opp, ikke så mye, han har alt under kontroll. Dessuten handler det mest om teknikk: etappen er fra gressletta og ned de glatte, gamle brosteinene på baksida. Det handler først og fremst om å holde seg på beina.

Klare, sier startmannen. Ferdige... Og så tar de av, alle sammen. Hjortsberg 3 får en fin start, helt grei, midt i feltet, og når de kommer til nedoverbakken, er han like i hælene på teten. Han langer ut. Full fart. Full kontroll. Han kjenner foten kommer borti noe langt baki der, men tenker ikke mer over det, han er for fokusert, han må ikke la Låby få en luke, de har gode folk på de andre etappene, han kjenner noen av dem.

Ned hele bakken, en krapp venstresving, så veksling. Helt greit, akkurat som man kunne forvente, verken i tet eller bakerst. Han puster litt tungt noen sekunder før han går mot mål. Må jo se åssen det går med Hjortsberg. Selv om det bare er tredjelaget.

Oppi bakken ligger Os 2 og jamrer. Han har skrapet seg opp på albuen og knærne og T-skjorta hans er møkkete. Noen voksne står rundt ham. Han snublet i brosteinene, sier en. Han spente bein på meg, svarer Os 2 ampert.

Hjortsberg 3 ser medlidende på mens han forter seg forbi. Godt det ikke var ham.

*

3 Gå...

Alleen mellom skolen og gymsalen på Strupe er full av elever. Noen av dem har på seg langbukser, men de fleste hutrer i shorts. Det er uttak til Fredrikstenstafetten i dag. Det gjelder å spare sekunder der man kan.

Gymlærerne har en stoppeklokke hver. Klar, ferdig, gå, sier en av dem, og så løper det to elever mellom trærne og bort til den andre læreren ved asfaltveien. Så noteres det tider og neste par står for tur.

En kvisete, hengslete gutt går langs jordet og ut på alleen. Han skal bare se litt, det er alltid gøy å se når noe annerledes skjer, men ikke løpe. Ånei, ikke han. Fredrikstenstafetten er ikke verdt det.

Et par løper forbi ham og han tenker at han løper fortere enn dem, men han gidder ikke, ikke nå. Gjesp. Han skal til å snu seg og gå tilbake til skolegården da den ene gymlæreren roper på ham. Hei, Jostein! Skal du ikke løpe? Du bør være med, vi mangler folk i niende!

Han rister på hodet. Nei, sier han. Nei. Skada. For mye basket, vøtt!

Du hadde gym i går, svarer læreren, men han hører det ikke, han er alt på vei ned mot klasserommet, han må hente noe greier, ikke tid nå, ikke tid i det hele tatt. Dessuten er det kamp til helga.

Gymlæreren ser etter ham. Så løfter hun armen og ber neste par gjøre seg klare. Klar, ferdig. Gå!