Haldenminner

Det er første klasse og jeg rekker opp hånda. Igjen. Armen strak, fingrene sprikende, noen ganger vifter og vinker jeg for å få oppmerksomhet. Jeg rekker alltid opp hånda om jeg kan svaret eller bare har et bittelite spørsmål. Noen ganger rekker jeg opp hånda og får ordet bare for å gi det videre til Kåre eller Oda: Nå er det deres tur, frøken!

Denne gang er det for å foreslå en sang. Vi hadde det i lekse: finne en sang som klassen kunne synge. En som alle ville kunne like. Og jeg vet hvilken. Mamma har nattasunget den for meg noen uker nå, mens jeg har ligget i overkøya og sett på bordet med romfartslego (som samlet støv og senere ble utsatt for meteorregn og aldri ble det samme igjen) og pustet og visst at om etpar timer ville hun komme inn igjen og klø meg på ryggen når pustingen ble snever og pipete. En sang som liksom var noe mer enn barnehagesangene, kul og ikke bare sukkersøt, tøff og ikke bare pe-da-go-gisk.

En sang for oss store førsteklassinger, tenkte jeg og tok ut arket med teksten fra sekken.

Frøken skannet klassen. Hun hadde en latter som var dobbelt så høy som hun selv, vi hørte alltid ekkoet av henne før vi så henne før timene.Hun kommer til å le av sangen min, tenker jeg, sånn varm og rullende latter, og jeg kjenner stoltheten gjøre meg varm. Jaha, sa hun, her var det noen som ville synge, hvertfall. Viktor og Jostein. Jaha. Jostein, har du et forslag?

Ja, sa jeg og slo lett på arket. Marsjkonkurransen.