Haldenminner

Vi gikk nedover gågata, mamma og jeg. Mamma en halvmeter foran, for å vise handlekraft; jeg en halvmeter bak, for å vise at dette var verre enn det meste annet jeg kunne ha funnet på denne vårdagen. Jeg kunne ha spilt basket, for eksempel, eller hørt på kul musikk, men neida, her ble jeg dratt med på bytur som en annen drittunge selv om jeg ikke helt var blitt voksen mann, men i alle fall ikke var drittunge lenger, og det irriterte meg noe voldsomt.

Kan du gå litt fortere, sa mamma. Hrmf, sa jeg og gikk så mye fortere at det syntes, men ikke så fort at jeg bøyde meg for hennes vilje. Hadde egen vilje, tenk.

Kan du i det minste gå litt rettere, sa mamma. Hrmf, sa jeg og lurte på hvordan jeg skulle klare det. Jeg var basketballspiller, nemlig, og flerfoldige centimetere høyere enn jeg var vant med, og var det noe jeg lærte av NBA, var det at det var dritkult å ha lange armer og lute litt i ryggen, som for å være klar til å spille forsvar eller hoppe opp på retur. Jeg hadde ikke kunnet rette meg opp hadde jeg villet og jeg ville uansett absolutt ikke.

Det virket som mamma sukket, eller kanskje det bare var meg, men hun var åpenbart ikke fornøyd, men det fikk hun heller bare være. Ingenting var viktigere for hvem jeg var enn basketballen. Det var sånn jeg måtte gå.

Vi passerte en bokhandel, Køhn eller Andersen, jeg blandet alltid de to, og mamma harpet videre på rette rygger. Det er godt for deg, sa hun, det er bra å ha en god holdning, det er sunt.

Hrmf, sa jeg igjen og zoomet ut. Ille nok å gå rundt i byen med mora si om hun ikke skulle belære også. Hun var på alle kampene mine, men det var tydelig at hun ikke hadde lært så mye om basketkroppsspråk. En gang hadde jeg kopiert et bilde av Dennis Rodman fra Sports Illustrated og hengt det opp på oppslagstavla på kjøkkenet. Beina og armene hans gikk litt alle veier og jeg spurte henne av nysgjerrighet om hva hun trodde han gjorde. Dunker, sa hun. Nei, sa jeg og lillebror i kor. Han tar retur. Det var jo åpenbart.

Nedi gata kommer det en gutt mot oss, han er året eldre enn meg, jeg kjenner ham igjen på ganglaget. Jeg merker at mamma ser på ham og jeg krymper meg. Han heter Tomas Glans, han er danser og teatermenneske, og ryggen hans er rettere enn en militærrygg. Den andre enden av skalaen.

Mamma sier ikke noe. Jeg ser vekk og tenker at dette går bra, hun tenker sitt men deler det ikke, men hun fortsetter å se på Tomas Glans, og når vi kommer nærmere, og han er innenfor hørehold, peker hun på ham med hodet og sier plutselig og altfor høyt: Sånn som Tomas Glans. Sånn burde du gå!

Jeg tror jeg sa hrmf og prøvde å få det til å være både et ja og et nei samtidig. Jeg husker i hvert fall at jeg gikk enda mer inn i NBA-stilen min og følte armene vokse og ryggen krøke seg sammen. Jeg var Dennis Rodman, armene gikk alle veier og jeg var klar til å sprette opp på nok en retur eller stjele ballen fra hvem det skulle være. Jeg var ingen danser og ville aldri bli det, samme hvor god holdning det ville ha gitt meg.

Vi gikk nedover gågata, mamma og jeg, jeg et skritt bak og mamma et skritt foran, mamma lett oppgitt, men jeg megakul. Nok en retur på Rodman! Season high! Sports Illustrated neste! Den rette ryggen danset elegant videre bak oss.

Hrmf, sa mamma.