https://www.ha-halden.no/jostein-43-skriver-blogg-om-oppveksten-i-halden-minnene-blir-sterkere-og-sterkere/f/5-20-891620

Foto: Privat

Jostein (43) skriver blogg om oppveksten i Halden: – Minnene blir sterkere og sterkere

– Jeg flyttet vekk. Langt vekk fra Halden. Det begynner å bli mange år siden jeg bodde der, men jeg merker at det vokser i meg. Minnene er sterkere, og jeg forteller barna mine om oppveksten. Halden er ugjenkallelig en stor del av meg.

Kristian Bjørneby

14.11.20 06:00

Ordene kommer fra Jostein Sand Nilsen. 43-åringen bor for tiden i Rabat, Marokko, med familien. Kona og tre gutter på 13,10 og 6.

Oppvokst i Halden

I oppveksten gikk han på Os skole, Hjortsberg, Strupe og Christian August videregående. Spilte basket i HBBK og var innom en rekke andre aktiviteter og idretter i Halden på 80-tallet. Før han flyttet til Oslo for studier på slutten av 90-tallet. Han har bodd i Uppsala, Köln, København og Praha. Og de siste tre årene i Marokko.

– Kona mi er diplomat, så det blir stort sett tre år på hvert sted. Jeg merker det på barna våre, de opplever masse og trives godt med å flytte på seg. Men de gror ikke røtter til et sted slik jeg gjorde. Og de spør meg ofte om barndommen min, forteller Jostein Sand Nilsen.

Det siste drøye året har han brukt mye tid på å skrive om barndommen i Halden. I bloggform.

– Det begynte egentlig med en slags unnskyldning til en lærer jeg hadde i ungdomstiden. Episoden var spesiell, og jeg hadde tenkt mye på det. Jeg bestemte meg rett og slett for å skrive det av meg, og sånn ble bloggen til, sier 43-åringen.

– Men bloggen er jo også en form for historieskriving. Slik kan mine eventuelle barnebarn lese om bestefarens barndom. Minnene mine er en slags tidskapsel, jeg husker kanskje bedre fordi jeg har bodd borte fra Halden så lenge, sier han.

Ingenting var så mørkt som vannet i Løkkevika når du stod der med skvulp rundt anklene og vurderte om du turte. To skritt, eller tre, var det grunt — og så gikk det rett ned og dypet trakk deg til seg og du måtte lene deg bakover for ikke å ende som lillebror i den innsjøen i Krokskogen. Det ene øyeblikket lekte han i vannkanten med klær på. Det neste gikk han utover og gispet skremt før han ble reddet opp av en voksen. Akkurat som du gispet skremt nå. Men her var den voksne i vannet og prøvde å få deg uti. Og du nølte. På Halden bad sov det hvaler i den dype enden, man så dem bare i søvne, men da måtte man svømme forsiktig, så de ikke våknet før deg. Men man så dem i alle fall. Her i havet så man ingenting, knapt sine egne føtter, og vannet gjorde blodet og tærne til is og du gispet bare av tanken på hva som kunne skjule seg der nede.

Fra bloggen Haldenminner

Detaljer

Bloggen heter Haldenminner, og etter hvert har det dukket opp mange flere fortellinger om oppveksten. Om basket, sløyden på Strupe og sjokoladen på Snippen. Om skoledisko, K-joggen og kjærlighetssorg.

Alt skrevet med imponerende detaljrikdom.

– Jeg har nok ganske god hukommelse. Men det starter med en episode som sitter i minnet. Og så dukker det opp nye minner og personer. Det er noen historier jeg husker veldig godt, mens andre er vage minner.

– Jeg gjør ikke krav på å snakke bare sant – men gjør krav på å ikke snakke usant, og har innsett ut fra folk jeg har snakket med at stort sett alle blir overrasket over detaljene jeg husker, så da er det kanskje en greie der da, at ting gjorde sterkest inntrykk på meg. Og at det blir annerledes når man flytter vekk. Mine minner er en tidskapsel, de som bor i Halden fremdeles blander med alt som har skjedd siden, forteller Sand Nilsen.

Naboen var god i fotball. Som i dritgod. Som i landslagsgod og kapteinsgod og best på Kvik-god. Byens beste fotballspiller. Helt til han møtte meg. Jeg husker han stod i mål, eller i forsvar, det gikk ut på det samme, og at samme hva jeg gjorde, stoppet han meg uten problemer. Selvfølgelig, men like fullt pinlig. Jeg husker han sparket ballen til venstre, jeg husker jeg hentet den og gikk mot ham, ved siden av edelgrana, siden bakken var jevnere der. Jeg husker han tårnet over meg, bredbeint og sterk, som en ordentlig fotballspiller, og jeg husker jeg ikke ante hva jeg kunne gjøre, det var ikke plass og det var ikke mulig med noen ting, og jeg sparket ballen på måfå, tuppet den så hardt jeg kunne, mer i desperasjon enn noe annet, bare for å prøve noe. Og jeg husker at den gikk mellom beina hans.

Fra bloggen Haldenminner

Passer fint i bloggformatet

43-åringen er velsignet med en meget god penn. Måten han forteller på gjør at alle vi som vokste opp i Halden på den tiden skrur klokka kjapt tilbake 30–40 år.

– Jeg har alltid likt å skrive. Har jobbet som oversetter og skribent. Og jeg har alltid skrevet blogger. Det er kanskje litt «ut» med blogger nå, men til slike historier passer det fint, forteller han.

Jostein Sand Nilsen avbildet som 10-åring da han tok nybegynnerkurs i orientering i TFL. Foto: Jan Erik Sørlie

Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg.

– Det er en del som skriver til meg og forteller at de leser det med glede. Det er utrolig hyggelig å høre. Flere av dem har jeg ikke snakket med på mange år, og det har gjort at jeg har fått kontakt med gamle bekjente etter mange år.

– De fleste navnene jeg bruker er pseudonymer, men i noen tekster er personer navngitt. Da spør jeg alltid først. Det siste jeg vil er at noen skal ha en dårlig opplevelse med å lese bloggen, sier Sand Nilsen.

Så langt har bloggen hatt snaut 10.000 besøk.

Skrittene dine gir kalde ekko i de harde betongveggene i Remmenhallen. Her ved nedgangen til garderoben sa Ellen en gang at kjæresten hennes tok 100 kg i benkpress, eller hvor mye det var, mer enn dobbelt så mye som deg, men så var han da også minst ett år eldre og schwær, og du avfeide det med et skuldertrekk og snek deg inn på vektrommet i neste friminutt og ga opp etter noen spede løft. Senere hadde du funnet et smykke i garderoben, et halvt hjerte med Ellen på, og du hadde ringt henne og lurt på om det var kjærestens og det var det jo. Han møtte deg på treninga dagen etter og spurte deg hvor du hadde funnet det. På fotballbanen, sa du, og det var en helt meningsløs løgn, men den kom bare — og når Ellen spurte senere, var det det som var blitt sannheten. På fotballbanen. I gresset. Ja. Takk, det her skal jeg huske, sa han. Tjue år senere kjøper du en leilighet gjennom ham. Han husker deg ikke.

Fra bloggen Haldenminner

Ville distansere seg

Nå er snart familien på flyttefot igjen. På nyåret går veien videre, når kona skal bytte arbeidssted. Det kan ende opp hvor som helst i verden, men ikke Halden.

– Det er jo konas arbeid som avgjør det. Og da blir det Oslo hvis det blir retur til Norge. Vi får se, sier Sand Nilsen.

Som tidligere følte han ville distansere seg fra Halden mest mulig. Nå er tonen annerledes.

– Vi tok med oss barna til Halden i fjor, og det var første gang på lenge jeg var i byen. Det var fint å vise dem hvor pappa hadde vokst opp. Selv om jeg ikke flytter til Halden med det første, kanskje aldri, så er Halden en stor del av livet mitt. Og disse minnene blir på en måte bare sterkere og sterkere når jeg har skrevet om dem. Jeg er glad for oppveksten min i Halden, avslutter Jostein Sand Nilsen.

Sløydhulen på Strupe luktet svette. Den luktet sag og svidd tre og noe kjemiske greier som måtte være lakk eller lim eller white sprit — eller alt sammen. Man holdt seg for nesa når man gikk inn og pustet lettet ut, bokstavelig talt, de gangene nødutgangen ble lukket opp for å slippe inn litt frisk luft, men noen trivdes der. Noen hadde allerede skrudd sammen de fire små plankebitene og filt dem jevne med sandpapir og var godt i gang med lokket og bunnen. Noen nynnet over pulten sin og holdt seg der i hele dobbelttimen og klødde verken i øynene eller nesa. På Hjortsberg laget vi alle et pizzabrett med altfor høy flettet kant og en egeninnsvidd design. Også jeg. Min design var en umulig trekant og jeg var overmåte fornøyd, og når vi spiste pizza hjemme, frydet jeg meg over hvordan trekanten dukket sakte fram og øynene mine spankulerte rundt på den og det var like strålende umulig hver eneste gang. Den siste måneden skulle jeg lage et balltre, men gjorde det ekstra bredt og brukte det istedenfor til kombinert tallerken og fjæl for fire feite brødskiver med brunost og det var ingen problemer, verken med fjæl eller brett, fordi lærerne gjorde det meste og fordi vi uansett gjorde det av glede og nytte og helt uten karakterangst

Øverst i Marcus Thranes gate, rett nord for stadion og Rødsparken, lå det en liten butikk for seg selv. Snippen, het den. Eller, om den egentlig het det, vet jeg ikke, men det var den det ble kalt, så det var det den het for meg. Og det var det beste stedet i verden å kjøpe sjokolade.

Det var ikke det at sjokoladen var så mye bedre. Ånei, det var helt vanlig sjokolade med helt vanlig sjokoladesmak. Og det var ikke det at eierne av butikken var spesielt hyggelige. Det vil si, det var de jo, det var et gammelt ektepar som drev stedet som om det var en gammel landhandel, noe det trolig var også, som jeg husker det stod de fleste tingene bak disken og man måtte spørre de gamle om å få det ene eller andre, og så slo de alt inn på et gammelt kassaapparat, og så sa man hadet og på gjensyn og hils mamma og pappa.

Nei, det var ikke derfor jeg gikk dit. Det var heller fordi de gamle var så unøyaktige.

Det hendte jeg hadde etpar kroner til overs, de klirret og brant i lomma, og jeg kunne bruke dem til hva jeg ville — da gikk jeg helst til kiosken lenger ned i Marcus Thranes gate, for der hadde de ordentlig godteri, sånne oversøte e-stoffbomber jeg egentlig ikke likte men som alle andre i klassen kjøpte og som hadde så kule farger, og så hadde den en røde kors-automat, en sånn man slo krona inn i og som noen store gutter sa de alltid vant masse på men som aldri ga meg noe overskudd.

Når jeg hadde en tier, derimot, en sånn tjukk, tung gulltier med en liten fordypning til tommelen, gikk jeg alltid til Snippen. For på Snippen hadde små ti-øres melkesjokolader. Melkepletter. De hadde nok de samme på kiosken. Men det var dette med overskudd, da.

Jeg husker jeg stod ved disken og lot tommelen gni over den varme tieren. Dama bak disken, for det var som regel henne, nikket og smilte og sa hei og hvordan går det og... Melkepletter, avbrøt jeg henne, nesten nervøs. Jeg skal ha melkepletter for dette. Og så la jeg tieren på disken.

Jeg husker ikke om hun smilte eller sukket, trolig begge deler, men hun tok fram et hvitt papirkremmerhus og begynte å fylle oppi. Hun telte ikke, men det gjorde jeg, prøvde i alle fall, ti melkepletter, tjue, tretti, kremmerhuset fylte seg og jeg tenkte at nå, eller nå, er det hundre, nå har jeg fått det jeg betalte for.

Hun stoppet, så på posen, ristet litt på den — og så helte hun noen til inni, sånn for sikkerhets skyld. Og så en gang til. Sånn. Værsågod. Hils mamma og pappa, da!

Jeg skyndte meg hjem uten å åpne posen, gikk rett bort til kjøkkenbordet og helte ut alle melkeplettene. Ti, tjue, tretti... Den første gangen jeg kjøpte melkepletter for ti kroner, slo det meg at hundre var jammen mange biter, hvordan klarte hun å telle alle så fort — så jeg telte dem og kom til litt over hundre. Ikke mye, kanskje 108 eller 110, men nok til å føle at jeg hadde gjort en god handel. Overskudd!

Den neste gangen fikk jeg litt flere, 116 eller 118. Og neste gang igjen enda litt flere.

Melkepletter var egentlig ikke så godt heller, det var billig og litt smakløs sjokolade, men følelsen av å ha fått mer enn jeg skulle, følelsen av å få så mye gratis, ekstra, var nesten berusende. Jeg ville fortelle til mamma og pappa, skryte, se hva jeg har fått til! Men jeg ville også ikke fortelle, for de ville sikkert si at det var litt dårlig gjort overfor de gamle på Snippen. Så jeg sa det aldri. Det var min egen lille hemmelighet.

Førti, femti, seksti... Broren min kom inn i rommet og ville ha én plett, eller to, men jeg husjet ham vekk. De måtte telles først! Søtti, åtti, nitti... Og enda var jeg bare halvveis. Hundre... Hver plett var en seier nå. Hundreogti, hundreogtjue, hundreogtretti...

Til slutt kom jeg til 196. Hundreognittiseks pletter, jeg husker tallet fremdeles, ny rekord, nesten dobbelt så mange som jeg skulle ha hatt, men fire små irriterende pletter unna 200. Neste gang, tenkte jeg til meg selv, tok etpar pletter, ga broren min etpar og la resten inn i kjøkkenskapet hvor de kom til å bli liggende i flere uker.

Men det ble ingen neste gang. Snippen forsvant. Kiosken lenger ned i gata fikk enda kulere smågodtesker og enda flere varer, men Snippen stengte og åpnet aldri igjen. Jeg stoppet på 196. Broren min spiste de siste plettene og jeg ble ikke sint på ham engang, for jeg hadde blitt stor og brydde meg ikke lenger om slike kjedelige små sjokoladeklumper. De kule gutta hang på kiosken og spiste godteri som kom i neonfargede esker og som boblet i munnen og ble målt opp med pinlig nøyaktighet på en ordentlig vekt.

Jeg spiser ikke godteri lenger. Egentlig alltid mislikt godteri, når jeg tenker meg om. Men jeg spiser sjokolade, gjerne mørke plater som koster litt ekstra og smaker litt mer. Og noen ganger, når jeg er alene, hender det at jeg brekker platen i små små biter og teller bitene og får langt under hundre og tenker med meg selv at ingenting er helt som det var.

Det kuleste jeg gjorde på Os var en gang jeg satte meg på huk i akkurat rett tid. Til og med nå, mange år etter, imponerer det barna mine. Megastilig, pappa, sier de; og jeg smiler varmt inni meg. Det hele begynte på en ikke spesielt imponerende planke.

Planken stod på to bein, støtt og stødig murt fast i noe fundament trolig, så samme hvor mye vi hoppet opp på den og dyttet den, rikket den seg ikke. En perfekt planke å leke balanseleker på. Det var mange andre ting å gjøre på Os, lave basketkurver sjetteklassene nesten dunket på, seks fotballmål av tre, sista på asfalten innenfor smijernsgjerdet, en huske som stod litt for avsondret utenfor gjerdet til at noen brukte den, en akebakke bortenfor fotballbanen som alltid ble til blåis og fikk lærerne til å få hjertebank hver vinter — men i en periode var det planken som stod i hodene våre når vi løp ut i friminuttene, ut av den lille åpningen i gjerdet og til venstre, nesten helt inntil til gymbygget.

De to første gikk opp på planken, mens de etterfølgende dannet køer på hver kortende. Jeg var ofte en av de første, det husker jeg, for jeg var rask og det var langt å løpe fra klasserommet, mens Ole ofte var en av de siste, for han var treig. Men han var sterk.

Kåre gikk mot meg. Jeg dyttet ham ned. Jeg dyttet ned en jente, jeg dyttet ned etpar gutter til etter tur, jeg følte meg som kongen på haugen, følelsen av å være den som alle forgjeves prøvde å bryne seg på, følelsen av å vite hvilke teknikker som fungerte best og å, ja, være sterk. Jeg var sterk. Jeg var sterkest! Men så kom Ole.

Jeg styrtet mot ham i et overraskelsesangrep. Han feide meg av planken og jeg måtte gå bakerst i køen igjen. Neste gang prøvde jeg å finte ham ut, høyre venstre høyre, et kjapt utfall mot hans høyre skulder, så all kraft mot den venstre. Han feide meg ned. Bak i køen, litt mindre denne gang, noen jenter syntes egentlig ikke det var så gøy og hadde gått for å hoppe strikk istedenfor. Neste gang bøyde jeg meg ned og gjorde meg liten, med et så lavt tyngdepunkt som mulig, og prøvde å skyve ham opp og ut og ned. Han feide meg ned.

Friminuttet nærmet seg slutten og jeg hadde støtt forgjeves mot Ole-muren. Igjen. Det var tid til én kamp til, og det var meg og Ole igjen, de fleste andre hang halvt målløst rundt planken som bare halvintresserte fans eller hadde begynt å gå tilbake, det var én siste mulighet — og jeg bestemte meg for å prøve noe nytt.

Reglene for denne balansekampen var ganske enkle. Bare lov å dytte og skubbe, ikke lov å sparke eller spenne bein eller slå. Eller lugge eller klype, men det var jo klart, det var aldri lov uansett hva man lekte. Men alle regler hadde sine gråsoner, og jeg tenkte jeg kanskje kunne bevege meg inn i en slik gråsone, se hva jeg fant? Verdt et forsøk, hvertfall.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg gjorde det. Det var noe med å gå helt inntil, noe med hoftesving eller bein mot bein, tror jeg. Jeg husker følelsen av å dytte mot en som var sterkere og større enn meg, høyere, trolig smartere også — og kjenne at han vaklet. Kjenne at han utstøtte noe, sa noe jeg ikke oppfattet eller ville høre på. Jeg skubbet til, han tippet over, og plutselig landet han på bakken. Jeg hadde slått Ole. Jeg var verdens sterkeste.

Omtrent da ringte skoleklokka og vi gikk alle inn mot klasserommet. De andre guttene sa noe, gratulerte meg, lo litt av Ole, når vi gikk fra planken, over grusen langs gjerdet og inn åpningen. Jeg kjente Oles raseri. Hørte han mumlet noe innett bak meg, klage over resultatet, noe sånt. Og jeg skjønte at han hadde lyst til å ta meg. Hevne seg.

Grusen på asfalten knaste under føttene våre. Jeg ville ikke snu meg, visste jeg ville ha problemer å på noen som helst måte bevare ansiktet, nesten bokstavelig talt, i en nærkamp med Ole, så jeg gikk målbevisst rett fram, anstrengt likegyldig, mens jeg konsentrerte meg fullt og helt om Oles skritt bak meg.

Og da hørte jeg det. Skrittene hans ble raskere. Han begynte å løpe. Han tok fart, rett mot meg. Om åtte skritt, om fem skritt, om to skritt ville han hoppe opp på meg, henge seg på ryggen min, tvinge meg i bakken, ydmyke meg så alle så det. Jeg ville måtte si unnskyld eller innrømme at jeg hadde jukset (hadde jeg det? ikke i mitt hode) eller i det minste si at jeg ga meg, Hva det enn betydde. Og det ville jeg ikke.

Jeg hørte ham ta det siste skrittet og satse bak meg, men i samme øyeblikk, uten at jeg helt visste hvor det kom fra, bøyde jeg meg ned så langt jeg kunne. Helt ned på huk. Det var som om jeg hørte forvirringen hans, før jeg kjente hendene hans på ryggen og ikke noe mer før jeg så skyggen hans foran meg.

Han landet på beina, forfjamset. Jeg hadde tvunget ham til å hoppe bukk over meg. Jeg reiste meg opp igjen, kastet et blikk på ham og gikk uanfektet videre, som om dette var hele planen. Som om jeg hadde gjort dette hundre ganger før og ville kunne gjøre det hundre ganger til, om det så skulle være nødvendig.

Jeg var litt redd idet vi passerte basketbanen, det var fremdeles en mulighet for at han ville prøve igjen, men ingenting skjedde. Vi gikk inn i klasserommet og ingenting skjedde og jeg hadde vunnet. Ikke én gang, men to ganger, på en kulere måte enn jeg hadde kunnet forestille meg.

Og det føltes ganske bra.

Ikke lenge etter etter var planken passé. Den var oppbrukt og kjedelig og klassen begynte heller å spille fotball med faste lag. Jeg var ikke på lag med Ole, og det førte tidvis til forviklinger. Men det er en annen historie.

Det eneste jeg ønsket meg til jul var klinkekuler. Ok, kanskje ikke det eneste. Hver desember leste jeg gjennom hele lekebutikkkatalogen og krysset av for biler og roboter og Lego og brettspill og actionfigurer og stort sett noe på hver side bortsett fra de som var for babyer og de som var mest rosa og åpenbart mest for jenter.

Men klinkekuler var alltid med på lista. For det første fordi de var pene: gjennomsiktig glass som omsluttet en eterisk fargebølge. For det andre fordi det var historie over dem: både pappa og farfar hadde hatt dem da de var små, det var en av de få tingene fra lekekatalogen begge nikket anerkjennende til. Klinkekuler, ja, det er bra. For det tredje hadde de store gutta i gata det. Og det i seg selv var grunn mer enn god nok.

Jeg hadde sett dem spille, men jeg hadde ikke helt skjønt reglene. Det var noe med en grop i veien, så prøvde de å få kulene nedi, og den som vant runden fikk alle kulene. Noe sånt. Jeg hadde spurt dem om reglene, men de hadde ikke svart, eller jeg forstod ikke svaret, det gikk ut på det samme. Jeg hadde spurt dem om å være med, men de sa nei, jeg måtte ha egne klinkekuler, og det hadde jeg jo ikke.

Så jeg studerte dem bare. Satt og så på de store gutta spille og lærte meg sakte reglene og ønsket meg hver dag, mer og mer, egne klinkekuler så jeg kunne være med.

Og en dag fikk jeg det. Det var verken jul eller bursdag, det var varmere i været, det var senere på våren eller tidlig på høsten, det var ingen annen anledning enn at vi gikk forbi en butikk hvor de solgte klinkekuler og jeg hadde mast lenge og, jeg vet ikke, kanskje pappa ble nostalgisk og følte han kunne føre sin egen barndom videre på en eller annen måte. Ta godt vare på dem, sa han. Det er klinkekuler.

Lomma mi bugnet da jeg dagen etter gikk ut til de store barna. Sølepyttene hadde tørket ut og det var mange fine runde groper i grusveien. De store barna satt i bukse og genser rundt en grop og knipset konsentrert klinkekuler nedi. Jeg gikk hjertebankende mot dem i en litt for varm parkdress.

Kan jeg være med? Nei. Men jeg har klinkekuler.

Øynene deres må ha videt seg ut. Ok, sa de og gjorde plass til meg.

De vant første runde. De vant andre runde. De vant tredje runde, og for hver runde minket min nye, store klinkekulepose. De var store og kunne dette. Jeg var liten og fremdeles usikker på reglene. Jeg tror kanskje jeg må hjem, sa jeg etter noen runder, men de sa det ikke var mulig. Vi måtte spille ferdig. Nok en runde, to runder, og posen ble stadig mer slunken. De visste hva de gjorde.

Men så, plutselig, vant jeg. Jeg vant! Kanskje de ble overmodige, kanskje jeg hadde flaks, men det hadde ikke noe å si, for jeg vant og jeg skulle få deres klinkekuler.

Bortsett fra at jeg ikke gjorde det. Best av tre, sa de. Og når jeg vant igjen, var de ikke klare, eller vi måtte ta runden om igjen, eller de simpelthen tok alle klinkekulene uten noen nærmere forklaring. Og jeg var liten og våget ikke mukke og posen minket stadig, kule for kule for kule.

Og noen minutter senere var den helt borte. Det som en gang var min helt egne klinkekulepose, var nå en annens, i en annen hånd på vei inn i et annet hus. Jeg så etter de store gutta. Jeg så de lo.

Jeg så mot huset vårt. Jeg måtte også inn. Hadde pappa sett meg fra stuevinduet? Jeg husker følelsen av å gå inn med tunge skritt. Jeg husker pappa spurte meg om klinkekulene. Jeg husker, mest av alt, reaksjonen hans. Øynene hans. Det litt anspente sukket. Har du mistet alle sammen?

Ja, sa jeg bare. Jeg tapte.

Og tiden gikk og det ble sommer, eller vinter, og snart flyttet vi fra Måstad, hvor alt synes å være brunt, den oppgravde hagen, grusveien, klærne mine, møblene våre og selve huset også, vel? Det var liksom så få farger der. Det hendte jeg savnet farger. Det hendte jeg savnet eteriske regnbuer i gjennomsiktige glasskuler. Men jeg ønsket meg ikke klinkekuler mer, ikke den jula og ikke neste. Og når farfar spurte meg om klinkekulene, svarte jeg så svevende som jeg klarte.

Å, fint, farfar. Jeg liker klinkekuler. Men jeg har kanskje blitt for stor nå.

Jeg går ved siden av Petter. Vi har på oss bråkete regnbukser og tunge regnjakker og det er litt vanskelig å høre hva vi sier, men han hører meg si at jeg har vondt i magen, og jeg hører ham si at jeg må si det til de voksne. Ja, kanskje det, svarer jeg litt motvillig.

Menighetspleien barnehage var Østfolds eldste barnehage, grunnlagt et tiår før alle mine besteforeldre ble født. Husene var lave og litt skjeve trehus, omgitt av andre lave og skakke hus, og barnehageområdet grenset helt nederst mot nok et skakt og gammelt trehus som hadde så mange knuste vinduer og ødelagte vegger at noen mente det var fullt av spøkelser eller i det minste svære rotter der. Vi prøvde å holde oss unna den delen av hagen.

Jeg begynte på Menighetspleien da jeg var tre år gammel, på Kråkereiret, og ble snart bestevenn med Petter, som var ett år eldre og gikk på en annen avdeling. Når han kom ned trappene fra avdelingen sin, stod jeg som regel i bunnen og ventet på ham allerede, og så lekte vi i sandkassa eller i bakkene opp mot Porsnes eller kanskje der hvor det var pissemaur som hadde pisset på opptil flere av oss. Vi fant alltid noe å leke med. Såfremt jeg ikke hadde vondt i magen, da.

Petter finner en barnehagetante, ikke jeg, jeg vil heller leke videre og håpe at det går over, heller pissemaur enn å bukke under for en vag kvalme, men jeg klarer ikke å overbevise dem og følger slukøret med inn og begynner å ta av meg de sandete, fuktige klærne på plassen min.

Det var Marit som fulgte meg inn, hun hadde kort, lyst hår og en rund stemme. Det kunne ha vært Elisabet eller Marilor eller Hanna eller noen av de andre tantene jeg husket stemmen og ansiktet på i mange år, men som jeg aldri lærte å stave navnet til — men denne gangen var det Marit, og det var fint, ansiktet hennes var fullt av snille rynker.

Jeg sitter alene i et rom med en kasse Brio-tog ved siden av meg. Alle de andre barna er ute i været, alle de andre lekene er ryddet pent inn der de hører hjemme. Magen min er blitt verre, men det er ikke så ille, jeg kan leke med toget og det var egentlig litt godt å komme seg inn, jeg husker følelsen av treskinner mellom fingrene, den røde, kvadratiske plastesken med fire små, svarte hjul, togene som klikket magnetisk sammen, magen som ble enda verre...

Jeg hadde vært kvalm før. Jeg hadde spydd før, og jeg visste hvordan man burde gjøre det. Hjemme fikk jeg alltid en bøtte med litt vann ved sengekanten om natta — om dagen var rutinen å lene seg over do. Det var altså nødvendig å spy oppi noe og ikke rett ut på gulvet. Men nå var det ingen bøtte i nærheten, og doen var langt unna og uansett så illeluktende at jeg for noen uker siden hadde endt opp med å tisse på meg utenfor, jeg husket fremdeles følelsen nedover beina og synet av dråper dryppe ut av regnbuksa og Hans som pekte på meg og lo og jeg som prøvde å nekte for at det var tiss, det var bare regn selv om det ikke regnet — mulighetene var begrenset og tiden var knapp, og nå kom det, nå vrengte magen seg og hva gjør man egentlig da?

Få samlet det, hvertfall, tenkte jeg, lente meg over den røde kassa, og lot det stå til. En gusjeoransje gugge plasket over togene og skinnene, rant i sporene og dryppet over til de neste skinnene og helt ned til bunnen idet Marit kom inn.

Jeg kastet opp, sa jeg. Der.

En stund stod senere mamma i døråpningen. Det var nok best om jeg dro hjem. På veien ut til plassen min passerte jeg Marit: hun stod på kjøkkenet med Brio-kassa på benken og vasket hver enkelt togskinne med en fuktig klut. På komfyren hadde hun satt på en kaffekjele, kaffelukta blandet seg med spylukta og kaffedampen dugget på dørkarmen. Vi hadde smakt den duggen en gang de voksne ikke var der, samlet