Haldenminner

Det sa svupp, det føltes i alle fall ut som svupp, og fingeren ble fuktig og Stig skrek og klassen stoppet opp og læreren kom løpende og jeg dro fingeren til meg og så på den under pulten. Å, faen.

Jeg ville bare at han skulle snu seg mot meg. Og nå snudde hele klassen seg mot meg. Jeg ville bare at han skulle se meg — og nå så han ingenting.

Og læreren vaklet og holdt ham på ryggen og ba ham se på henne, men han kunne jo ikke det, og hun ante ikke hva hun skulle gjøre, de hadde hatt førstehjelpskurs på lærerværelset i fjor, men ikke noe som dette, og hun sa “såså det går bra, slapp av” og det var mer til seg selv enn ham, han hadde blitt rolig uansett, sånn rolig man blir når det virkelig er alvorlig, og jeg kjente det isnet inni meg.

Svupp, hørte jeg igjen. Svupp. Svupp. Og fingeren ble fuktig igjen.

Hvorfor kunne han ikke bare ha oppført seg ordentlig? Som et vanlig menneske? Hvorfor måtte han snu hodet så fort? Skulle han angripe meg, liksom? Vi satt nederst i hjørnet av klasserommet og jeg så på de to veggnene som møttes, og de ga ingen svar, men det forventet jeg heller ikke, og det var heller ikke meningen.

Hvorfor gjorde du det, hørte jeg læreren si, og jeg svarte ikke, for jeg hadde ikke noe svar heller.

Noen jenter gispet bak meg, akkurat som de gispet da jeg slo Trond i A-klassen på ryggen da han ikke ville gi fotballen tilbake til oss. Vi sier det til rektor, hadde de hvisket, man kan ikke gjøre sånn! Og jeg hadde spilt videre med tårer i øynene, og de sa selvfølgelig ingenting til rektor, men det var heller aldri planen. De hvisket nå også, fingeren...! hvisket de og gispet igjen. Det går fint, sa læreren, kan dere bare fortsette å gjøre noen oppgaver så går jeg med Stig til rektor.

Og de gikk, Stig halvblind og læreren halvt fortvilet, og vi ble sittende igjen, og det sa svupp igjen, og noen hvisket halvhøyt, men jeg gråt ikke, jeg var for kald til det.

Hadde jeg ikke klippet neglene i går, tenkte jeg, og jeg så for meg øyet til Stig som dinglet nede på haka, mens hans så, jeg hadde hørt om sånne ting, det var bare å svuppe det på plass igjen, etter å ha vasket det litt selvfølgelig, og så var alt greit igjen. Stigs øye henger fortsatt fast der det skal, sa jeg og prøvde å sukke besluttsomt, men det ble et kaldt gisp, og lyden av tisking om den nye gutten i klassen som stikker fingeren i øyet på folk blandet seg med blyanter mot papir og Kåre som skrapte av seg en buse under pulten igjen.

Det kom til å gå bra til slutt. Stig fikk øyedråper og jeg pekte ikke på bakhodet hans mer og han snudde seg ikke brått mer og det sa ikke svupp mer, og fingeren ble ikke fuktig mer, og alle glemte det, og ingen husket det, og det sa ikke svupp mer, ingenting, og vi klarte å gråte igjen alle sammen, bortsett fra at vi ikke lenger ville det, og ingen hørte svupp, det var ingen svupp, og jeg pekte ganske snart på mange ting i verden med høyre pekefinger uten å se for meg at den var langt inni et øye, og det gikk bra, det gjorde det.

33 år senere syr min eldste sønn en nål gjennom negla og hele fingertuppen og jeg drar den ut og nå sier det hvertfall ikke svupp. Nå er det mer en maskin gjennom kjøtt-lyd.