Haldenminner

Hva var det som foregikk på fjortisfestene? Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr som alltid ble snakket om med alvorlige miner i friminuttene når de voksne ikke hørte?

Det måtte være de kules havmørke hemmelighet, selve den som gjorde dem til nestenvoksne: selvsikre skikkelser med bedrevitende øyne og havfruesmil…

Du går på gangstien langs Asakveien og studerer de nye gjerdene med kjennermine. Jo, de se bra ut, rette og jevne og i gode vinkler der de trengte å vinkles. Er nok en fagmann som står bak dette. Et flashback til en gjerdebedrift du var innom en gang eller tre, Berg Johansen & sønn eft, var det det den het, du kjente eft, men ikke nå lenger, og du lar det fare.

Vanligvis stoppet bussen ved S-laget etpar hundre mete opp i gata, men noen busser hadde ikke tid eller ork til å kjøre den lille ekstrarunden rundt ishallen og slapp istedenfor av folk nede ved krysset med BRA-veien. Like greit, egentlig, så ble du sluppet plutselig av og slapp å få stadig høyere puls av snart å måtte trykke på knappen og vurdere hvordan det skulle gås av.

Langs denne gangveien møtte du en gang en lang begravelseskortesje og visste ikke om du skulle gå av sykkelen eller fortsette i full fart, så du endte på det fornuftige kompromisset å sykle sakte og la trist og alvorlig medfølelse rulle over ansiktet. En annen gang gikk du ut av en bil og så bak den idet den prøvde å rygge, og du hørte ropene innenfra idet du skled på grusen, og du fortet deg opp og insisterte på at det gikk bra og kastet tieren din bekymringsløst i lufta på vei til S-laget mens du kjente de engstelige blikkene i ryggen.

Vanligvis gikk du av bussen et helt annet sted og om du tilfeldigvis kjente noen andre som også gikk av der, var det så kort vei hjem for dere begge at verden ikke rakk å bli pinlig. Ofte gikk en av dere på butikken uansett. Men ikke i dag. Og nå gikk hun 5 meter foran deg.

Unni, het hun. Og du hadde hørt Steinar nevne det i friminuttet, så lavt så ingen andre enn den innerste kretsen skulle få det med seg, men akkurat så høyt at alle fikk det med seg likevel: hun skulle ha fest snart. Og hun var naboen din.

Hun hadde striper i håret og satt helt foran ved kateteret. Etpar ganger hadde du oppdaget at du satt med hendene foran ansiktet og kikket ut på henne i den tro at ingen så det, og alle så det, og du rødmet og slo blikket ned mens du prøvde å ikke slippe henne av syne i sidesynet. Heldigvis var hun nesten mellom deg og tavla, og så lenge læreren holdt seg der, kunne du nesten ikke unngå å se henne. Og det fylte det med noe, men du visste ikke hva, og hun dro stadig blikket ditt til seg, og det forvirret deg.

Du hadde tegnet et hjerte i skoledagboka di, TOPP-boka med PHIL COLLINS ANOTHER DAY IN PARADISE NR 1 I HELE VERDEN DEN ER BEST på utsiden, og inni hjertet hadde du skrevet navnet hennes, og du hadde sett på det og ikke kjent noe særlig med sommerfugler likevel. Du lukket boka igjen og glemte alt sammen helt til Johan hadde tatt den fra pulten din og bladd gjennom den og funnet hjertet og ledd hånlig. Håhåhå, sa han, og så visste han ikke helt mer hva han skulle si, han holdt boka opp og pekte på hjertet og snudde seg mot resten av klassen. Håhåhå!

Johan var en av de kule. Han hadde barbert seg rundt øra og bak og satt resten av håret geléstrittende rett opp og hang i dumpa av og til og kjente Unni fra barneskolen. Da du endelig fikk boka tilbake, klusset du over hjertet og Johan så det og det føltes egentlig helt greit.

Men noe var det likevel med hjertet. Det banket så besynderlig av og til. Og nå skulle det være fest hos Unni og hun gikk rett foran deg, bare dere to på hele gangstien, og du kjente det bruste og bølget i deg og du visste hva du ville si, men så var det hvordan og du kjente pulsen steg...

Unni?

Stemmen din overrasket deg, der var ikke sånn du hadde hørt den i hodet ditt. Men så snudde hun seg og du kunne ikke stoppe nå.

Skal du ha fest i helga? Kult. Er det plass til en til? Tror du jeg kunne bli med også? Bare litt? Lover å ikke ødelegge, asså.

Hva gjør man egentlig på en fest, tenkte du, men sa det ikke. Kanskje det var fordi hun så forvirret på deg, og du tenkte på den gangen du skulle lese AAAAAAH! i en engelsktekst i klassen og du ikke ville skrike, en gang hadde du fått kjeft for å skrike ut en annen tekst, så du skrek med munnen lukket, MMMMMM!, og det passet ikke helt med et redselsskrik og Unni hadde kastet et forvirret blikk på deg og fått latterkrampe.

Ja..., sa hun. Eh. Det er ikke så mange som kommer, da. 4-5 stykker, bare. Og vi skal ikke gjøre så mye, da. Men joa. Fredag klokka 18.

Fredag klokka 18. Da har jeg basket.

Ja, jeg vet. Men Steinar kommer.

Ja, men... Det er kamp til helga, og sånn da.

Å.

Men jeg vil, asså. Kan jeg bare sjekke det?

Joa.

Og det ble stille igjen og hun gikk noen meter foran deg igjen, det var jo ikke flere ord, og du tenkte på hjertet i skoledagboka og lurte på om det ville være annerledes om hjertet var rødt og med en pil gjennom, en buss kjørte forbi og pulsen gikk opp, men det var ikke noe å stresse med denne gangen, Unni gikk inn til seg selv og du inn til deg og du visste at du ikke kom til å skippe treninga og det gjorde deg trist, men også lettet, for du var ikke egentlig sikker på om du våget å Feste, hva det enn var, og det kom sikkert til å bli andre muligheter uansett.

*

Du er på en fest. Du er ikke fjortis lenger, du er nesten voksen, og rundt deg er det noen som er fulle og noen som later som de er det, og du har nettopp satt på din egen musikk, men det er Händel og Swingle Singers og så langt fra festemusikk som mulig, og du sitter i sofaen og leker med en basketball og diskuterer Livet. Bygg broer, ikke gjerder, hører du deg selv si og føler deg dyp.

Nå klinger din egen stemme i selskapet. (“Har du lest Nietzsche, eller?”) Nå vet du hva som skjer på de halvvoksnes fest. En dag kommer du også til å drikke. Men ikke ennå. En dag vil du klare å skjønne hvorfor hjertet slår fort og å skjelne buss-stress fra forelskelse. Men ikke ennå. Og en dag innser du at fester bare er påskudd for å finne det du allerede hadde. Men ikke ennå.

Noen spyr i hagen. I morgen kommer det til å snakkes om med dyp og alvorlig mine i friminuttene, eller hånlig, og havmørke hemmeligheter kommer til å deles akkurat så høyt at de som skal høre, hører, og de som ikke skal høre, får det med seg som vage skygger nede fra dypet.

Husker du lightning på Hjortsberg? På den høye kurven uten nett, den som hang rett på veggen hvor Petter slo vekk ballen til Kåre og Kåre dyttet Petter slik at han fikk en kul og brukte resten av friminuttet til å gå rundt gymsalen for å ta igjen? Kåre var raskere, men Petter var sterkere, og vi andre egget dem begge for å se hvordan det ville ende.

Husker du hvor møkkete du ble på fingrene og hvordan den slitne ballen sa boingboing mot den ujevne asfalten? Husker du at du hadde ballen under pulten og rullet den fram og tilbake, som på Os? Husker du at noen ganger ble så mange med på lightning at det tok et helt friminutt før det ble en vinner? Og at det som regel ikke var deg, og at det irriterte deg og gledet deg?

Det var i fjerde. Og nå, på våren i sjette, skulle det være NM i Hjortsberghallen, den store, luftige gymsalen vår med kiosk i andre etasje og én rad med benker i første. Og gutta i 6B skulle være med, og mente de hadde en mulighet til å vinne alt, og jentene i 6B skulle være med, og lurte på hvor gode de andre lagene egentlig var. “Både guttene og jentene er like basketball-frelste, og vi tør våge en påstand, som sikkert ikke blir sagt imot: Dette er Haldens beste barneskoleklasse i basket. I helga skal de prøve å bevise at de også er best i landet”, skrev HA. På bildet holder vi alle en tommel opp og ler, fotografen må ha vært morsom, og olabuksene er blekede og frisyrene er volumiøse.

De lagene vi fryktet mest, var Oslo-lagene. Høyenhall (Manglerud, het visst skolen) og EB. (Om noen hadde sagt at Bærum ikke var Oslo, ville vi ha ristet på hodet. Hallo, de spiller i Oslo-serien og det er jo by hele veien. Selvfølgelig er det også Oslo.) Og etter seire mot Tromsdal og Evje var det bare Høyenhall som stod mellom oss og semifinale.

Husker du den lille kurven oppe ved paviljongen? Husker du at noen spilte der, du så ikke hvem, men at Atle hadde snakket med dem og fått høre at de var fra Manglerud? Dårlige, var de, det hadde du sett også, vi var bedre enn dem med våre raske guarder og sterke forwarder og dette burde ikke være vanskelig i det hele tatt. Tenkte vi.

Husker du at det var det?

De var gode. De overkjørte oss i to perioder, spesielt han ene, han som var sterk og hadde en pappa som var dommer og som du så en gang på en turnering sprette en voksenball selv om han fremdeles var mini — han var god. Ikke sånn flashy god, bare irriterende solid og visste hva han gjorde. Da hjalp det lite at dere vant de to siste periodene. Det ble tap. Og det var den drømmen.

Siste kamp, mot Berg, løp du inn i sekretariatet for å rekke en ball, men den var allerede ute da du kræsjet i bordet så den fulle kaffekoppen sølte utover kampskjemaet og sokken din. Sekretæren bannet og løftet koppen og prøvde å riste skjemaet tørt. Og sekunder etterpå feilet du ut.

Husker du Atle hadde et kamera? Husker du dere satt noen uker senere i et rom over gymsalen og så på filmen? Husker du det ene movet ditt nede på baseline, du spratt med høyre lenge, forsvareren prøvde å ta ballen, du vred den elegant over til venstre og forbi? Det var bra, sa Atle, så alle kunne høre det. Ja, sa du, men det hørte ingen. Og guttas tap ble festet til skjermen og du ble intervjuet mens du satt bak-fram på en stol etter å ha feilet ut, og vi så at det ble en sjetteplass til slutt, eller om det var femte, og vi var enige om at hadde vi bare slått Høyenhall, så hadde vi vært gode.

Og så så vi fra jentefinalen. Et lag fra Bergen mot 6B fra Hjortsberg. Og selv om jentene tapte, hadde de søtte meg tatt sølv i Norgesmesterskapet, de var Norges nest beste, og du visste ikke helt hvorfor, for det var færre av dem som trente basket på et lag, men pappaen din sa noen med at det var mange tøffe håndballjenter der, og du slo deg til ro med det, det virket som en plausibel forklaring.

Husker du dere spilte lightning når alle de andre lagene hadde dratt hjem igjen uka etter? Husker du det var en dobbelt glede, ekstra rette rygger og stolte øyne? Tenk at vi fikk sølv, var det noen som sa. Sjette er bra det og, da, sa noen andre. Og Kåre var bak Petter og Petter slo vekk ballen hans, men Kåre rakk å hente den og skårte først likevel, og Petter var ute og han sendte ballen til en av jentene som trippet først i køen og det var en helt vanlig dag, dagen etter to dager som var alt annet.

Egentlig skulle den lille, enerverende andreklassingen holde talen. Johannes, het han: KrF-eren som vant titalls stemmer fra førsteklassejentene ved å overkjøre de andre lokalpolitikerne på skolevalgsdebatten — og som gjorde tredjeklasseguttene enda mindre KrF-ete, siden han var så masete og unødig aggressiv. NEI NÅ MÅ AP SKJERPE SEG HER; I FJOR SA DERE HØYT OG TYDELIG AT DERE LOVTE... Det var ikke debatt, det var gjørmebrytingsskriking, tenkte vi og stemte på SV. Men han var godt forberedt, da, det skulle han ha.

Han var elevrådsleder og det var elevrådslederens oppgave å holde talen på skoleavslutningen, men han kunne ikke, sikkert opptatt med noe politikk inne i Oslo eller noe, og da måtte Louise, nestlederen, gjøre det istedenfor. Men hun ville ikke. Jeg vet ikke hvorfor, hun nølte ikke med å ta ordet i klassen, og hun ville jo være med i elevrådet, og hun fikk stort sett 6 i alle fag og hun ville ha gjort det strålende. Men hun ville absolutt ikke. Turte ikke, kanskje. Og siden hun gikk i klassen min, spurte hun meg. La meg tenke på det, sa jeg og gjorde meg kostbar i noen korte øyeblikk.

Jeg subber bort til talerstolen i aulaen. Knut, norsklæreren vår med det stive kneet, har akkurat introdusert meg, nesten litt forvirret, som om han ikke hadde blitt fortalt at talen har blitt delegert og redelegert. Jeg tar den sammenrullede talen ut av høyre bukselomme på veien bort og legger den foran meg. Louise sitter der, og alle de andre fra klassen, oppover i de harde tresetene, og mange foreldre, og enkelte besteforeldre og tanter, men i alle fall min farmor, midt i, jeg ser henne bøye seg mot pappa og hviske noe. Jeg svelger.

For tre år siden gikk vi inn dørene på Christian August for første gang. Det var vanlige dører da, sånne du måtte dytte opp...

De fleste i klassen vet hva de skal gjøre etter videregående. De fleste i klassen har brukt tre år på å forberede seg og sanket gode karakterer for å komme inn dit de vil. Louise kommer til å ta jus, som Viktor. Ellen kommer til å ta en doktorgrad i medisin. Veronika kommer til å bli professor i London. Det kommer til å være minst én lege til og en dyrlege og en prisbelønt designer og godt plasserte næringslivsfolk og enda flere ting, du mister snart oversikten over alle.

Og her står du og aner ikke hva du skal og leker guru. Ta det med ro, vi drar ut i verden, men kommer alltid tilbaker til Familien, sier du til familiene. HAH, endelig fri til å gjøre våre egne voksenlivfeil, sier du til elevene.

Hva sier han, hører du farmor hviske høyt til pappa. Hysj, etterpå, hvisker pappa tilbake.

For stort var det. Og skummelt. Og skremmende. Så. Dette var Christian August.

Visst, du har planer. Filosofi i Tyskland! Men det var bare fordi du leste Nietzsche og trodde du var intellektuell og det gikk over så fort du innså du måtte kunne gresk og latin. Filosofi i Oslo! Ja, jo, men så da, Jostein? Studentlivet er nå en ting, men hva er planen for voksenlivet?

Ingen planer, det er planen. Og du vet at du kommer til å studere bare ut fra hjertet og ikke hodet, du innser det blir kronglete etterpå, men du gjør det likevel, med åpne øyne, for du vet ikke bedre. Du har fremdeles en naiv tro på at i verste fall får du deg en lærejobb, selv om du ikke vil være lærer og ikke vil ta PPU og det ikke vil være så lett når jobben må være i Oslo eller en annen storby og ikke i Halden. For Halden vil du i alle fall bare forsvinne fra for godt og aldri mer tenke på eller skrive om.

Du tror du kan erobre verden. Du våger ikke engang erobre ordet i et klasserom. Men dette våger du: holde tale foran tusen øyne. Etter et vulkanutbrudd i geografi var klassen enda mer klasse... sier du og unngår blikket til geografilæreren: du snakker om hvordan det ble mer samhold etter at han kjeftet dere huden full en gang. Før talen hadde han sagt til deg (på spøk?) at han håpet han ikke ble nevnt i talen. Hehe, hadde du svart. Hehe, neida.

Men nå har du ordet og du nevner ham ikke med navn og han kan ikke avbryte deg, ingen kan avbryte deg, du kan lese opp alt du har planlagt å lese uten å måtte forholde deg til andres innspill og det er det vakre med det hele.

Lufta er tung og mørk inne i aulaen. Veggene er dystre, gulvet enslags burgunder. Det er automatiske dører nå, sånne som slipper deg ut uten at du trenger å gjøre noe. Og snart går du ut for siste gang.

Snart går vi ut for siste gang. Bak oss ligger Christian August. Ikke lenger stort. Ikke skummelt. Ikke skremmende. Så. Jeg løfter blikket og ser på en tilfeldig valgt forelder. Så. Dette var Christian August. Og takk for det. Takk.

Rull sammen arkene, men ikke legg dem i lomma, hold dem i hånda bare, og subb elegant tilbake til setet ditt. Rødm av applausen. Rødm av Knut som drar kneet bort til talerstolen og sier Jeg har hatt gleden av å lese Josteins stiler i norsken. Lettet og skuffet over at det er ferdig. Talen, skolen, siste dag av ett liv og snart første dag av et annet.

Et tiår senere, eller to, søker du jobb på jobb, men får ingenting, for utdannelsen din er mindre matnyttig enn barkebrød. Hovedfag i litteraturvitenskap, liksom, hva kan man med det? Du har filosofi, ja, så bra, men PPU? Økonomi? Noe samfunnsfag? Frilansoppdragene drypper inn, men bare til tider, og du drar på banneturné i Finnmark og skryter av det i mange år etterpå for de som vil høre — men en ordentlig jobb er det jo ikke. Og naive drømmer blir man sjelden mett av.

I avisa leser du om en Viktig Byråkrat som har sagt at “Verdens fattige må halveres” og under står navnet hans og han heter Johannes og er en gammel KrF-er og du tenker at du er glad du ikke ble en byråkrat, for du har sikkert sagt sånne ting tusen ganger uten å komme i avisa — og livet svinger til høyre og venstre og det hender du blir kvalm, men så ser du langt fram, mot horisonten, og prøver å forutse hvordan alt kommer til å svinge, og så svinger du med.

En dag kommer du til å dra tilbake til Christian August, bortsett fra at det heter ikke lenger Christian August og er ikke lenger en videregående skole, og la dørene slippe deg inn så både du og dørene sukker. En dag kommer du til å vise alt til barna: se, disse dørene har jeg gått ut og inn av tusen ganger. Og de kommer til å gjespe og spørre om vi kan dra på Dickens igjen, for pizzaen der var den beste ever.

En dag kommer du til å se tilbake og lure hva slags valg som også kunne ha blitt tatt. Hva slags liv man også kunne ha skapt seg. Hvilke voksenlivfeil man har begått. Hvordan alt kunne ha vært helt annerledes.

Og du kommer til å smile skjevt, som du gjør når du blir enig med deg selv, og nikke forsiktig. Alt kunne ha vært annerledes. Jeg er glad det ikke er det.

Se rett fram. Vær naturlig, men ikke alvorlig. Entusiastisk, det er jo derfor han vil ta bilde av deg, men ikke så entusiastisk at du virker spik spenna rablende sprø, husk bildet fra hytta i fjor.

Se inn i kameraet. Sånn ja.

Du håper håret er sånn noenlunde, mamma har mast om at det bør klippes en stund nå, du hører ikke med alt det håret foran ørene har hun sagt minst én gang, men sikkert flere, du ville jo ikke ha hørt det i såfall. Du rister litt på hodet og håper det faller pent, for pent fall har du, det har farmor sagt, selv om du ikke helt vet hva det innebærer.

Kan dere holde opp kartet, kanskje? Sånn ja. Og enda litt høyere. Få se hvor gøy orientering er!

Kartet i lufta, kartet i lufta, høyt opp, minst like høyt som de andre. Orientering er kjempegøy! Se så gøy du har det! Du formelig bobler over av eufori!

Sånn ja, bra! Opp med kartet! Og smil!

Enda høyere? Enda mer smil? I alle dager. Men jaja, han er fotografen, han vet hva han gjør – og du kan jo ikke være mindre entusiastisk enn de andre, heller! Se så, opp med det! Og smil det smilet farmor mente ikke kunne smiles bredt nok, så pent var det.

Der ja!

Smilemusklene dine begynner å gjøre vondt. Det må være sånn det er å være kjendis.

Bare litt til!

Og klikk. Og ferdig. Og du slapper av i kjeven og stryker luggen til siden og senker kartet og legger merke til at venstrehånda hadde kommet seg opp til brystet, hva hadde den der å gjøre, men jaja, pent hår og pent smil og en brennende entusiasme. Får nesten håpe at du ikke overskygget alle de andre.

Men det gjorde du nok.

Skrittene dine gir kalde ekko i de harde betongveggene i Remmenhallen. Her ved nedgangen til garderoben sa Ellen en gang at kjæresten hennes tok 100 kg i benkpress, eller hvor mye det var, mer enn dobbelt så mye som deg, men så var han da også minst ett år eldre og schwær, og du avfeide det med et skuldertrekk og snek deg inn på vektrommet i neste friminutt og ga opp etter noen spede løft.

Senere hadde du funnet et et smykke i garderoben, et halvt hjerte med Ellen på, og du hadde ringt henne og lurt på om det var kjærestens og det var det jo. Han møtte deg på treninga dagen etter og spurte deg hvor du hadde funnet det. På fotballbanen, sa du, og det var en helt meningsløs løgn, men den kom bare — og når Ellen spurte senere, var det det som var blitt sannheten. På fotballbanen. I gresset. Ja.

Takk, det her skal jeg huske, sa han. Tjue år senere kjøper du en leilighet gjennom ham. Han husker deg ikke.

Det var forresten ikke en fotballbane, det var en liten gressplen, men dere hadde spilt fotball her, klasselagsturnering, og blitt slått sønder og sammen. Skoene dine var blankslitte og gresset mye sleipere enn nå, og selv da du hadde innsett hvor glatt det var og beveget deg forsiktigere enn Bambi på isen, hadde du sklidd du og falt midt i en finte. Etterpå hadde du bare skutt fra midtbanen til oppgitte sukk fra de andre helt til du traff tverrliggeren og sukkene i noen øyeblikk gikk andre veien og ble til gisp.

Etter det siste tapet hadde språklæreren deres kommet bort der dere satt i det fuktige gresset og snakket med deg som om du var en voksen. Jasså, fotball, går det bra eller? Og du hadde ikke hatt noe fornuftig å si, men det var ikke så viktig, fotballprat er sjelden fornuftig uansett, det viktige var at det var deg han snakket med, og han valgte deg selv om du som regel undergravde hans stiloppgaver. Selv om han fremdeles 20 år senere syntes du skrev provoserende.

Nå stod han sikkert ved kateteret og doserte i brune kordfløyelsbukser, kanskje han spurte klassen om hva floghavre mon måtte være på tysk, og svaret var Flug-hafer, selvfølgelig — i fjor kunne han det ikke da Louise spurte, men han sjekket det til dagen etter, og er det ikke sånn man lærer, da? Ved å være om seg, som farmor alltid sa?

Og her går du og subber helt alene. Ikke akkurat om deg. Ved enden av gresset er det en bakke ned til en stor parkeringsplass til venstre og en liten grusbane til høyre. Du har brekkslædda på den parkeringsplassen. Det vil si, ikke du, du kjørte med Simen og Roger og Steinar hjem fra trening en vinter med mer snø enn vanlig og dere kjørte innom og Simen sa Skal vi brekkslædde eller, og du sa ikke noe, for du visste ikke hva brekkslædde var, men de andre sa ja, for det var åpenbart kult å brekkslædde, og dere prøvde noen titalls ganger og de to gangene dere svingte rundt sa alle WOOOW i kor og lo.

Den ene gangen du skulle slædde var på sykkel for å imponere den fireårige fetteren til Bente. Du klarte det ikke, fetteren ble skuffet og Bente sa liksom medfølende Jaja, det er ikke så lett da.

Nei, det er jo ikke det.

Du går ned til grusbanen og sparker småsteinene litt ørkesløst omkring. Det støver grått og tørt rundt anklene dine, men når du kommer litt lenger ned, er sanda fuktig og brun. Du drar foten bortover i lang rett strek over hele banen, fra den ene enden til den andre. Det ser ut som en stor I. Du stopper opp og ser bortover den tomme parkeringsplassen og oppover gressbakken som stiger som en tribune bak deg. Så fortsetter du å dra foten i sanda.

*

Fritime noen dager senere. Viktor og Frode og du går ut av gymsalen og ut på gresset og soser litt rundt på måfå. Noen fritimer er sånn: man trenger å bevege seg, man vil ikke gå med et mål, så man ender opp med å gå litt hit og dit alt ettersom samtalen driver den ene eller andre veien.

Du og Viktor er på vei mot gangstien ved parkeringsplassen da Frode plutselig roper fra kanten av gresset. Øj, se her, æ!

Dere går bort og blir stående. I store bokstaver, så det fyller hele grusplassen, har noen skrevet JOSTEIN med noe som egentlig er en ring rundt, men som med litt fantasi kan tolkes som et hjerte.

Det ser ut som om du har en beundrer, sier Viktor.

Hm, svarer du og tier helt til 2020.

Ingenting var så mørkt som vannet i Løkkevika når du stod der med skvulp rundt anklene og vurderte om du turte. To skritt, eller tre, var det grunt — og så gikk det rett ned og dypet trakk deg til seg og du mått lene deg bakover for ikke å ende som lillebror i den innsjøen i Krokskogen. Det ene øyeblikket lekte han i vannkanten med klær på. Det neste gikk han utover og gispet skremt før han ble reddet opp av en voksen.

Akkurat som du gispet skremt nå. Men her var den voksne i vannet og prøvde å få deg uti. Og du nølte.

På Halden bad sov det hvaler i den dype enden, man så dem bare i søvne, men da måtte man svømme forsiktig, så de ikke våknet før deg. Men man så dem i alle fall. Her i havet så man ingenting, knapt sine egne føtter, og vannet gjorde blodet og tærne til is og du gispet bare av tanken på hva som kunne skjule seg der nede.

En gang hadde Trude stått på henda under vann, du så bare beina som stakk opp, når de lente seg over til høyre hadde du tenkt at hun hadde blitt fanget, og du hadde ikke pustet igjen før hun også gjorde det. En gang hadde hun svømt under farfars jolle.

Det blåser et lite vindstøt over krusningene, langs jolla, under brygga med alle de store steinene under, over den korte stranda og opp i et ospetre som skjelver av frykt. Shortsen din er våt. Du står og holder fingrene nedi vannet, du prøver å venne deg, men for hver lille bølge som går over linningen, reiser du deg opp på tå og gisper.

Du har ligget på mammas rygg med en badering rundt magen og kjent hvordan du fløt opp og sluppet taket og, ja!, svømt! Ut til stolpen, en meter forbi stolpen, med tusen meter hav under føttene! Du har svømt over sundet til Skilpadda uten badering. Du har gått i land der med pappa, og skrapet deg opp på tang og steiner, og blitt jaget tilbake av sinte måker. Du har hatt hodet under saltvannet og hørt den dumpe lyden av millioner med fisker som baksnakker andre stimer og ler av krabbene på bunnen.

Du har klart det. Du kan det fremdeles. Det er ikke det.

Pappa tar fart og stuper ut fra brygga og er borte i mange sekunder før han bryter vannoverflaten. Som en liten hval. Deilig vann, sier han, de sier alle det, alltid, friskt — men det er jo ikke det, det er ikke deilig, det er kaldt og svart og ufyselig, men nå står du her og kan ikke annet.

Du gisper idet du stavrer utover, vannet er plutselig over skuldrene, du hiver etter pusten og tar noen tak og hutrer. Er det ikke deilig, Jostein, sier de, og alt du kan tenke på er at her kan du ikke stå.

En gang på Vanninga, eller Kruseter, du blander alltid de to, hadde du lekt med Atle og Vigdis ved siden av en liten, gammel bro, det var etpar meter til stranda og etpar meter til den andre bredden, de hadde hatt en madrass og du ble med på leken før du innså at leken var å dytte andre under, og du ble dyttet under, og alt var rumlete og fjernt, og når du kom opp igjen, svømte du inn til stranda og satte deg der med en Mariekjeks-pakke. Eller når basketlaget svømte i Remmenhallen noen år senere og alle dyttet hverandre under og Roger kom og prøvde ta deg, men du fikk panikk og plasket og plasket til han ga seg. Hva skjedde, spurte de etterpå. Jeg pustet feil, sa du.

Jeg får ikke puste under vann, kunne du også ha sagt.

Føttene flyter opp nå, du brystsvømmer som en gammel dame litt utover, akkurat som tante Johanne, bare litt mindre elegant og mye mer kavete. Lillebror legger fra seg kjekspakken og går til vannkanten. Kom da, sier mamma. Blir du med å svømme?

To tak, tre tak, noen øyeblikk med å være storebror som kan alt — så svømmer du tilbake til land, tærne dine kryster sanda og huden din er helt nuppete og brystet hiver, kaster, drar til seg luft mens det piper og piper og piper.

Du skjelver og klaprer tenner når du setter deg ned. Lillebror plasker i en bølge og ler. Er du ferdig, Jostein, spør de.

Ja, sier du og tar en kjeks. Ja.

Det skjedde i de dager at det gikk en befaling ut fra læreren at hele klassen skulle fremføre juleevangeliet. Og alle dro av sted til aulaen for å vise seg fram for foreldrene, hver med sin blokkfløyte.

Og ingen visste hva trolovede var, og ingen skjønte hva det var å svøpes, og krybbe var kanskje en slags vogn eller et badekar eller kanskje det faktisk var denne pappesken, men de hadde i hvertfall laken rundt skuldrene og håndklær på hodet, noen av dem, og Oscar hadde en stor pinne som åpenbart var viktig og de fant nå et slags husrom på scenen så blokkfløytene kunne kime inn til rette tid.

Og laknene kom inn fra markene i nærheten, ikke meitemarkene som Ole sa, noe annet, og de passet på noen sauer eller kuer eller noe sånn da et annet, hvitt laken gikk bort til dem og skremte dem, litt som da de lekte mørkegjemsel i bursdagen til Karl, bare litt mindre skrikete — og et håndkle skle ned foran øynene og det hvite lakenet sa FRYKT IKKE, og det var fordi han ikke var farlig, selv om han så sånn ut, og så forskyndte han en glede for hele klassen, eller for laknene hvertfall, og de gikk ned i knestående på den møkkete scenen og fra høyresiden av scenen hørtes ære være HYSJ IKKE ENNÅ, og en blokfkløyte gikk opp i falsett.

Det skulle ha blitt født en frelser i Davids by, som ikke var Halden, men kanskje Oslo eller trolig New York eller noe sånn, kanskje han egentlig het Deivid, og frelsere er bra, for de er Messias, som er endre bedre, og Herren, som er en mann, bare med skjegg og hatt og strenge rynker i svart-hvitt, bortsett fra når han er en baby. Og så pekte det hvite lakenet på krybben, som jo fremdeles var en pappeske, men som trolig skulle liksom være noe annet, da, og viste de andre laknene hvor de skulle lete etter den, og da var det jo ganske lett, nesten juks, men først var det alle englene, og vi brukte innlevelse og følelse, som læreren hadde sagt, og noen så på foreldrene sine og noen så på krybben og vi deklamerte og lovte pris med patos og sånn voksenansikt som presten til juleasvlutningen mens noen av oss kvelte en godt timet gjesp.

ÆRE VÆRE GUD I DET HØYESTE OG FRED PÅ JORDEN BLANT MENNESKER SOM GUD HAR GLEDE I

Så måtte laknene skynde seg inn til Beltehem og lete og rote rundt for å late som om de ikke fant den pappesken som lå rett ved siden av dem, og den lille babyen, som var en dokke og ikke Trym, selv om han sikkert hadde passet oppi der. Og de så på dokka og sa oj, det er en bra baby, og mammaen og pappaen hans sa oj, er det sant, og så var det mye undring, noen måpte og noen tenkte og noen plukket seg i nesa, men alle syntes det var ganske kult likevel. Og mammaen var mest fornøyd, spesielt når gjeterne dro tilbake, for da fikk hun ha huset for seg selv igjen, det var akkurat som når vi hadde besøk og mamma sa nå må vi rydde for nå kommer det mennesker som ser hvordan vi egentlig har det og da må vi ha det som vi egentlig aldri har det, fint og rent, og det er jo mye stress.

Og så ble det mer loveprising og blokkfløytene pep opp i flere titalls forskjellige tonearter og pinnen til Oscar traff Else i trynet og Else stoppa å spille og Oscar mimet unnskyld, og jeg tenkte på om Oscars bestemor fremdeles bodde hos dem og om hun fremdeles ikke skjønte et ord norsk som den gangen jeg skulle gi ham leksene og hun bare plapret ivei og slapp meg inn først når jeg var på gråten så jeg kunne skrive en lapp til ham.

Og så ble vi ferdig og alle foreldrene klappet og vi følte oss som flanellograffigurene fra barnehagen, bortsett fra at vi kunne bukke, og læreren fikk oss til å bukke en gang til og et håndkle falt på scnen og noen sa noe og noen dytta noen og en blokkfløyte traff en rygg, men skjult så ingen så det, selv om alle så det. Og alle gikk av scenen hver med sin blokkfløyte eller sitt laken og lot den lille dokka ligge igjen i pappesken, og verken skuespillerne eller blokkfløytistene ante hva de egentlig hadde spilt, men det var nesten juleferie og det var ikke så farlig med laknene, de kunne jo vaskes uansett.

De hadde kravlet seg inn i en av de små jordhullene rett ved stien. De hadde sikkert gravd litt til, jorda var løs og full av gullsand, akkurat som i barnehagen, og så hadde de gjemt seg og pustet spent og stille og håpet at ingen ville finne dem. Men noen fant dem og noen tente et bål utenfor og noen blåste røyken inn i hullet. Og så ble det med ett ikke så lett å puste. Og så ble alt svart.

Du har akkurat syklet inn fra Gimleveien og de store, avrundende steinene som skiller gangstien fra veien. Her skal du noen år senere gå ned den bratte svingen med en sliten walkman og oppdage Chopins sørgemarsj, lånt fra biblioteket, og capsen din skal være litt skakk og du skal undre deg over at du fremdeles er så tallmagisk at du tenker at 40-åringer er fundamentalt annerledes enn 39-åringer, og du skal lure på hvordan du selv vil være som 40-åring — når du selv blir 40 bryr det deg midt i ryggen og du lurer mer på hvordan det var å være 14, men det vet du ikke ennå.

Her bodde Bjørnar. Her har du lekt i den lille, skjeve hagen med et gammelt svaberg til venstre og gjerdet mot stien til høyre. Her satt du på det lille rommet hans under en bursdag med litt slitsomt pene klær og romsterte under skråtaket og ble av en eller annen grunn oppslukt av en metallsnurrebass som man trykket på så den snurret lenge, lenge. Bjørnar brakk armen i barnehagen, han falt ned fra det store treet nederst i hagen, men i hagen hans var det bare små trær og du stirret på fargekaleidoskopet og kjente øynene prøvde å snurre med helt til de ble svimle og kaka var klar i første etasje.

Du passerer gjerdeåpningen nederst i hagen til Bjørnar, du tråkket bare litt på pedalene, det er akkurat passe bedagelig nedover og det er uansett ikke noe poeng å kjøre fra Torgeir. Du har ikke noe lyst til å gå til politiet alene.

Dere ruller inn i skogen, du vurderer nesten å slippe styret, om så bare for et øyeblikk, du klarer det i mange hundre meter nedover Glenneveien, kanskje flere kilometer, men her er det ujevnt og sandete og du er ikke helt teit, heller. Til høyre er BMX-banen, to eller tre spor ned og opp på begge sider av en liten sanddal og du husker hvordan det var å holde i den gule BMX-sykkelen du fikk byttelåne mot din egen vanlige sykkel en gang, at den var veldig liten og hadde en skumgummibeskyttelse på ramma. Du kom deg ned og opp nederst i dalen, ned tre meter og opp to og en halv, men den store bakken var umulig, og du sa takk for lånet og ble stående og se på de store gutta rulle fram og tilbake og late som om de kunne gjort det med begge henda på ryggen.

Det var her et sted de ble røyket inne. Det går en liten sti ned til venstre, ned mot bekken du bare aner langt der nede, det lukter fordervelse og gammelt og mørkt, du har et vagt minne av en tur ned med barnehagen, men du har ikke vært der siden, du har ikke våget. Det var her de besvimte og ble hentet ut av to fra skolen. Det var her verdens viktigste nyhet hendte den desemberdagen, for de kom på forsiden av avisa og du husker du så på bildet av to du kjente under det lille lemenet og mamma som sa oj det må du aldri finne på Jostein og pappa som lurte på hvorfor Dagbladet ikke klarte å stave Schulzedalen riktig.

Du setter opp farten ned til Dyrendalsveien, du gjør alltid det, du får heller vente på Torgeir der Østre Tangent ruller nedover mot Os. I alle fall tror du det er dette som er Østre Tangent, det er en sånn stor, moderne vei som de voksne snakker om med ærefrykt når de skal forklarer hvor de tenker å kjøre.. Men du vil heller gå over gangfeltet ved bilbutikken og ta Busterudgata forbi tegneseriebutikken hvor du byttet gamle Sølvpilen og Fantomet med litt mindre gamle Søvpilen og av og til, hvis du var heldig, Asterix eller andre store hefter i farger. Bare få med Torgeir først, så han vet hvor han skal.

Politistasjonen er på sydsida, i en mursteinsbygning like ved Torget, og du har aldri vært der, og den eneste gangen du kommer til å være der er for å ta en alkotest som russ for å vinne penger, siden du aldri drikker, og så er det noen drita fulle som vinner istedenfor og du er delt mellom å tvile på testen og være sur på de som likevel ikke var fulle der de skrålte og bråkte baki russebilen.

Du vet ikke om det er nødvendig å dra til politiet nå, men det var det mamma sa, kanskje man må søke politiet for å få lov til å selge ting utenfor S-laget, sa mamma, selv om pengene skulle gå til fattige i andre land så var det kanskje ikke lov å bare stille seg opp. Du har sett mange eksempler på sjangeren “snille heltebarn hjelper verden” i HA og du ser deg gjerne på samme måte, og det å gå innom politiet er da uansett en veldig voksen ting du kan skryte av i klassen? Torgeir syntes i alle fall det var litt skummelt, det var bare såvidt du klarte å overtale ham, men det var bra han ble med, om ikke annet så for å se hvor modig du var som turte å snakke med voksne i uniform.

Du står ved gangfeltet og snur deg mot Schulzedalen. Ingen Torgeir. Du går på sykkelen og tråkker stående tilbake oppover, sånn som de kule, uten å sette deg ned og med sykkelen lent til siden. Grusen knastrer under dekkene. Du ser mørke trær som vaier i vinden. Men ingen Torgeir.

Du husker når de kom tilbake på skolen. Du husker alle var litt øre over å kjenne kjendiser, helter som reddet kameratene sine fra dens sikre død og ble hyllet på forsiden av selve Avisa. Men de ville liksom ikke snakke om det, og dere ble stående litt forvirret igjen. Du går av sykkelen ved bakken og ser nedover dalsiden og lurer på hvilket jordhull det var og grøsser litt. Det der nede, kanskje? Men det virker ikke så stort eller skummelt, nesten akkurat som de hullene i barnehagen, og du husker den gangen du lå inni benken i barnehagen og alle satt oppå og du skuffet alle fordi du klarte å ikke bli redd. Du ville også ha vært en helt og reddet innerøykte indianere, tenker du og triller sykkelen forbi huset til Bjørnar, bort til Gimleveien, opp den bratte svingen, bort til Næridsrød og helt hjem.

Hva er lykke? Hvordan kjenner man lykke i kroppen? Bobler det i magen eller suser det i ørene? Hvordan vet man egentlig om man er lykkelig? Og når man først er det, når man først finner lykke et sted der inne, hva skal man gjøre med den?

En helt vanlig dag tidlig på høsten, et sted midt mellom hutring og svetting, man går ut uten å ta på seg jakke og kommer inn uten å være solbrent. Mamma krongler litt med giret idet hun sakker farten forbi postkontoret og setter på blinklyset. Toktok-toktok-toktok-toktok sier det og du nynner med og finner enslags melodi som passer idet hun vrenger rattet rett igjen og rytmen stopper.

Onkel oker opel humper over den lave fortauskanten med et knirk og et klonk. Mamma mente at den egentlig burde hete tante oker opel, siden den alltid lå først i køer og var generelt litt forsiktig av seg, men for det første var det bare fordi mamma kjørte sånn, og for det andre var det bare teit. O-nkel O-ker O-pel, sa jeg så sakte og tydelig jeg kunne, men mamma sa bare vage jaja og ok, men den *er* jo som en tante, da, og der hadde vi foreløpig endt opp, i en slags skjør våpenhvile, med et baksete som sang ishockeysanger for onkel og et forsete som klappet tante opmuntrende på dashbordet i de verste oppoverbakkene.

En varm dag midt i den lengste sommerferien i gutts minne, det vi si siden fjorårets sommerferie, som var så lang at jeg begynte å nære et lite håp om at de hadde glemt å åpne skolene igjen, en glovarm dag, satt jeg inni onkel oker opel og studerte den ene lille svettedråpen som endelig hadde begynt å renne nedover brystet mitt. Hodet hadde begynt å svime litt, panna var våt, lufta var tung og truende, men jeg var på eventyr med onkel dypt inni en eller annen jungel og kunne ikke gi meg nå. Ville ikke gi meg nå. Bare litt til, hvisket jeg og lukket øynene i noen sekunder før døra plutselig gikk opp og frisk luft og mammas stemme bølget inn: der er du, hvor var du, hva gjør du, dette er farlig, kom deg ut, kan jo få heteslag, ærlig talt — og jeg innså at dette var redningshelikopteret og at ekspedisjonen var vellykket, vi hadde utforsket den menneskelige kropps tålegrenser og nå kunne vi gå ut og henge med strake armer i tørkestativet til en av de sju enkene i de to blokkene åpnet vinduet og hyttet oss ned av gammel vane.

Det vil si, en liten stund bodde Renate i den ene leiligheten, hun hadde bredt ansikt og fregner og en munn som alltid var etslags dovent halvsmil, hun skrek da vi var på badetur og jeg glemte at jeg ikke hadde badebukse på under håndkledet, men så flyttet hun og vi var igjen 7/8 enker og 1/8 nyskilt dame med verdens to søteste gutter, som alle gamle damer alltid kalte dem så lenge de ikke satte på vannslangen under verandaen og lagde gjørmebad, og som de to i enkelte innbilske øyeblikk nesten trodde på.

Onkel oker opel putret som en snekke mens mamma hentet posten. Lillebror hadde sovnet, selvfølgelig, akkurat som jeg hadde sovnet i saccosekken i sola ved verandadøra en gang jeg var alene hjemme — mamma ringte på, lillebror banket, lillebror løp rundt til verandaen og banker på vinduet, mamma ringte på, drømmen min ble mer og mer irriterende før jeg til slutt svimeslått stod opp og låste opp og var bakfull av søvndrukkenhet resten av ettermiddagen.

Var det lykke? Å sovne som en malende katt mens verden ruslet bedagelig forbi utenfor? Var det lykke å få gullbok på postkontoret og gå innom med noen mynter og få offisielle stempler på at formuen vokste? Var det lykke å tegne 30 flagg til fotball-VM og henge dem opp langs taket og be lillebror ta bildet og si ti ganger at han måtte ta kameraet lenger ned og så få bildene fremkalt en uke senere og se at han holdt kameraet for langt opp så dine småirriterte øyenbryn såvidt kom med i nedre bildekant?

Vinterens kaldeste dag knirket snøen annerledes i innkjøringen og du spurte mamma hvor kaldt det var og hun slengte ut et tall hun ikke helt var sikker på, men du tok det tallet og gjemte det inni deg og ruget over det som en magisk skatt. Tenk, så kaldt at lufta skimret av iskrystaller og bet deg langt inn i brystet! Så kaldt at buskene ringlet! Det var en slags lykke, var det ikke? I alle fall så lenge du husket dette tallet?

Mamma setter seg inn i bilen igjen og ruller forsiktig noen meter bortover innkjøringen og du ser på spurvene danse i buskene og det er ikke en spesiell dag, buskene er som de har vært i hele høst og spurvene er helt like, om enn kanskje litt feitere, men de kvitrer akkurat som før, og onkel oker opel lukter like mye skinn og metall, alt er som i går, og du var ikke spesielt lykkelig i går, så det er ingen grunn til at du skal be mamma om å stoppe bilen fordi du er så glad, så da burde du heller ikke gjøre det.

Men det er det jeg gjør. Stopp bilen, sier jeg, jeg er så glad, jeg må løpe det av meg.

Og mamma skjønte ikke helt, selvfølgelig gjorde hun ikke det, voksne gjør ikke sånt, men hun stoppet og slapp meg ut i svingen og kjørte videre og jeg stod litt stille, så på den lille bakken ved trafostasjonen og plenen jeg gikk noen runder på ski i vinter da jeg ikke hadde blitt knust sønder og sammen i et skiløp på Prestebakke av de aller fleste, men mest av en prustende svømmer med røde kinn, og fremdeles trodde jeg kunne stå på ski — og så løp jeg.

Og jeg passerte grusplassen hvor mamma parkerte onkel oker opel og asfalten hvor jeg slapp lillebrors bagasjebrett så han syklet alene for første gang og tørkestativet jeg syklet forbi med mammas sykkel i mørket med dynamolyset magisk surrende, og jeg ble sliten, men var ikke sliten i det hele tatt, bare glad, over alt, over ingenting, og det suste ikke i ørene og det boblet ikke i magen, men det bruste og boblet likevel, rundt meg, og jeg kaller det lykke, for det er min beste gjetning, men jeg vet ikke hva det var, og det har egentlig ingenting å si.

Vetle betyr liten, men Vetle er stor, han står utenfor gymsalen på Låby og kysser en jente så en mamma ser seg nødt til å forklare at det er sånn man gjør man er skjærster, og det vet vi da, men for oss er det mest presserende å reagere som kule folk reagerer på klining, og noen rynker litt på nesa og noen legger hodet på skakke som en uforstående hund, og noen bare går inn til treningen, tilsynelatende uanfektet, for det er nok det de aller kuleste gjør.

Trond var liten, og faren hans var enda mindre, og det er ikke en bra ting for en basketballspiller, og du kom til å mobbe ham for det senere i garderoben på Strupe, prøve å mobbe ham, som de kule gutta gjorde, de som snurret våte håndklær og slo hverandre med dem i dusjen på Risum, den gangen du dusjet fort og tørket deg i garderoben — lille Trond, sa du, eller noe sånn, og han svarte at broren hans var ganske høy; åja, sa du, 170 da eller; nei, 185 kanskje, svarte Trond og du tidde og gikk ut i gymsalen og følte deg litt dårlig, for Trond var grei og faren hans var med på alle turneringer og kjørte minibuss i kolonne over fjellet til Bergen og du hører fremdeles stemmen hans da du åpnet en kamp med å stjele ballen fire ganger på rad og skåre fire layuper så det andre laget måtte ta en timeout. JAAA, BRA JOSTEIN, 8-0! Og Trond ble bedre enn deg og spilte i Sverige et år og ble like høy som deg og hva har det uansett å si hvor stor man er?

Når man ikke vokser, trenger man ikke nye sko, men du vokser, og du vokser i føttene først, og du har store sko, men trenger større, men det har vi ikke råd til, ikke ennå. Du sitter på benken i gymsalen på Låby med lissene helt oppknytt og skoene brettet ut og likevel gjør det vondt i storetærne og du tenker at du ikke trenger å bli større, ikke ennå, ikke før du har fått nye sko og skjønner hvordan dette skjærsterigreiene egentlig fungerer.

Det var her det var fotballtrening med HFK, og du stod i et av disse fastspikrede plankemålene, men du ble ikke stående på streken når de skulle skyte på deg, du gikk ut for å avskjære vinkelen, og en av skytterne stoppet og holdt foten på ballen og ble sur og treneren så på deg og du gikk tilbake på streken og ble der ut treningen og kom aldri tilbake i mål.

En gang løp Atle inn til jentegarderoben på Hjortsberg, det var etter gymmen og det var noen som var i ferd med å dusje der på den andre siden. De andre gutta fulgte ham mer eller mindre tett, mer eller mindre åpenlyst ivrige. Du hørte skrik og føtter og da du kom inn satt det tre jenter og gjemte seg bak håndklærne sine og bad ham gå ut mens de rødmet og fniste og Atle fniste skjevt tilbake under den bleka luggen og du tenkte på en gang han snakket med Vigdis på fotballbanen og hadde truet henne med en kald kuk, og du hadde ikke helt skjønt trusselen, og det virket som verken hun eller han skjønte det heller, men det var tøft å si, da, og de fniste litt hver for seg av litt ulike grunner.

Det må ha vært den gangen du hadde glemt skoene for tredje gang på rad og gymlæreren hadde irritert påstått, med rette, at du ikke glemte skoene til K-joggen, nei — men det var jo ute og hvorfor kunne man ikke bruke sokker inne, noen hadde til og med gymsokker av og til, og hva har K-joggen med saken å gjøre, sa du, og læreren brummet i den nordlandske barten — det må ha vært da, for du gikk inn til jentene i sokkelesten og ble våt på de hvite tubesokkene og de våte fotsporene fulgte deg forbi det glasset Kåre knuste en gang og tilbake til de harde trebenkene dere skiftet på.

Noen trekker fram tralla med de tynne, grønne mattene på Låby, noen hopper inn i den blå tjukkasen som står oppstilt mot veggen, noen klatrer i ribbeveggen til treneren kommer inn og alle endelig setter seg. En gang hadde du HIL-trening her, eller på Øberg, alle disse små gymsalene går over i hverandre, dere løp fram og tilbake 2 ganger eller 20 ganger, alt etter hva treneren sa, de var to brødre og treneren var den snille av dem mens broren var den kule med solbriller og spissere ansikt, og du var den eneste som forstod at 15 ganger kunne spurtes, så du kom først, eller nesten hvertfall, du vendte via veggen som en svømmer på land, og treneren minnet alle på at det var 15, jada, tenkte du, og holdt hele distansen. Etterpå hadde han spurt alle hva de likte best å gjøre på friidrettstrening, og du svarte basketball, og andre svarte fotball, og han sa at dette var jo faktisk en friidrettstrening, basketball spiller man i basketballklubben og fotball i fotballklubben, og du tenkte at ja, det er jo sant, og du kom aldri mer tilbake til HIL.

De beste basketskoene du noensinne hadde var de minste og letteste, og likevel dro du til Strømstad for å kjøpe de største skoene som fantes, ankelhøye, tjukke og klumpete med en teknisk strammeduppedings på siden, de var hvite og mintgrønne og svarte og var ment for tometersfyrer med svake ankler og du var ikke helt der, ikke ennå, selv om Trond mente du løp sånn, og du kunne ikke danse i dem, bare klampe — og du klampet på skolelagstrening på Strupe, guttene og jentene sammen, mot den kurven du en gang hadde prøvd å dunke på i en hel skoletime fordi du fikk astma av å løpe ute i kulda, og det fikk du jo også, litt hvertfall, men ikke så mye, det var på grensa til skulk, og det visste du også da du gjorde det samme i svømmetimene på Remmen. Synnøve, søstra til Conrad, slutter å spille og går bort til oppslagstavla for å stave kjærestens navn med tegnestifter og du lurer på hva hun ser i ham, egentlig lurer du på hva det vil si å se noe i noen i det hele tatt, men Trond sa en gang at Synnøve var pen og Sander sa at det kunne han forstå bare ved å se på Conrad, og Sander var voksen og han hadde hatt minst tre kjærester, så han visste hva han snakket om. Du klamper sakte fra kurv til kurv så hardt at skoene etter hvert blir ødelagt før garantien har gått ut og du drar til Strømstad og bytter dem i lettere sko, en shorts, en t-skjorte, noen store tubesokker og en drikkeflaske.

Det var en skillevegg på Strupe, den delte gymsalen i to, og noen ganger stod nøkkelen i, og en av de kule gutta testet om den fungerte og kjørte den opp og ned, og noen av de andre kule gutta dro fram tjukkaser og hengte seg i skilleveggen når den ble kjørt oppover, og de aller kuleste slapp først en drøy basketkurv oppi lufta, og noen kule jenter ble imponert og noen truet med å sladre til læreren, og du kjenner fremdeles metallet i henda, det var en overraskende tynn stang som hele tiden syntes å ville knekke, og fallet i tjukkasen fra høyt der oppe, og skuffelsen over å at det ikke var så høyt likevel.

Gleden da vi skulle dusje for første gang på Os og oppdaget at vi hadde med badeshorts. Skuffelsen da læreren sa vi måtte dusje nakne.

Overraskelsen åtte år senere etter baskettrening på Remmen da det ble hvisket til meg i skjul at det at noen hadde forhuden trukket tilbake i dusjen var bevis på at de hadde pult. Og når du selv dusjet og noen kom løpende inn og skrudde på dusjen og du lo hånlig og kult, haha, skal dere gi noen en kalddusj nå da, og så bærer de inn herrelagets laveste, han som trente laget til lillebror da du tok en pause fra basket, han du bare skjøv ut i kulda uten fanfare eller medfølelse da du kom tilbake igjen, han har tråkket grassat over og blir liggende med foten under det kalde vannet og ansiktet fortrekt i grimaser.

De trange skoene er røde og hvite med tjukk ankelstøtte og en sirkel på sålen der man skal pivotere. De nedrullede tubesokkene er våte av svette, de blir alltid det. Tærne gjør vondt, du setter deg på madrasstralla og løsner enda mer på lissene, som om det skulle ha vært mulig. De grønne madrassen er myk og med små hull. Noen løper mot tjukkasen for å klatre opp på den, og den kommer til å falle, den gjør alltid det, og treneren kommer til å bli irritert. Igjen.

Du blir ikke mindre, vet du, sier en stemme inni hodet ditt, kanskje det er onkel Guttorms, det kan høres ut som noe han ville ha sagt. Og skoene blir ikke større, legger du til. Utenfor vinduet ser du Vetle motstridig rive seg løs fra omfavnelsen og flyte bortover asfalten med lette føtter.

Du vipper av deg skoene og tasser inn i garderoben. Bak deg blekner sakte de svette fotsporene fra litt for store tubesokker.