Evig amerikaner
Disse uendelige rundene skal vare evig. Skal vi ta en runde, skal vi si, og så skal vi ta en til, akkurat som alle runder helt tilbake til den første runden, og tiden er sirkulær og alt har allerede vært og kommer igjen, en evig runddans, i all uendelighet. Og jeg kommer til å vinne.
Og noen ganger blir det pass, selv om du har gode kort, du er feig og våger ikke å satse. Og noen ganger satser du hest og bissel og halve vogna selv om har bare tre-fire bildekort, du stoler for mye på essene, og du velger feil trumf og alt kollapser rundt deg og du tar knapt halvparten så mange stikk som du satset på.
Og du går 9 i minus, men det merkes knapt, for du har flere hundre poeng, og stillingen er den samme som den var i forrige runde og for hundre runder siden. Merkelig hvordan det jevner seg ut i det lange løp, sier pappa, og du nikker og tenker deg om og aner konturene av noe matematisk du aldri kommer til å lære på skolen, men rekker ikke tenke mer før det har blitt delt ut igjen. Og du får spar to og det er alltid denne lille spenningen hva du bytter det mot, og se, ruter dame! Da må det bli trumf.
Og du byr og det overbys og du byr igjen, litt for høyt, du ber om ruter knekt og det går en tostemt ååååå! over det lille bordet. Det var trumfen sin, det. Kortene er sortert i en vifte, du klarer det nå, og når du legger ut et av dem, justerer du vifta til den er jevn igjen. Noen ganger, når lillebror bruker litt lang tid, legger du kortene i en bunke og banker kanten mot bordkanten. Så spres de igjen. Pappa har ikke mer trumf igjen og det er bare å kjøre på.
Det går i pluss denne runden. Dere klarte det. Du fører tallene inn i msirlige firkanter og stryker over forrige runde. Klokka er etter Dagsrevyen og den mytiske voksentiden du får glimt av på nyttårsaften og enkelte lørdager. Lillebror gjesper. Men tallene er nesten runde og det er så spennende og vi kan ikke slutte nå? Skal vi ta en runde til, bare en liten en?
Og jeg vinner, eller ikke, det er glemt alt neste uke, borte i tidens tåke, for det var uansett aldri det som var poenget.
Og én runde er lite, som et sandkorn, men er det mange nok sandkorn, blir stranda uendelig.