Haldenminner

Er det noe feil, Jostein? Hva er det som er feil? Da jeg var liten, fikk jeg ofte vondt i magen om jeg hadde vonde hemmeligheter eller tenkte for mye på dumme ting. Du kan si det til meg om det er noe, du vet det.

Ja, mamma. (Har jeg noe å si? Nei, tror ikke det. Det gjør bare vondt. Eller kanskje jeg ikke våger å innrømme det til meg selv engang. Hva er vondt i verden? Hva er det vondeste? Tenk etter.)

Det hender at hjernen liksom gjør så det blir vondt i kroppen. De dumme tankene liksom gjør vondt andre steder enn i hodet. Da hender det at det hjelper å snakke om det.

Ja, mamma. (En krampe i magen, litt ekstra vondt, akkurat idet jeg tenker på Cecilie, kanskje det er det? Kanskje det er på grunn av henne jeg har vondt i magen? Men jeg tenker jo alltid på Cecilie. Men ikke alltid på henne og Iver, i hvert fall ikke før den siste tiden.)

Vil du ha noe å drikke, kanskje?

Ja, mamma. Har vi cola? (Iver kan være grei nok, men at Cecilie synes han er kul, han av alle? Og så mye kulere enn meg at hun liker ham?)

Går det bedre nå?

Ja, mamma. (Og en smerte jager gjennom magen, igjen, akkurat idet jeg vrir hjernen over Iver og Cecilie, igjen, og det er kanskje det, da. Og da hjelper det kanskje å snakke om det, da. Om Cecilie med rottehale og de snille brune øynene. Om den myke stemmen hennes, om hvordan det er hun og ingen andre, uten at jeg helt skjønner hvorfor, selv om det er innlysende. Om den gange jeg ble med henne hjem, uten at hun helt ville det, eller hun ville, men fikk egentlig ikke lov, jeg vet ikke helt — og hvordan hun og jeg og Wenche satt på det rosa rommet hennes og hun insisterte på at jeg likte Wenche, var dødelig forelsket i Wenche, og Wenche fniste og visste ikke helt hva hun skulle si, og jeg sa nei. Jeg liker deg bedre, sa jeg. Om den gangen jeg så på Iver, stirret ham inn i øynene og prøvde å snakke som en voksen med Viktige Spørsmål. Hvem er du forelsket i, sa jeg strengt. Han svarte ved å dytte meg ut på gresset vi alltid slåss på etter skolen, det som alltid ga grønske, men som hvertfall var mykere enn asfalten. Ingen, ropte han. Men det var jo ikke sant. Om den gangen jeg hadde bursdag og vi hadde quiz og delte oss i to lag på egen hånd og jeg ventet og ventet og ventet til hun valgte lag før jeg fulgte etter henne. Vi tapte quizen. Jeg visste ikke hva Norges største øy het. Om hvordan jeg svever når jeg ser henne, men det er som om vingene mine klippes over i lufta.)

Ja?

Jeg er forelsket i Cecilie.

Å, men det er da bra?

Ja... (En ny smerte, er halve sannheter vondere enn å ikke si noe som helst, må alt ut?) ...men hun er forelsket i Iver.

Å.

Ja. (Og kanskje det er colaen, eller kanskje det er tilfeldig, men det gjør ikke så vondt i magen nå, det går bedre, gjør det ikke? Og mamma vet ikke helt hva hun skal si, men hun hoverer i alle fall ikke, “hva var det jeg sa, nå går det bedre!”, og jeg drikker colaen og lurer på hva det er Iver har som jeg ikke har, men jeg klarer ikke engang forklare hva Cecilie har, så kanskje det ikke er så mye man kan si, det bare er sånn. Det finnes faktisk gutter i klassen som ikke liker Cecilie (uheldigvis ikke jeg). Det finnes faktisk jenter som liker Iver (uheldigvis ikke meg). Og det er ikke noe jeg kan gjøre med nå, uten at jeg skjønner helt hvorfor. Kanskje jeg innser det en gang. Kanskje en dag.)

*

En dag mange år senere skal jeg plutselig sitte tvers ovenfor henne igjen i en engelsktime på Remmen. En dag skal jeg se de samme øynene og kjenne igjen følelsene mine i hennes ansikt — men også hennes i mitt. Og at ingenting lenger er det samme. En dag skal jeg prøve å si noe smart, lenge siden sist, hvordan går det, hva som helst, men alt jeg klarer er å lese fra engelskboka og beinflørte uten å mene det. En dag skal jeg skjønne alt, men en dag vil alt også være altfor sent.

The protagonist of this text has a secret, skal jeg si mens magen min er helt rolig.