Haldenminner

Det var den tiden igjen. Dessverre. Håret mitt hadde vokst seg langt, som det alltid gjorde, og selv om 70-tallet fremdeles hadde større innflytelse på mammas og pappas estetiske sans enn godt var, så følte til og med de at det ble i overkant kråkereir. Hårene begynte å komme nedenfor ørene. De begynte å dekke øynene og gi meg påfallende tics. Nei, det var for langt nå, sa de, og i morgen skulle jeg ta bilde i barnehagen. Det var på tide å stikke innom Frode igjen.

Mamma hadde hentet meg i barnehagen og vi gikk sammen til banken på hjørnet. Vi måtte ta ut penger, og det var nesten enda kjedeligere enn å klippe seg. Jeg telte Kreditkassen-logoer og prøvde å gjette hva de som satt i skrankene het. Hun som betjente vår kø så ut som en Trine, mens han ved siden av en eller annen grunn så ut som en Michael. Eller Per. Da det ble vår tur, fulgte jeg mamma med langsomme skritt så jeg ikke skulle miste en flue av syne: den hadde fløyet dovent over Michaels (eller Pers) hode og beveget seg nå vinglete i generell retning mot utgangen.

Gfjkfhkgf, sa mamma til Trine. Jeg så bare de store brillene og toppen av blusen hennes og jeg lurte på om det var sant som Hans sa at alle som jobbet i bank gikk barbeint og hadde en pistol under skranken.

Jdnefhubv? spurte Trine

Mamma så på meg og Trine så på meg, som for å se hva jeg tenkte, og lykke til med det, tenkte jeg, mens jeg forestilte meg at hele banken var en rakett og vi var på vei til månen.

Jncdwfhweofh, sa mamma og nikket svakt, som voksne gjorde når de overbeviste seg selv om noe.

Trine begynte å telle opp en bunke med blå sedler. Det var bilde av en mann med stor bart på dem; øynene hans var bekymrede, men den digre barten hans var sur. Det hvite håret han hadde igjen under den store månen var pent klippet akkurat over ørene.

Nei, utbrøt jeg og gikk mot skranken idet Trine la alle sedlene på den. Jeg vil ha de andre!

Jeg merket mamma sukket litt, men Trine så mykt på meg og sa, vet du hva, det er jeg helt enig med deg i. Og så la hun alle sedlene tilbake og telte opp en bunke med gule, tunge mynter med en fordypning på den ene siden og profilen av kongen på den andre.

Mamma tok myntene og ga to til meg, og når vi gikk ut døra ventet jeg akkurat så lenge at flua fløy sammen med oss ut i gågata. Til Frode nå.

Alle andre frisører hadde myke, vevre hender som luktet rosa enhjørning og negllakk. Frodes hender var runde og tørre og luktet menneske. Døra til salongen hans nedenfor Busterudparken var ikke en portal til en parfymert nyseverden, det var en vanlig dør inn til en mann som klippet håret ditt akkurat som du ville, og det var det. Og det var mer enn nok for meg.

Så du vil klippe deg, spurte Frode og dro fingrene gjennom håret mitt.

Nja, svarte jeg.

Vi bør nok det, sa mamma. De skal ta bilde i barnehagen i morgen.

Men jeg liker å ha litt langt hår. Det er deilig å ha hår over ørene.

Hva med, sa Frode, at jeg klipper deg kortere på toppen først, og lar det være langt over ørene? Så kan vi se om du vil klippe deg mer etterpå.

Hm, greit, ta litt på toppen da, sa jeg motstrebende. Men idet Frode begynte å klippe, merket jeg at han og mamma så på hverandre litt innforstått. Litt i skjul. Jasså. Så de trodde jeg ville ta til deres fornuft?

Den tørre, gnissende lyden av saksa. Frodes hender, varme og kraftige med litt svart hår på hver finger. Det lyse håret mitt som rant ned over frisørponchoen og ned på gulvet i bølger. De usynlige hårene som kilte i panna. Glimtene av Frodes lille måne og mitt alvorlige ansikt i speilet. De mintgrønne veggene. Lydene av mennesker utenfor det åpne vinduet.

Så, sa Frode til slutt, hva sier du?

Jeg myste mot speilbildet mitt. Jeg så ut som en gammel dame. Toppen var litt kortere enn før, men det var langt på sidene, og ørene var dekket av tjukke hårdusker. Bra, sa jeg.

Kanskje vi bør ta det kortere over ørene også, mente mamma.

Jeg snudde på hodet, som for å se bedre. Jeg tok hånda ut av frisørponchoen og rørte forsiktig på frisyren. Nei, det er perfekt, sa jeg. Det er akkurat sånn jeg vil ha det.

Og uansett hva mamma sa, og uansett hva Frode sa, så stod jeg på mitt. Denne frisyren var nettopp den jeg hadde sett for meg hele tiden. Den jeg hadde drømt om. Og Frode sa OK, og det var derfor jeg likte ham, han sa at det var en spennende sveis, og at det så bra ut, tross alt, og at det var så fint å klippe noen som visste hva de ville.

Og mamma sa også ja, til slutt, og jeg tok fram mine to tiere fra lomma og betalte. Og jeg sa hadet til Frode, vi sees, og sola skinte og folkene i gågata så på meg og tenkte at det var en annerledes sveis, dette måtte være en gutt med egne meninger. Og de viftet vekk en doven flue mens de smilte lunt med meg.

De visste ikke at jeg hele det neste året kom til å se på barnehagebildet og angre og tenke at det var en dum sveis. Så jeg virkelig sånn ut, tenkte jeg og slo meg selv mentalt i panna. Neste gang hører jeg på Frode! Men det gikk fort over. Det kom verre bilder på skolen.

Og da hadde det ikke noe med sveisen å gjøre.