Haldenminner

Jeg gikk helt alene ut av leiligheten der vi bodde bare oss nå, mamma, lillebor og jeg. Ut av bygningen, de tre andre leilighetene var rolige som vanlig, lutter forsiktige pensjonister. Forbi bilen, en oker Opel som mamma insisterte på å kalle tante oker Opel, og ikke onkel oker Opel, siden den kjørte så sakte. Og hun kalte seg feminist.

Langs den veien hvor jeg en gang ba om å bli sluppet av så jeg kunne løpe hjem, jeg var så glad over alt og ingenting. Femti meter. Men dog. Der hvor det en vinterdag var så kaldt at snøen knirket, jeg hadde aldri hørt snøen lage sånne lyder før og gikk fram og tilbake mens pusten dampet rundt meg. Ut på veien, forbi huset til Birger. En gang hadde jeg funnet en katt som hadde latt seg bære fra stien ved siden av sykehuset helt til Birgers hus, da sa den takk for følget og hoppet vekk. Og jeg som alt hadde pitchen klar til mamma.

Gjennom skogholtet ved Birgers hus, en ordentlig sti, ulendte røtter og barnåler. Veien svingte akkurat der og man sparte kanskje ti meter. Men selvfølgelig gikk man stien. Man var da ikke olding heller.

Ut av stien og der var sykehuset. Til venstre ned til legevakta. Og rett fram sykehuskiosken.

En gang gravde jeg ned en boks med gamle medaljer på grusstien bak kiosken. Så gikk jeg hjem og lagde et kart, men jeg kunne ikke tegne og det så dårlig ut — og verken mamma eller lillebror hadde noen særlig lyst til å gå på skattejakt akkurat nå, det skjønte jeg, og tenk om noen andre fant skatten! Så jeg gikk tilbake og gravde den opp igjen. Lettet.

Nå skulle jeg ikke grave ned skatter. Nå skulle jeg kjøpe en.

Jeg hadde sittet og lest i Guinnes rekordbok da mamma ut av det blå spurte meg om jeg ville til kiosken og kjøpe meg noe. Javisst, men hvorfor skal jeg ...? Og klarer du å gjøre det alene, tror du?

Aha. Det var en test. Men jeg var god på tester.

Det var ikke langt til kiosken. Og jeg var ganske stor. Og hadde gått alene mange steder før. Og uansett, hva ville vel kunne skje? Men mødre vil vel alltid være mødre.

Kanskje noe å lese, hadde mamma foreslått. Har de ikke noen tegneserier der? Eller noe morsomt?

Jeg spankulerte opp til kiosken. Bladene stod oppstilt på innsiden, jeg myste mot dem med kjennermine. Her står vi altså med lomma full av penger og skal kjøpe noe mindre barnslig enn de som må leies og ikke kan gå alene. Donald? Fantomet? Nei, ikke noen tegneserier. Blir for barnslig. Noe morsomt. Noe voksne ler av.

Hei, sa jeg til dama i luka. Hun bøyde seg litt fram for å se meg. Jeg skal ha den vitseboka der! Og jeg pekte på et blad som kostet nesten like mye som en bok, men som virket akkurat passe voksenmorsom. VITSER, stod det på den.

Ja vel, sa dama. Sikker på det?

Ja, sa jeg. Jeg kan gå alene, jeg vet hva jeg vil ha, tenkte jeg.

Hun puttet bladet inn i en liten brun pose, det virket litt overflødig, men ja vel, jeg strakte meg opp og la pengene på disken. Som en voksen.

Tilbake gikk jeg veien rundt istedenfor stien. Bare for å prøve. Jeg viftet med den brune posen til en katt som passerte, det lignet på Birgers katt, men jeg løftet den ikke opp.

Hjemme igjen merket jeg at mamma pustet lettet ut. Dette gikk jo fint? Ja, svarte jeg og slengte posen på bordet. Bladet falt ut. På forsiden var det en tegning av en dame med liten truse og store pupper og en mann med hatt og dress; han kom åpenbart hjem fra jobb, hun måtte ha ligget i senga bak henne. Og i et skap stod det en annen mann og tittet forskremt ut. VITSER PÅ KANTEN, stod det med store bokstaver over.

Jeg tok bladet og bladde gjennom det. Den samme dama i de samme klærne, med samme trutmunn og samme fluffyblonde hår, stod i lignende positurer på annenhver side. På en tegning hadde hun noen merkelig belter og en pisk i hånda; hun svarte i telefonen. Feil nummer, men kanskje ditt lykkenummer, sa hun.

Ja vel.

Kjøpte du ikke noe annet, sa mamma. Mer av medfølelse enn irritasjon.

Nei, sa jeg. Det var den jeg ville ha. Men jeg får lese den senere.

Så gikk jeg inn på rommet mitt, lukket døra og fortsatte der jeg var i Guinness rekordbok.