Haldenminner

Det begynte med et veddemål. Sånne ting gjør gjerne det. Jeg nevnte noe om at det hadde vært dritkult å skinne seg siste skoledag, Ole-Petter veddet en tier på at jeg ikke ville våge, og jeg veddet imot. Det tok ikke lang tid før mer fornuftige deler av meg mente at anger absolutt ikke burde være langt ned på lista over mulige reaksjoner.

Jeg fikk med meg Stig og Viggo hjem. (Mulig Klikk var med også, det husker jeg ikke, men det var bare Stig og Viggo som holdt ut mer enn en halvtime.) Planen var i korte trekk å la dem bruke kjøkkensaksa så langt det lot seg gjøre for deretter å tyvlåne mammas blå engangshøvler for å, ja, høvle kjapt over resten, og så skulle jeg ende opp som Michael Jordan eller Charles Barkley eller noe sånn. Omtrent.

Det begynte ganske bra. De klippet av tjafs på tjafs av mitt tjukke hår helt til det med rene ord så helt for jævlig ut. Uforbederlig sovesveis. Deretter fant vi fram høvlene.

Stig spurte om vi skulle bruke noe barberskum. Jeg vet ikke, sa jeg, trengs det? Neida, bare kjør på. Det burde ikke være så vanskelig.

Jeg husker fnisingen deres da da hadde fått høvlet vekk noen centimeter; situasjonen var enda mer bisarr enn de hadde sett for seg. Jeg husker hvordan Viggo nesten monomant høvlet igjen og igjen på venstre side, akkurat der hvor håret mitt la seg så pent til høyre, for å få vekk de siste små prikkene av hårvekst. Helt skinna ville jeg ha det, helt skinna skulle det bli.

Og litt blod her og der, det var uunngåelig. Ved første blod skvatt de til, men de vente seg snart, og det tok ikke lang tid før håndvaskhåndkledet ble fullt av små røde splætter. Litt som et år senere, når blodet piplet fra mine klemte kviser.

De var tålmodige, det skal de ha. Men de hadde andre forpliktelser, middag eller trening eller hva det var, og en situasjons bisarritet varer bare så lenge. De ble mer uvørne, de prøvde å gjøre det raskere — og så gadd de ikke mer. De måtte hjem. Og jeg ble stående igjen med et blodig håndkle, etpar ubrukelige engangshøvler og et bakhode fullstendig dekket av fullstendig kaotisk hår.

Jeg så meg i speilet og dro høvelen på måfå over bakhodet. Litt lugging, men ingen bedring. Jeg prøvde med saksa, men det fungerte enda dårligere. Det mest fornuftige var kanskje bare å tørke vekk det verste med håndkledet og vente på at mamma kom hjem, så ville hun ta resten. Jeg ventet. Myste mot speilet for å finne antydninger til kul NBA-spiller. Spurte meg selv hvordan de måtte barbere hodet; kanskje de ikke hadde engangshøvler? Eller kanskje de hadde enda tålmodigere venner?

Dørklokka ringte. Endelig. Jeg tørket en blodstrime, åpnet døra — og så pappa. Men han så ikke meg. Eh, sa han, forvirret, jeg skulle... Jostein, er han... Jostein?!

Jeg har barbert meg på hodet, sa jeg hjelpsomt og pekte på tinningen. (Først etterpå innså jeg at det like gjerne kunne tolkes som en gest med betydningen JEG HAR VÆRT EN IDIOT.)

Det ser jeg, svarte han. Får du vekk resten og, eller?

Jada, svarte jeg, jeg er ikke ferdig. Det går fint. Jeg klarer det.

En halvtime senere satt jeg i frisørstolen ved siden av COOP Næridsrød (eller var det S-laget da?) . Naboen eide salongen, vi kjente henne, mamma hadde kommet hjem og fått en time for meg selv om de egentlig hadde stengt. Jeg hadde gått ned med capsen trukket godt over panna, håper ingen ser meg, håper ingen ser meg, men selvfølgelig var det noen der, Sturla hang rundt butikken på sykkelen sin, og han lo hånlig da han så meg og lurte på om jeg hadde møtt en gressklipper. Få se, æ! Nei, sa jeg kort og gikk inn i frisørsalongen.

Det var bare meg og frisøren der, og når hun trakk ned alle gardinene, kunne ingen se oss fra utsiden. Ikke engang Sturla, selv om han prøvde hardt. Hva har du gjort, da, spurte hun. Jeg tok av meg capsen. Ojsann, sa hun. Hun satte meg i stolen og fant fram en barbermaskin og barberte bakhodet mitt på minimalt antall millimeter mens hun småsukket og sa at hun neppe fikk det helt usynlig kort, det ville være en liten skygge der en stund.

Jeg vurderte å tilby henne mammas engangshøvler, men slo det fra meg. Kort nok. Nesten akkurat som Charles Barkleys skinnende isse. Skinna nok.

Neste gang jeg så Ole-Petter, krevde jeg tieren min. Trokke på deg, sa han. Men jeg har bevis, sa jeg, tre bilder. Du ser ut som du er i fengsel, flirte han. Men det ække helt kort, da. Du fåkke de pengene.

Det eneste jeg fikk ut av dette veddemålet, var ikke en tier, men en skill på venstreside som for alltid var blitt høvlet nedover mot panna istedenfor til høyre over hodet. Og mange blikk på baketbanen den sommeren, selvfølgelig.

Jeg valgte å tolke dem som beundring. Men det tok tid før jeg barberte meg igjen. Og da brukte jeg maskin.

Jeg kan alt. Jeg kan ingenting. Og det vet hele verden.

KANDIDATER TIL RUSSEPRESIDENT, stod det på plakaten. Den hang ikke på oppslagstavla, men rundt hjørnet, slik at man så den når man satt på en av de harde trebenkene eller gikk ut fra klasserom i språk- eller samfunnsfaggangen eller ut fra biblioteket eller når man skulle til bokskapet eller kantina. Kort sagt, man så den overaltfra. Og det var to navn på den, to fem centimeter høye navn i tykk tusj.

Og ingen av dem var mitt.

Jeg liker egentlig ikke makt. Men det hender makt liker meg. Jeg var elevrådsrepresentant i tredje, fjerde, sjette og sjuende klasse. I sjuende agiterte jeg mot mitt kandidatur, men stemte på meg selv når jeg innså at jeg kom til å vinne, for å ha et så sterkt mandat som mulig når det først kulle skje.

Siden hadde jeg sluppet unna. Men nå, av en eller annen grunn, blunket jeg mot disse to navnene og tenkte at ærlig talt, mitt navn burde være der, en russepresident er mest ære og lite jobb, er det ikke? Mange taler? Og taler kunne jeg holde, det tvilte jeg ikke på. Alt det andre kunne jeg ta på sparket. Jeg kunne nemlig ta alt på sparket. Jeg kunne alt.

Så sikker på meg selv var jeg at jeg ikke diskuterte mitt kandidatur med andre, luftet ikke ideen for å lodde stemningen, forhørte ikke meg om hvem som eventuelt kom til å stemme på meg. Det holdt å skrive navnet mitt på denne plakaten, presentere en god plattform på allmøtet neste uke (improvisert på strak arm, selvfølgelig), og æren og posisjonen ville være min.

Jeg kunne nemlig alt. Og samtidig kunne jeg ingenting.

Jeg som fryktet tysktimene i første klasse så mye at jeg kaldsvettet bare ved tanken, fremdeles i tredje klasse. Jeg som knapt sa noenting i noen timer. Jeg som fremdeles verken drakk alkohol eller holdt ut eller forstod disse festene som alle andre hadde begynt med. Jeg som var en pingvin på land i flere sosiale sammenhenger enn jeg kunne telle. Jeg skulle være kullets president?

Jeg kunne alt. Jeg kunne ingenting. Jeg ville være den beste russepresidenten gjennom tidene. Og den verste. Jeg visste at jeg ville klare det, men jeg ante ikke hva “det” var. Jeg ville at alle skulle se meg — selv om jeg helst ville være usynlig.

Allmøtet nærmet seg og fremdeles stod det to navn på plakaten. Venner hadde begynt å velge side. Kandidatene hadde begynt å drive valgkamp. Jeg gikk mellom språkgangen til bokskapet, skap nummer 1, helt nærmest utgangen, jeg hadde bare halvt ironisk beskrevet det som Skjebne i en førsteklassestil — og blunket mot dem. Jeg satt på harde trebenker og pludret med klassekamerater som best jeg kunne mens jeg stirret mot plakaten. Jeg tenkte at dette var enda mer skjebne. Avgjørelsen var tatt av noe dypt i meg, jeg måtte skrive meg opp. Selv om jeg ikke ville.

Første bud var at jeg ikke ble sett. Det var klart. Tenk så pinlig! Andre bud var at ingen visste. Minst like pinlig. Så en dag, en dag eller to før allmøtet, snek jeg meg helt alene ut av tysktimen og bort til plakaten, blunket mot de to store navnene, så ingen tusj, pustet lettet ut — og skrev Jostein Sand Nilsen med en blå kulepenn så lite jeg bare kunne. Sånn. Nå var jeg i ferd med å bli valgt. Og ingen kunne se det.

Men noen må ha sett det likevel. Allmøtet skulle finne sted i lunsjen, jeg hadde engstet meg hele dagen, og jeg var ikke forberedt, men alt var likevel klart. Hei, skulle jeg si, og så ta det derfra og overraske alle. Men noen spurte meg om jeg skulle stille, og jeg svarte ja helt vagt så fallhøyden skulle minimeres om det gikk skeis. Joda, jeg, ja, forsåvidt, hvis det er et folkekrav, hehe. Og når det ringte ut til lunsj, fant Viktor meg og insisterte, in-si-ster-te, at jeg kjøpte en baguett og ble med ham og Frode ut og gikk rundt på Remmen, som vi gjorde noen ganger. Jeg bør gå på det møtet, sa jeg spakt, men han hørte ikke på det øret, ikke på noen ører, og fem minutter senere gikk vi gjennom de automatiske dørene.

Phui, tenkte jeg til meg selv. Reddet!

Argh, tenkte jeg til meg selv. Fortapt!

Jeg kunne ha vunnet det valget og blitt russepresident. Lett som en plett. Men jeg kunne ikke ha vunnet det valget og ønsket det uansett ikke.

Jeg var selvsikker nok til å tro at jeg hadde en sjanse. Jeg var uselvsikker nok til å skrive navnet mitt med bittesmå bokstaver og rømme unna allmøtet ved første og beste unnskyldning. Og nå visste hele verden det.

Ordentlige gode baguetter, sa jeg til Viktor og tok en solid bit. Vinden rusket i trærne. Et sted bak oss satt hele trinnet og førte opp et pinlig walk-over-tap på min sosiale konto.

Men var det noe jeg kunne, var det å håpe at når alt er sagt og gjort, når tidens elv har rent videre og ut i havet, så er alt pinlig glemt og alle tap bare artige minner.

Sånn går man videre: skritt for skritt mens trærne danser.

Jeg kan ingenting, sa jeg til meg selv. Jeg kan alt. Og jeg fortsatte å gå.

Jeg var for naiv til å skjønne greia først. Vi varmet opp med layuper, som vi alltid gjorde, som alle basketballspillere alltid gjorde, da jeg kjente et kne i halebeinet mitt. Det var velplassert, verken i rompa eller i korsryggen, men akkurat der hvor jeg landet da jeg prøvde å ta en charge noen måneder tidligere. Akkurat der hvor jeg hadde hatt så vondt at jeg ikke spilte mer den cupen, eller hele den neste uka. Jeg snudde meg og så Roger bare halvt skjule et hånflir.

Jeg fikk en pasning og tok en layup, kurvene på Risum hadde store treplater og man landet nesten inn i håndballmålet hver gang, og ballen spratt alltid litt for mye, de var for harde, det var ingen tilgivenhet i dem. En gang jeg og Steinar hadde vært her alene (pappa hadde nøkkel), hadde vi fått lov til å dunke med en trampoline hvis vi lovte å ikke henge på kurven, men etter nok en miss hang jeg der av ren frustrasjon, og kurven ga ikke etter, ikke en millimeter, og jeg skjønte hvorfor vi alle skjøt litt dårligere her oppe enn på Remmen.

Jeg småjogget opp mot midtbanen. Vi skulle alltid løpe til midtbanen etter en layup, heller det enn å stå stille i returrekka og forbli kalde, men det varierte hvor samvittighetsfulle vi var, og det skulle en spesielt ivrig trener til for å påpeke det. Når jeg snudde og kom tilbake mot kurven, var Roger der alt og ventet på meg. Han var ikke den som løp mest.

Ballene smalt av plata etter tur, snart skulle jeg ta retur, og da kjente jeg det igjen. Et kne i halebeinet. Det hadde ikke vært en tilfeldighet. Og det hadde ikke vært et engangstilfelle.

Jeg tenkte jeg burde snu meg, men jeg turte ikke. De fleste var fremdeles et år eldre enn meg, jeg var ganske ny på laget og visste ikke hvilke sosiale koder det spiltes med og hvor tøff i trynet jeg kunne tillate meg å være før jeg gjorde det vanskelig for meg selv. Nei, det var lettere å overse det og håpe at det ville blåse over. Ta bare en layup til.

Og få et kne til. Selvfølgelig.

Noen mennesker vender aggresjon og frustrasjon utover. Når verden går dem mot, blir de sinte, på hvem som helst, alle er teite og de får lyst til å slåss bare for å få utløp for sinnet. I verste fall skader disse andre. Andre vender aggresjon og frustrasjon innover. Når verden går dem mot, blir de triste og oppgitte, de er håpløse og verden er ikke et sted de holder ut. I verste fall skader de seg selv.

Jeg tok imot et kne mot halebeinet i flere runder, i layuprekka og returrekka, og snudde meg såvidt én gang. Istedenfor fikk jeg tårer i øynene. Skuldrene mine sank sammen. Layupene mine ble enda dårligere enn vanlig. Jeg merket at andre merket: treneren så litt ekstra på meg, de andre på laget ga meg liksom litt ekstra plass — men jeg ville ikke de skulle gripe inn, det ville i hvertfall ødelegge min posisjon i laget, jeg ville ikke at de skulle få det med seg, jeg syntes bare synd på meg selv og håpet det snart skulle slutte.

Det var trolig den lengste layupoppvarmingen min noensinne. Når den endelig sluttet, var jeg øm i halebeinet og fullstendig klar over at jeg ikke tilhørte de kule i den indre kretsen. Rangordenen var fastslått. Roger var mye kulere enn meg.

*

Noen år senere tok vi tog til Oslo, det var alltid Oslo, vi var så mye bedre enn andre lag i Østfold at vi måtte inn til hovedstaden for å møte litt motstand. Jeg satt mot kjøreretningen i en firergruppe, Steinar satt rett overfor meg og vi snakket helt sikkert om NBA da jeg kjente at noen lugget meg. Det var Roger. Han satt rett bak meg og hadde snudd seg for å vise hvem som fremdeles var den kuleste av oss. Ikke gjør det, da, sa jeg og ble sittende. Etter noen minutter snudde han seg og lugget igjen. Jeg ba ham igjen stoppe, litt mindre høflig denne gang. Slutt, da, trolig. Dette gjentok seg etpar ganger, jeg ble stadig mer irritert. Til slutt, etter fem-seks lugginger, gikk jeg rundt til hans sete, tok tak i genseren hans og beveget ansiktet mitt innenfor intinsonen hans. Gi faen, hvisket jeg intenst.

Til min overraskelse kjempet han ikke mot. Og til min enda større overraskelse sluttet han å lugge. Jeg hadde vendt irritasjonen utover. Og plutselig var min plass i det sosiale hierarkiet rykket én plass opp.

Og jeg burde ha blitt glad og stolt, og slike følelser hadde jeg da også, det føltes som en seier — men mest var jeg trist og frustrert. Skulle ens sosiale posisjon avgjøres av hvor skummel man klarte å gjøre seg? Skulle man vinne kulhet av å slåss og true? Og jeg følte med Roger som mente at det var den mest effektive måten å vinne status på.

Spørsmålet er om det er så mye bedre i samfunnet som helhet nå tretti år senere, med kjendiser som får status i kraft å være kjendiser og rikfolk som får status i kraft av å arve penger og forretningsmenn som får status i kraft av å være så kyniske som mulig uten å bryte loven og høyreekstremister som får status i kraft av å være en “motstemme mot det politisk korrekte”.

For tretti år siden hadde dette samfunnet gjort meg trist. Og trolig litt fremdeles. Men det hjelper jo ingen. Man må vende irritasjonen utover for å få gjort noe. Man må lære seg å være aggressiv heller enn nedstemt. Og jeg vet hvem jeg skal lære det av.

Roger, hvis du leser dette: alt er tilgitt om vi fremdeles er på samme lag.

Noen måtte ha plantet de to bjørketrærne i hagen vår, for de stod så pent parallellt mot huset, akkurat der hvor det litt penere gresset sluttet og begynte å gå nedover skråningene på begge sider. Noen måtte ha lagt mye omtanke og flid i å plante dem, for resten av hagen, bortsett fra den ene edelgrana som også måtte ha blitt plantet en gang, var dominert av store, tunge, rotrike furutrær. Dette var furuenes rike. Bjørketrærne hadde yppet seg, men jorda var for skrinn rundt alle fururøttene, og om de noen gang hadde vært fulle av grønne blader, var det lenge siden nå, og om de noen gang hadde hatt drømmer om å vokse inn i himmelen, var det enda lenger siden, toppene deres var råtne og bladløse og om de i det hele tatt fremdeles levde, skjulte de det godt.

Det hendte jeg klatret i dem. Lenger ned var greinene fremdeles sterke og tykke nok, og det var mange nok av dem, mine små bein kunne hoppe opp som et veldig stort ekorn på en nesten like stor stige, og jeg kom opp til den greinløse toppen, berørte den forsiktig med hånda, og steg ned igjen. Mamma ville gjerne at bjørkene skulle kuttes ned. Det kan være farlig, sa hun, de trærne er ikke helt gode, se hvor morkne de er, kan du ikke klatre andre steder?

Men jeg kunne jo ikke det. Ikke her. Edelgrana var et stikkende villniss uten like og kjempefuruene hadde ti meter opp til første grein, hun ville vel ikke jeg skulle opp i dem? Nei. Kunne ikke bjørkene bli, vær så snill?

Hm, sa hun til pappa. Ja, sa pappa, de bør nok sages ned, Jostein. Etter hvert. Når de blir virkelig råtne. Du får love å være forsiktig så lenge.

Dessuten, så jeg han tenkte, passer det så fint å stable veden mellom bjørkene, det blir en favn ganske nøyaktig og bakken er så jevn der og det ser bra ut — men det sa han ikke. Det skulle tatt seg ut.

Etpar uker senere var Torbjørn på besøk. Noen ganger leste vi i Guinnes rekordbok sammen, det vil si han spurte og jeg leste høyt, noen ganger prøvde han å lære meg å tegne, men det var som å lære en flodhest å danse ballett. En gang hadde faren hans sagt at nakken var bak og halsen foran, og det hadde snudd hele mitt verdensbilde opp-ned og vært en pinlighet mellom oss helt til han flyttet tilbake til et lite sted langt opp i nord bare året etter.

Denne gangen bestemte vi oss for å klatre. Førstemann opp til toppen av det treet, ropte jeg. Treet var den bjørka som var nærmest huset. Eh, sa Stian, er ikke det litt råttent? Neida, ropte jeg, alt på vei opp på vedstabelen. Jeg vinner!

Det var en rus i klatringen, en glede, jeg visste jeg kunne dette, jeg nøt å bevege meg effektivt, og ikke minst nøt jeg å imponere Torbjørn. Det var ingen egentlig konkurranse, selvfølgelig, han ville ikke rekke å passere meg før jeg var oppe, og det var uansett ikke plass, morkne trær har gjerne ikke en overflod av solide greiner. Det var ikke klatring, det var lek som tilfeldigvis var vertikal.

Og når man leker tenker man ikke alltid på å være forsiktig. Jeg kom meg opp, helt opp, forbi alle greiner, opp til toppen, fremdeles uforklarlig glad, det var bare så fint alt sammen, ga toppen av treet en klem, ropte at jeg var oppe. Jeg vant!

Og så, midt i omfavnelsen, hørte jeg at det knirket på en annen måte enn før. Og så lente jeg meg til venstre, og enda mer til venstre, og det stoppet ikke, og plutselig var opp ned og ned opp, jeg husker bakken vinglet på merkelige måter og himmelen plutselig var under meg og jeg slapp taket, som om det skulle hjelpe, forsvant ut av omfavnelsen og sprellet med bein og armer og rakk såvidt å tenke at faen...!

Så landet jeg med mellomgulvet over den nederste greina, en perfekt halvsirkel, hendene like langt ned som føttene. Noen sa noe, skrek, kanskje, pappa kom bort, eller mamma, jeg husker ikke, noen hjalp meg ned og sa noe med forsiktig og gudskjelov, jeg kastet et fort blikk på treet og gikk inn, svimmel uten å være svimmel, inn til tryggheten og saft og kjeks og Guinness rekordbok.

Dagen etter flyttet pappa all veden, hele favnen eller hvor mye det nå var, og saget ned begge bjørketrærne, helt nede ved roten, som for å fjerne ethvert minne om dem fra historien. Jeg tenkte at det kanskje var litt i overkant, jeg kom uansett ikke til å klatre i dem mer.

Hvertfall ikke til den toppen som var borte. Men nå som begge trærne var borte, var det ingen andre klatremuligheter igjen enn fjellet nederst i hagen. Og jeg kjente det ilte nedover ryggen.

Det eneste som ødela var denne hersens vasen. Hadde det ikke vært en vase, hadde alt gått bra. Og hadde det ikke vært vann i den. Og hadde ikke lillebror vært så klomsete. Det gikk til helvete, det gjorde jo det — rett til helvete i sikksakk. Men alt retter seg jo ut til slutt.

Det eneste pappa brukte mer tid på enn å drive med sport, var å se på sport. Alle dager hos ham ble lagt opp etter TV-sporten. Tippekampen måtte vi få med oss, og hoppuka, og ski-VM, og friidretts-VM, og landskamper, og løping, og sykling, og hockey, og OL. OL! Ingenting var så viktig som de olympiske leker. Vi pugget alt. Min mest leste bok på den tiden var en gave fra pappa: OL-statistikk gjennom tidene. Al Oerter og Fanny Blankers-Koen og Abebe Bikila. (Da en merkelig barfotløper. 25 år senere et forbilde.)

På kvelden, etter at all sporten var ferdig, smurte pappa et berg med brødskiver til oss, meg og lillebror, før han tok seg en kort mil eller to mens vi så på Barne-TV. Hestepølse og kaviar. Akryltepper og springfjærstoler med armlener av tre og lukten av dobbeldusch fra våre nygredde sleiker. Lyden av pappa når han prustet inn døra en time eller to senere. Lukten av ny svette. Går det bra, gutter? Jada, vi ser på Dagsrevyen. De viser målene fra landskampen igjen.

Og pappa fortet seg opp trappa og ble stående og se på målene med oss. Igjen.

Var det ikke sport på TV, dro vi som regel ut og spilte basketball eller fotball eller hva vi enn fant på. Men vi var oftest hos ham i helga. Og helgene var oftest fulle av minst én type verdenscup og to typer serie. Og det hendte vi ble litt overenergiske inne og ville trene selv, og han skjønte oss, han gjorde jo det, han gikk selv på veggen når akillesen hindret ham fra å løpe. Så da kombinerte vi.

Stua og spisestua var delt av en ti centimeter lang kant i taket, trolig rester av en gammel vegg de hadde slått ut. Den var hvit. TV-en stod innerst i stua, og hver gang det var trav, eller jeg måtte på do, eller ble litt for energisk, gikk jeg bort til den og tok sats og slo hånden mot den etter hvert ikke fullt så hvite kanten. Du begynner å bli spenstig, Jostein, sa pappa.

Når det begynte å bli kjedelig å bare hoppe, tok vi fram en basketball og spratt den rundt i stuene. Jeg latet som om kanten var en kurv, jeg var en NBA-spiller, enn så lenge var det uviktig hvem, og den tidligere nokså hvite kanten ble stemplet enda mindre hvit av Spalding og ruglete utebasketballmønster.

Stuebasket gikk helt fint. Helt til det ikke gjorde det.

Det var dagen før første dag av Calgary-OL. Vi hadde fulgt fakkelstafetten i tre måneder. Vi visste at Georg Hackl var en lovende aker. Vi visste hvor gode sjanser Rune Kristiansen hadde i skiballett. Vi var klare. NRK diskuterte de norske sjansene opp og i mente i bakgrunnen mens vi lekte med basketballen og lo av hvor ille det måtte ha vært å bo under oss.

TV-en hadde brune kanter av tre og en buet skjerm som var grå når den var slått av og mange luftehull i bakkant — og oppå stod vasen. Kanskje farmor hadde satt den der, pappa var ikke den som pyntet med vaser i tide og utide, men det var jo tross alt OL, så kanskje det var ham likevel. En slags OL-markering. John Herwig Carlsen sa noe om Trond Arne Bredesen og Hallstein Bøgseth, jeg la merke til at fingrene mine var svarte av avissverte, og jeg lurte på om kanten alltid hadde vært så skitten, men glemte det snart igjen, jeg skulle prøve å dunke med to hender baklengs, og da så jeg uansett ikke de eventuelle merkene jeg eventuelt måtte lage.

Lillebror så hvor kul jeg var og ville prøve. OK, sa jeg henslengt og hengslete og flikket ballen elegant i hans retning. Prøv å treffe kanten der oppe.

Han kastet ballen. Han traff kanten. Den spratt tilbake mot ham, men litt høyere enn han trodde, den gikk over hendene hans, spratt én gang i gulvet, fløy sakte, duvet rett mot TV-en, klinket akkurat borti vasen og bort til bokhylla med stort sett halvleste russiske romaner.

Som i sakte film la vasen seg ned og vannet i den klukket, klukket, klukket seigt ut og ned i luftehullene bak på TV-en.

Det har sjelden vært mer betegnende å kalle pappa lamslått. Først når noen dråper hadde rent hele veien forbi rørene og ledningene der inne og ut på gulvet, sprang han bort og fikk satt vasen opp igjen. Men det var for sent. TV-en hadde slått seg av.

Oj, sa lillebror.

Pappa slo apparatet av og på, av og på. Først forble skjermen gråsvart, ingen reaksjon, og jeg begynte å tenke at dette måtte være litt som å gi sånn hjertekompresjon, og at jeg, nei, LILLEBROR var morderen, og at dette betydde ikke mer stuebasket og ikke mer stuefotball og at ingenting noensinne ville være det samme igjen.

Men så — et glimt. Skjermen glimtet. Det var liv. Den hostet og harket, og så kom bildet tilbake, like sterkt som før. Det var liv! Det var bare én hake: hele skjermen var sikksakkete, som om noen hadde dratt en gaffel fram og tilbake over den og strukket ut bildet til ugjenkjennelighet.

Vi hørte John Herwig, men vi så ham ikke. Og det var nesten enda verre. Nå kunne vi like gjerne høre på radio. Vi stirret på skjermen, molefonkne. Pappa sukket, men kjeftet ikke. Kjefting er forbeholdt livets små katastrofer. Når lynet virkelig treffer, virker det så overveldende at kjefting liksom ikke kan ha noen effekt. Man molefonkner bare på springfjærstolene og lengter etter det som var og aldri vil være igjen.

Minuttene gikk, John Herwig sa “som vi ser”, som han alltid sa, som alle så, bortsett fra oss. Jeg gikk sakte ut på do uten å hoppe opp til kanten. Jeg kom sakte tilbake. Og plutselig så jeg panna hans! Og noen minutter senere, når han ble filmet i riktig vinkel, øynene! Sikksakkene gikk nedover skjermen etter hvert som den varmet seg opp! Og sakte ség håpet tilbake i stua.

Hele resten av Calgary-OL rev jeg meg ut av drømmene før de var drømt ferdig og løp ut til stua og slo på TV-en mens de siste restene av søvnen fløy rundt meg som såpebobler. De første minuttene var bildet alltid helt kaotisk, men det var uansett ikke barne-TV eller prøvebildet som var viktig. Det viktige var å få i gang TV-en. Og sakte, etter hvert som timene gikk, så vi mer og mer. Midt på dagen så vi skiløpere og skog og snø, men strekene nederst på skjermen avslørte aldri flaggene eller navnene eller tidene. Men det ble også en lek: det gikk sport i å gjette hvem denne sikksakkfyren som sikksakket på sine sikksakkski i en sikksakkskog egentlig var. Og tidene gjentok jo Carlsen og Rike konstant, så vi klarte oss. Vi klarte oss. I verste fall leste vi resultatene i avisa dagen etter.

Og det er et ganske godt fall til å være et verste fall.

Pappa tok vekk vasen. Det var en dårlig ide, sa han. Kan jo ikke ha vaser stående rundt på basketbaner, heller!

Noen uker senere kjøpte han en ny TV og kanten ble stadig mer møkkete og John Herwig sa “som vi ser” og vi så det, alle sammen.

Naboen var god i fotball. Som i dritgod. Som i landslagsgod og kapteinsgod og best på Kvik-god. Byens beste fotballspiller. Helt til han møtte meg.

Minner er ikke linjer. Minner er punkter. Minner er øyeblikk som er brent fast i amygdala og som fylles ut og forbindes med mer eller mindre kvalifiserte gjetninger og slutninger når de hentes fram. Man husker ikke hele bilturen til farmor, man husker at lillebror fikk hikke eller et tre-delt tre eller en ku ved et gjerde. Som øyet ikke kan fokusere på alle ting som kan sees, kan heller ikke ens indre øye fokusere på alle øyeblikk som kan huskes. Og hvilke punkter, hvilke øyeblikk man velger å holde fast ved, er ofte en gåte til og med for en selv. Bortsett fra de som ikke er det.

Hvorfor jeg husket naboen, var ingen gåt