Haldenminner

Det begynte med et veddemål. Sånne ting gjør gjerne det. Jeg nevnte noe om at det hadde vært dritkult å skinne seg siste skoledag, Ole-Petter veddet en tier på at jeg ikke ville våge, og jeg veddet imot. Det tok ikke lang tid før mer fornuftige deler av meg mente at anger absolutt ikke burde være langt ned på lista over mulige reaksjoner.

Jeg fikk med meg Stig og Viggo hjem. (Mulig Klikk var med også, det husker jeg ikke, men det var bare Stig og Viggo som holdt ut mer enn en halvtime.) Planen var i korte trekk å la dem bruke kjøkkensaksa så langt det lot seg gjøre for deretter å tyvlåne mammas blå engangshøvler for å, ja, høvle kjapt over resten, og så skulle jeg ende opp som Michael Jordan eller Charles Barkley eller noe sånn. Omtrent.

Det begynte ganske bra. De klippet av tjafs på tjafs av mitt tjukke hår helt til det med rene ord så helt for jævlig ut. Uforbederlig sovesveis. Deretter fant vi fram høvlene.

Stig spurte om vi skulle bruke noe barberskum. Jeg vet ikke, sa jeg, trengs det? Neida, bare kjør på. Det burde ikke være så vanskelig.

Jeg husker fnisingen deres da da hadde fått høvlet vekk noen centimeter; situasjonen var enda mer bisarr enn de hadde sett for seg. Jeg husker hvordan Viggo nesten monomant høvlet igjen og igjen på venstre side, akkurat der hvor håret mitt la seg så pent til høyre, for å få vekk de siste små prikkene av hårvekst. Helt skinna ville jeg ha det, helt skinna skulle det bli.

Og litt blod her og der, det var uunngåelig. Ved første blod skvatt de til, men de vente seg snart, og det tok ikke lang tid før håndvaskhåndkledet ble fullt av små røde splætter. Litt som et år senere, når blodet piplet fra mine klemte kviser.

De var tålmodige, det skal de ha. Men de hadde andre forpliktelser, middag eller trening eller hva det var, og en situasjons bisarritet varer bare så lenge. De ble mer uvørne, de prøvde å gjøre det raskere — og så gadd de ikke mer. De måtte hjem. Og jeg ble stående igjen med et blodig håndkle, etpar ubrukelige engangshøvler og et bakhode fullstendig dekket av fullstendig kaotisk hår.

Jeg så meg i speilet og dro høvelen på måfå over bakhodet. Litt lugging, men ingen bedring. Jeg prøvde med saksa, men det fungerte enda dårligere. Det mest fornuftige var kanskje bare å tørke vekk det verste med håndkledet og vente på at mamma kom hjem, så ville hun ta resten. Jeg ventet. Myste mot speilet for å finne antydninger til kul NBA-spiller. Spurte meg selv hvordan de måtte barbere hodet; kanskje de ikke hadde engangshøvler? Eller kanskje de hadde enda tålmodigere venner?

Dørklokka ringte. Endelig. Jeg tørket en blodstrime, åpnet døra — og så pappa. Men han så ikke meg. Eh, sa han, forvirret, jeg skulle... Jostein, er han... Jostein?!

Jeg har barbert meg på hodet, sa jeg hjelpsomt og pekte på tinningen. (Først etterpå innså jeg at det like gjerne kunne tolkes som en gest med betydningen JEG HAR VÆRT EN IDIOT.)

Det ser jeg, svarte han. Får du vekk resten og, eller?

Jada, svarte jeg, jeg er ikke ferdig. Det går fint. Jeg klarer det.

En halvtime senere satt jeg i frisørstolen ved siden av COOP Næridsrød (eller var det S-laget da?) . Naboen eide salongen, vi kjente henne, mamma hadde kommet hjem og fått en time for meg selv om de egentlig hadde stengt. Jeg hadde gått ned med capsen trukket godt over panna, håper ingen ser meg, håper ingen ser meg, men selvfølgelig var det noen der, Sturla hang rundt butikken på sykkelen sin, og han lo hånlig da han så meg og lurte på om jeg hadde møtt en gressklipper. Få se, æ! Nei, sa jeg kort og gikk inn i frisørsalongen.

Det var bare meg og frisøren der, og når hun trakk ned alle gardinene, kunne ingen se oss fra utsiden. Ikke engang Sturla, selv om han prøvde hardt. Hva har du gjort, da, spurte hun. Jeg tok av meg capsen. Ojsann, sa hun. Hun satte meg i stolen og fant fram en barbermaskin og barberte bakhodet mitt på minimalt antall millimeter mens hun småsukket og sa at hun neppe fikk det helt usynlig kort, det ville være en liten skygge der en stund.

Jeg vurderte å tilby henne mammas engangshøvler, men slo det fra meg. Kort nok. Nesten akkurat som Charles Barkleys skinnende isse. Skinna nok.

Neste gang jeg så Ole-Petter, krevde jeg tieren min. Trokke på deg, sa han. Men jeg har bevis, sa jeg, tre bilder. Du ser ut som du er i fengsel, flirte han. Men det ække helt kort, da. Du fåkke de pengene.

Det eneste jeg fikk ut av dette veddemålet, var ikke en tier, men en skill på venstreside som for alltid var blitt høvlet nedover mot panna istedenfor til høyre over hodet. Og mange blikk på baketbanen den sommeren, selvfølgelig.

Jeg valgte å tolke dem som beundring. Men det tok tid før jeg barberte meg igjen. Og da brukte jeg maskin.

Jeg kan alt. Jeg kan ingenting. Og det vet hele verden.

KANDIDATER TIL RUSSEPRESIDENT, stod det på plakaten. Den hang ikke på oppslagstavla, men rundt hjørnet, slik at man så den når man satt på en av de harde trebenkene eller gikk ut fra klasserom i språk- eller samfunnsfaggangen eller ut fra biblioteket eller når man skulle til bokskapet eller kantina. Kort sagt, man så den overaltfra. Og det var to navn på den, to fem centimeter høye navn i tykk tusj.

Og ingen av dem var mitt.

Jeg liker egentlig ikke makt. Men det hender makt liker meg. Jeg var elevrådsrepresentant i tredje, fjerde, sjette og sjuende klasse. I sjuende agiterte jeg mot mitt kandidatur, men stemte på meg selv når jeg innså at jeg kom til å vinne, for å ha et så sterkt mandat som mulig når det først kulle skje.

Siden hadde jeg sluppet unna. Men nå, av en eller annen grunn, blunket jeg mot disse to navnene og tenkte at ærlig talt, mitt navn burde være der, en russepresident er mest ære og lite jobb, er det ikke? Mange taler? Og taler kunne jeg holde, det tvilte jeg ikke på. Alt det andre kunne jeg ta på sparket. Jeg kunne nemlig ta alt på sparket. Jeg kunne alt.

Så sikker på meg selv var jeg at jeg ikke diskuterte mitt kandidatur med andre, luftet ikke ideen for å lodde stemningen, forhørte ikke meg om hvem som eventuelt kom til å stemme på meg. Det holdt å skrive navnet mitt på denne plakaten, presentere en god plattform på allmøtet neste uke (improvisert på strak arm, selvfølgelig), og æren og posisjonen ville være min.

Jeg kunne nemlig alt. Og samtidig kunne jeg ingenting.

Jeg som fryktet tysktimene i første klasse så mye at jeg kaldsvettet bare ved tanken, fremdeles i tredje klasse. Jeg som knapt sa noenting i noen timer. Jeg som fremdeles verken drakk alkohol eller holdt ut eller forstod disse festene som alle andre hadde begynt med. Jeg som var en pingvin på land i flere sosiale sammenhenger enn jeg kunne telle. Jeg skulle være kullets president?

Jeg kunne alt. Jeg kunne ingenting. Jeg ville være den beste russepresidenten gjennom tidene. Og den verste. Jeg visste at jeg ville klare det, men jeg ante ikke hva “det” var. Jeg ville at alle skulle se meg — selv om jeg helst ville være usynlig.

Allmøtet nærmet seg og fremdeles stod det to navn på plakaten. Venner hadde begynt å velge side. Kandidatene hadde begynt å drive valgkamp. Jeg gikk mellom språkgangen til bokskapet, skap nummer 1, helt nærmest utgangen, jeg hadde bare halvt ironisk beskrevet det som Skjebne i en førsteklassestil — og blunket mot dem. Jeg satt på harde trebenker og pludret med klassekamerater som best jeg kunne mens jeg stirret mot plakaten. Jeg tenkte at dette var enda mer skjebne. Avgjørelsen var tatt av noe dypt i meg, jeg måtte skrive meg opp. Selv om jeg ikke ville.

Første bud var at jeg ikke ble sett. Det var klart. Tenk så pinlig! Andre bud var at ingen visste. Minst like pinlig. Så en dag, en dag eller to før allmøtet, snek jeg meg helt alene ut av tysktimen og bort til plakaten, blunket mot de to store navnene, så ingen tusj, pustet lettet ut — og skrev Jostein Sand Nilsen med en blå kulepenn så lite jeg bare kunne. Sånn. Nå var jeg i ferd med å bli valgt. Og ingen kunne se det.

Men noen må ha sett det likevel. Allmøtet skulle finne sted i lunsjen, jeg hadde engstet meg hele dagen, og jeg var ikke forberedt, men alt var likevel klart. Hei, skulle jeg si, og så ta det derfra og overraske alle. Men noen spurte meg om jeg skulle stille, og jeg svarte ja helt vagt så fallhøyden skulle minimeres om det gikk skeis. Joda, jeg, ja, forsåvidt, hvis det er et folkekrav, hehe. Og når det ringte ut til lunsj, fant Viktor meg og insisterte, in-si-ster-te, at jeg kjøpte en baguett og ble med ham og Frode ut og gikk rundt på Remmen, som vi gjorde noen ganger. Jeg bør gå på det møtet, sa jeg spakt, men han hørte ikke på det øret, ikke på noen ører, og fem minutter senere gikk vi gjennom de automatiske dørene.

Phui, tenkte jeg til meg selv. Reddet!

Argh, tenkte jeg til meg selv. Fortapt!

Jeg kunne ha vunnet det valget og blitt russepresident. Lett som en plett. Men jeg kunne ikke ha vunnet det valget og ønsket det uansett ikke.

Jeg var selvsikker nok til å tro at jeg hadde en sjanse. Jeg var uselvsikker nok til å skrive navnet mitt med bittesmå bokstaver og rømme unna allmøtet ved første og beste unnskyldning. Og nå visste hele verden det.

Ordentlige gode baguetter, sa jeg til Viktor og tok en solid bit. Vinden rusket i trærne. Et sted bak oss satt hele trinnet og førte opp et pinlig walk-over-tap på min sosiale konto.

Men var det noe jeg kunne, var det å håpe at når alt er sagt og gjort, når tidens elv har rent videre og ut i havet, så er alt pinlig glemt og alle tap bare artige minner.

Sånn går man videre: skritt for skritt mens trærne danser.

Jeg kan ingenting, sa jeg til meg selv. Jeg kan alt. Og jeg fortsatte å gå.

Jeg var for naiv til å skjønne greia først. Vi varmet opp med layuper, som vi alltid gjorde, som alle basketballspillere alltid gjorde, da jeg kjente et kne i halebeinet mitt. Det var velplassert, verken i rompa eller i korsryggen, men akkurat der hvor jeg landet da jeg prøvde å ta en charge noen måneder tidligere. Akkurat der hvor jeg hadde hatt så vondt at jeg ikke spilte mer den cupen, eller hele den neste uka. Jeg snudde meg og så Roger bare halvt skjule et hånflir.

Jeg fikk en pasning og tok en layup, kurvene på Risum hadde store treplater og man landet nesten inn i håndballmålet hver gang, og ballen spratt alltid litt for mye, de var for harde, det var ingen tilgivenhet i dem. En gang jeg og Steinar hadde vært her alene (pappa hadde nøkkel), hadde vi fått lov til å dunke med en trampoline hvis vi lovte å ikke henge på kurven, men etter nok en miss hang jeg der av ren frustrasjon, og kurven ga ikke etter, ikke en millimeter, og jeg skjønte hvorfor vi alle skjøt litt dårligere her oppe enn på Remmen.

Jeg småjogget opp mot midtbanen. Vi skulle alltid løpe til midtbanen etter en layup, heller det enn å stå stille i returrekka og forbli kalde, men det varierte hvor samvittighetsfulle vi var, og det skulle en spesielt ivrig trener til for å påpeke det. Når jeg snudde og kom tilbake mot kurven, var Roger der alt og ventet på meg. Han var ikke den som løp mest.

Ballene smalt av plata etter tur, snart skulle jeg ta retur, og da kjente jeg det igjen. Et kne i halebeinet. Det hadde ikke vært en tilfeldighet. Og det hadde ikke vært et engangstilfelle.

Jeg tenkte jeg burde snu meg, men jeg turte ikke. De fleste var fremdeles et år eldre enn meg, jeg var ganske ny på laget og visste ikke hvilke sosiale koder det spiltes med og hvor tøff i trynet jeg kunne tillate meg å være før jeg gjorde det vanskelig for meg selv. Nei, det var lettere å overse det og håpe at det ville blåse over. Ta bare en layup til.

Og få et kne til. Selvfølgelig.

Noen mennesker vender aggresjon og frustrasjon utover. Når verden går dem mot, blir de sinte, på hvem som helst, alle er teite og de får lyst til å slåss bare for å få utløp for sinnet. I verste fall skader disse andre. Andre vender aggresjon og frustrasjon innover. Når verden går dem mot, blir de triste og oppgitte, de er håpløse og verden er ikke et sted de holder ut. I verste fall skader de seg selv.

Jeg tok imot et kne mot halebeinet i flere runder, i layuprekka og returrekka, og snudde meg såvidt én gang. Istedenfor fikk jeg tårer i øynene. Skuldrene mine sank sammen. Layupene mine ble enda dårligere enn vanlig. Jeg merket at andre merket: treneren så litt ekstra på meg, de andre på laget ga meg liksom litt ekstra plass — men jeg ville ikke de skulle gripe inn, det ville i hvertfall ødelegge min posisjon i laget, jeg ville ikke at de skulle få det med seg, jeg syntes bare synd på meg selv og håpet det snart skulle slutte.

Det var trolig den lengste layupoppvarmingen min noensinne. Når den endelig sluttet, var jeg øm i halebeinet og fullstendig klar over at jeg ikke tilhørte de kule i den indre kretsen. Rangordenen var fastslått. Roger var mye kulere enn meg.

*

Noen år senere tok vi tog til Oslo, det var alltid Oslo, vi var så mye bedre enn andre lag i Østfold at vi måtte inn til hovedstaden for å møte litt motstand. Jeg satt mot kjøreretningen i en firergruppe, Steinar satt rett overfor meg og vi snakket helt sikkert om NBA da jeg kjente at noen lugget meg. Det var Roger. Han satt rett bak meg og hadde snudd seg for å vise hvem som fremdeles var den kuleste av oss. Ikke gjør det, da, sa jeg og ble sittende. Etter noen minutter snudde han seg og lugget igjen. Jeg ba ham igjen stoppe, litt mindre høflig denne gang. Slutt, da, trolig. Dette gjentok seg etpar ganger, jeg ble stadig mer irritert. Til slutt, etter fem-seks lugginger, gikk jeg rundt til hans sete, tok tak i genseren hans og beveget ansiktet mitt innenfor intinsonen hans. Gi faen, hvisket jeg intenst.

Til min overraskelse kjempet han ikke mot. Og til min enda større overraskelse sluttet han å lugge. Jeg hadde vendt irritasjonen utover. Og plutselig var min plass i det sosiale hierarkiet rykket én plass opp.

Og jeg burde ha blitt glad og stolt, og slike følelser hadde jeg da også, det føltes som en seier — men mest var jeg trist og frustrert. Skulle ens sosiale posisjon avgjøres av hvor skummel man klarte å gjøre seg? Skulle man vinne kulhet av å slåss og true? Og jeg følte med Roger som mente at det var den mest effektive måten å vinne status på.

Spørsmålet er om det er så mye bedre i samfunnet som helhet nå tretti år senere, med kjendiser som får status i kraft å være kjendiser og rikfolk som får status i kraft av å arve penger og forretningsmenn som får status i kraft av å være så kyniske som mulig uten å bryte loven og høyreekstremister som får status i kraft av å være en “motstemme mot det politisk korrekte”.

For tretti år siden hadde dette samfunnet gjort meg trist. Og trolig litt fremdeles. Men det hjelper jo ingen. Man må vende irritasjonen utover for å få gjort noe. Man må lære seg å være aggressiv heller enn nedstemt. Og jeg vet hvem jeg skal lære det av.

Roger, hvis du leser dette: alt er tilgitt om vi fremdeles er på samme lag.

Noen måtte ha plantet de to bjørketrærne i hagen vår, for de stod så pent parallellt mot huset, akkurat der hvor det litt penere gresset sluttet og begynte å gå nedover skråningene på begge sider. Noen måtte ha lagt mye omtanke og flid i å plante dem, for resten av hagen, bortsett fra den ene edelgrana som også måtte ha blitt plantet en gang, var dominert av store, tunge, rotrike furutrær. Dette var furuenes rike. Bjørketrærne hadde yppet seg, men jorda var for skrinn rundt alle fururøttene, og om de noen gang hadde vært fulle av grønne blader, var det lenge siden nå, og om de noen gang hadde hatt drømmer om å vokse inn i himmelen, var det enda lenger siden, toppene deres var råtne og bladløse og om de i det hele tatt fremdeles levde, skjulte de det godt.

Det hendte jeg klatret i dem. Lenger ned var greinene fremdeles sterke og tykke nok, og det var mange nok av dem, mine små bein kunne hoppe opp som et veldig stort ekorn på en nesten like stor stige, og jeg kom opp til den greinløse toppen, berørte den forsiktig med hånda, og steg ned igjen. Mamma ville gjerne at bjørkene skulle kuttes ned. Det kan være farlig, sa hun, de trærne er ikke helt gode, se hvor morkne de er, kan du ikke klatre andre steder?

Men jeg kunne jo ikke det. Ikke her. Edelgrana var et stikkende villniss uten like og kjempefuruene hadde ti meter opp til første grein, hun ville vel ikke jeg skulle opp i dem? Nei. Kunne ikke bjørkene bli, vær så snill?

Hm, sa hun til pappa. Ja, sa pappa, de bør nok sages ned, Jostein. Etter hvert. Når de blir virkelig råtne. Du får love å være forsiktig så lenge.

Dessuten, så jeg han tenkte, passer det så fint å stable veden mellom bjørkene, det blir en favn ganske nøyaktig og bakken er så jevn der og det ser bra ut — men det sa han ikke. Det skulle tatt seg ut.

Etpar uker senere var Torbjørn på besøk. Noen ganger leste vi i Guinnes rekordbok sammen, det vil si han spurte og jeg leste høyt, noen ganger prøvde han å lære meg å tegne, men det var som å lære en flodhest å danse ballett. En gang hadde faren hans sagt at nakken var bak og halsen foran, og det hadde snudd hele mitt verdensbilde opp-ned og vært en pinlighet mellom oss helt til han flyttet tilbake til et lite sted langt opp i nord bare året etter.

Denne gangen bestemte vi oss for å klatre. Førstemann opp til toppen av det treet, ropte jeg. Treet var den bjørka som var nærmest huset. Eh, sa Stian, er ikke det litt råttent? Neida, ropte jeg, alt på vei opp på vedstabelen. Jeg vinner!

Det var en rus i klatringen, en glede, jeg visste jeg kunne dette, jeg nøt å bevege meg effektivt, og ikke minst nøt jeg å imponere Torbjørn. Det var ingen egentlig konkurranse, selvfølgelig, han ville ikke rekke å passere meg før jeg var oppe, og det var uansett ikke plass, morkne trær har gjerne ikke en overflod av solide greiner. Det var ikke klatring, det var lek som tilfeldigvis var vertikal.

Og når man leker tenker man ikke alltid på å være forsiktig. Jeg kom meg opp, helt opp, forbi alle greiner, opp til toppen, fremdeles uforklarlig glad, det var bare så fint alt sammen, ga toppen av treet en klem, ropte at jeg var oppe. Jeg vant!

Og så, midt i omfavnelsen, hørte jeg at det knirket på en annen måte enn før. Og så lente jeg meg til venstre, og enda mer til venstre, og det stoppet ikke, og plutselig var opp ned og ned opp, jeg husker bakken vinglet på merkelige måter og himmelen plutselig var under meg og jeg slapp taket, som om det skulle hjelpe, forsvant ut av omfavnelsen og sprellet med bein og armer og rakk såvidt å tenke at faen...!

Så landet jeg med mellomgulvet over den nederste greina, en perfekt halvsirkel, hendene like langt ned som føttene. Noen sa noe, skrek, kanskje, pappa kom bort, eller mamma, jeg husker ikke, noen hjalp meg ned og sa noe med forsiktig og gudskjelov, jeg kastet et fort blikk på treet og gikk inn, svimmel uten å være svimmel, inn til tryggheten og saft og kjeks og Guinness rekordbok.

Dagen etter flyttet pappa all veden, hele favnen eller hvor mye det nå var, og saget ned begge bjørketrærne, helt nede ved roten, som for å fjerne ethvert minne om dem fra historien. Jeg tenkte at det kanskje var litt i overkant, jeg kom uansett ikke til å klatre i dem mer.

Hvertfall ikke til den toppen som var borte. Men nå som begge trærne var borte, var det ingen andre klatremuligheter igjen enn fjellet nederst i hagen. Og jeg kjente det ilte nedover ryggen.

Det eneste som ødela var denne hersens vasen. Hadde det ikke vært en vase, hadde alt gått bra. Og hadde det ikke vært vann i den. Og hadde ikke lillebror vært så klomsete. Det gikk til helvete, det gjorde jo det — rett til helvete i sikksakk. Men alt retter seg jo ut til slutt.

Det eneste pappa brukte mer tid på enn å drive med sport, var å se på sport. Alle dager hos ham ble lagt opp etter TV-sporten. Tippekampen måtte vi få med oss, og hoppuka, og ski-VM, og friidretts-VM, og landskamper, og løping, og sykling, og hockey, og OL. OL! Ingenting var så viktig som de olympiske leker. Vi pugget alt. Min mest leste bok på den tiden var en gave fra pappa: OL-statistikk gjennom tidene. Al Oerter og Fanny Blankers-Koen og Abebe Bikila. (Da en merkelig barfotløper. 25 år senere et forbilde.)

På kvelden, etter at all sporten var ferdig, smurte pappa et berg med brødskiver til oss, meg og lillebror, før han tok seg en kort mil eller to mens vi så på Barne-TV. Hestepølse og kaviar. Akryltepper og springfjærstoler med armlener av tre og lukten av dobbeldusch fra våre nygredde sleiker. Lyden av pappa når han prustet inn døra en time eller to senere. Lukten av ny svette. Går det bra, gutter? Jada, vi ser på Dagsrevyen. De viser målene fra landskampen igjen.

Og pappa fortet seg opp trappa og ble stående og se på målene med oss. Igjen.

Var det ikke sport på TV, dro vi som regel ut og spilte basketball eller fotball eller hva vi enn fant på. Men vi var oftest hos ham i helga. Og helgene var oftest fulle av minst én type verdenscup og to typer serie. Og det hendte vi ble litt overenergiske inne og ville trene selv, og han skjønte oss, han gjorde jo det, han gikk selv på veggen når akillesen hindret ham fra å løpe. Så da kombinerte vi.

Stua og spisestua var delt av en ti centimeter lang kant i taket, trolig rester av en gammel vegg de hadde slått ut. Den var hvit. TV-en stod innerst i stua, og hver gang det var trav, eller jeg måtte på do, eller ble litt for energisk, gikk jeg bort til den og tok sats og slo hånden mot den etter hvert ikke fullt så hvite kanten. Du begynner å bli spenstig, Jostein, sa pappa.

Når det begynte å bli kjedelig å bare hoppe, tok vi fram en basketball og spratt den rundt i stuene. Jeg latet som om kanten var en kurv, jeg var en NBA-spiller, enn så lenge var det uviktig hvem, og den tidligere nokså hvite kanten ble stemplet enda mindre hvit av Spalding og ruglete utebasketballmønster.

Stuebasket gikk helt fint. Helt til det ikke gjorde det.

Det var dagen før første dag av Calgary-OL. Vi hadde fulgt fakkelstafetten i tre måneder. Vi visste at Georg Hackl var en lovende aker. Vi visste hvor gode sjanser Rune Kristiansen hadde i skiballett. Vi var klare. NRK diskuterte de norske sjansene opp og i mente i bakgrunnen mens vi lekte med basketballen og lo av hvor ille det måtte ha vært å bo under oss.

TV-en hadde brune kanter av tre og en buet skjerm som var grå når den var slått av og mange luftehull i bakkant — og oppå stod vasen. Kanskje farmor hadde satt den der, pappa var ikke den som pyntet med vaser i tide og utide, men det var jo tross alt OL, så kanskje det var ham likevel. En slags OL-markering. John Herwig Carlsen sa noe om Trond Arne Bredesen og Hallstein Bøgseth, jeg la merke til at fingrene mine var svarte av avissverte, og jeg lurte på om kanten alltid hadde vært så skitten, men glemte det snart igjen, jeg skulle prøve å dunke med to hender baklengs, og da så jeg uansett ikke de eventuelle merkene jeg eventuelt måtte lage.

Lillebror så hvor kul jeg var og ville prøve. OK, sa jeg henslengt og hengslete og flikket ballen elegant i hans retning. Prøv å treffe kanten der oppe.

Han kastet ballen. Han traff kanten. Den spratt tilbake mot ham, men litt høyere enn han trodde, den gikk over hendene hans, spratt én gang i gulvet, fløy sakte, duvet rett mot TV-en, klinket akkurat borti vasen og bort til bokhylla med stort sett halvleste russiske romaner.

Som i sakte film la vasen seg ned og vannet i den klukket, klukket, klukket seigt ut og ned i luftehullene bak på TV-en.

Det har sjelden vært mer betegnende å kalle pappa lamslått. Først når noen dråper hadde rent hele veien forbi rørene og ledningene der inne og ut på gulvet, sprang han bort og fikk satt vasen opp igjen. Men det var for sent. TV-en hadde slått seg av.

Oj, sa lillebror.

Pappa slo apparatet av og på, av og på. Først forble skjermen gråsvart, ingen reaksjon, og jeg begynte å tenke at dette måtte være litt som å gi sånn hjertekompresjon, og at jeg, nei, LILLEBROR var morderen, og at dette betydde ikke mer stuebasket og ikke mer stuefotball og at ingenting noensinne ville være det samme igjen.

Men så — et glimt. Skjermen glimtet. Det var liv. Den hostet og harket, og så kom bildet tilbake, like sterkt som før. Det var liv! Det var bare én hake: hele skjermen var sikksakkete, som om noen hadde dratt en gaffel fram og tilbake over den og strukket ut bildet til ugjenkjennelighet.

Vi hørte John Herwig, men vi så ham ikke. Og det var nesten enda verre. Nå kunne vi like gjerne høre på radio. Vi stirret på skjermen, molefonkne. Pappa sukket, men kjeftet ikke. Kjefting er forbeholdt livets små katastrofer. Når lynet virkelig treffer, virker det så overveldende at kjefting liksom ikke kan ha noen effekt. Man molefonkner bare på springfjærstolene og lengter etter det som var og aldri vil være igjen.

Minuttene gikk, John Herwig sa “som vi ser”, som han alltid sa, som alle så, bortsett fra oss. Jeg gikk sakte ut på do uten å hoppe opp til kanten. Jeg kom sakte tilbake. Og plutselig så jeg panna hans! Og noen minutter senere, når han ble filmet i riktig vinkel, øynene! Sikksakkene gikk nedover skjermen etter hvert som den varmet seg opp! Og sakte ség håpet tilbake i stua.

Hele resten av Calgary-OL rev jeg meg ut av drømmene før de var drømt ferdig og løp ut til stua og slo på TV-en mens de siste restene av søvnen fløy rundt meg som såpebobler. De første minuttene var bildet alltid helt kaotisk, men det var uansett ikke barne-TV eller prøvebildet som var viktig. Det viktige var å få i gang TV-en. Og sakte, etter hvert som timene gikk, så vi mer og mer. Midt på dagen så vi skiløpere og skog og snø, men strekene nederst på skjermen avslørte aldri flaggene eller navnene eller tidene. Men det ble også en lek: det gikk sport i å gjette hvem denne sikksakkfyren som sikksakket på sine sikksakkski i en sikksakkskog egentlig var. Og tidene gjentok jo Carlsen og Rike konstant, så vi klarte oss. Vi klarte oss. I verste fall leste vi resultatene i avisa dagen etter.

Og det er et ganske godt fall til å være et verste fall.

Pappa tok vekk vasen. Det var en dårlig ide, sa han. Kan jo ikke ha vaser stående rundt på basketbaner, heller!

Noen uker senere kjøpte han en ny TV og kanten ble stadig mer møkkete og John Herwig sa “som vi ser” og vi så det, alle sammen.

Naboen var god i fotball. Som i dritgod. Som i landslagsgod og kapteinsgod og best på Kvik-god. Byens beste fotballspiller. Helt til han møtte meg.

Minner er ikke linjer. Minner er punkter. Minner er øyeblikk som er brent fast i amygdala og som fylles ut og forbindes med mer eller mindre kvalifiserte gjetninger og slutninger når de hentes fram. Man husker ikke hele bilturen til farmor, man husker at lillebror fikk hikke eller et tre-delt tre eller en ku ved et gjerde. Som øyet ikke kan fokusere på alle ting som kan sees, kan heller ikke ens indre øye fokusere på alle øyeblikk som kan huskes. Og hvilke punkter, hvilke øyeblikk man velger å holde fast ved, er ofte en gåte til og med for en selv. Bortsett fra de som ikke er det.

Hvorfor jeg husket naboen, var ingen gåte. Han var fotballkjendis. Han ble snakket om med beundring: han trener mye, sa pappa — det største komplimentet han kunne gi noen. Han var seks år eldre enn meg, akkurat så mye at han var voksenkul uten å være satt; ung nok til å forstå meg, men gammel nok til å imponere de voksne.

Og han besøkte oss aldri.

Minner er ikke linjer. Jeg husker ikke alt han gjorde. Kanskje han var hos oss noen ganger, kanskje ikke. Jeg husker ikke. Det jeg husker er at han spilte fotball med meg i hagen en gang. Jeg husker følelsen av overraskelse og glede: Oj, han vil spille med meg! Så jeg slutter meg til at det var første og trolig siste gang. Jeg husker hvor pinlig det var at jeg var så dårlig, det var jo basket som var min greie, men også lysten til å imponere. Jeg husker følelsen av håpløshet.

Hagen var ujevn og liten. Vi spilte i oppoverbakke, målet var mot stupet helt bakerst, og det nyslåtte gresset var omgitt av tette, høye strå. Målet var kanskje etpar meter bredt, med edelgrana som den ene stanga og veggen av strå som den andre.

Jeg husker han stod i mål, eller i forsvar, det gikk ut på det samme, og at samme hva jeg gjorde, stoppet han meg uten problemer. Selvfølgelig, men like fullt pinlig. Jeg husker han sparket ballen til venstre, jeg husker jeg hentet den og gikk mot ham, ved siden av edelgrana, siden bakken var jevnere der. Jeg husker han tårnet over meg, bredbeint og sterk, som en ordentlig fotballspiller, og jeg husker jeg ikke ante hva jeg kunne gjøre, det var ikke plass og det var ikke mulig med noen ting, og jeg sparket ballen på måfå, tuppet den så hardt jeg kunne, mer i desperasjon enn noe annet, bare for å prøve noe.

Og jeg husker at den gikk mellom beina hans.

Jeg husker jeg først ble forvirret, så stolt, så overmodig. Kan jeg?! Jeg kan! Det er ingenting jeg ikke kan! Jeg husker det skjedde igjen — jeg gikk mot ham, edelgrana dekket den ene siden, han dekket resten, men på en eller annen måte fikk jeg sparket ballen mellom beina hans på nytt.

Og det er det jeg husker.

Vi kan ikke ha spilt så lenge, men det husker jeg ikke. Han ble kanskje irritert av eller imponert over meg, men det husker jeg heller ikke. Jeg husker ikke om han var 12 eller 18 da vi spilte, om han alt hadde blitt merittert eller alt lå langt fram i tid, det må jeg slutte meg fram til eller spørre andre om. Spørre ham selv.

Men han husker det selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle han?

Mine øyeblikk er ikke hans øyeblikk. Mine minner er ikke hans. Han gikk på Kvik-trening, jeg så ham gå ned trappene med bag over skuldra mange ganger, mens jeg tok med meg en plastball ut i hagen og prøvde å gjenskape tunellene med lillebror i mål. Det gikk sånn halvveis, lillebror hadde for korte bein for enkle tuneller og stort sett skjøt jeg uansett ballen ut i de høye stråene eller på en eller annen måte til det evige mørket innunder edelgrana.

Men det var ikke så farlig. Jeg husket tunellene på naboen hver gang det stod om ham i avisa, hver gang han gjennomførte nok en solid kamp på backplass. Jeg så dem for meg. Og hver gang tenkte jeg, jammen kunne jeg ha blitt en god fotballspiller.

Og hver gang valgte jeg å glemme alle de tusen punktene som motbeviste det. Jeg hadde to tuneller. To punkter. Og mer trenger man ikke for å trekke en linje.

Det gjorde ikke vondt først. Atle gikk ut på sin side og rundt bilen og inn i skolegården på Rødsberg. Jeg fiklet med arkene jeg hadde med, noe om livet og døden og sånne ting, ble bekymret for at mora til Atle syntes jeg brukte litt lang tid, gikk fort ut på min side og slengte igjen døra, tok et skritt etter ham og ble dratt tilbake av at høyretommelen hang fast.

Jeg rev i den, litt mer bekymret nå, redd for at hun ville begynne å kjøre, men den rikket seg ikke. Et øyeblikks forvirring, så åpnet jeg bildøra og fikk den ut. Puh. Det gikk bra. Ingen merket noe. Den banket litt, men det ville snart gå over. Jeg fortet meg etter Atle inn i skolegården og inn til konfirmasjonssamlingen.

Rødsberg var akkurat som Os, samme stakittgjerde av smijern, samme asfalterte skolegård, samme tunge, kalde, solide, århundregamle vegger og trapper. På baksiden hadde de fått basketbur, korte baner og kurver med metallnett, og en metallport som uventet nok måtte dyttes innover. Det hang noen elever rundt den da den var ny og lo av lærere som prøvde å dra istedenfor å dytte på vei inn, sa mamma — men hun hadde fått det med seg og åpnet porten riktig vei uten å nøle og hun var litt stolt av det.

Nå satt hun i møte med de andre lærerne på lærerværelset, sikkert innerst til høyre som vanlig, ved siden av den store lyddempende plastbobla som omsluttet fellestelefonen, mens damene rundt henne strikket og drakk kaffe fra trakteren ved den motsatte veggen, der hvor de hadde gitt alle lærerhyllene rare forkortelser selv om det var plass til hele navnet. Mamma var HSA.

Bankingen i tommelen ga seg ikke. Det var en liten hammer først, men det føltes mer som en slegge nå, jeg gjemte tommelen i genseren så ingen skulle se den. Vi hadde satt oss i en sirkel på gulvet, bare konfirmasjonslederen satt på en stol, og jeg visste hun kom til å stille oss en hel drøss med spørsmål som hun forventet vi skulle svare på, tenke selv og meningen med livet og sånne greier, og andre dager hadde jeg svart tilfredsstillende, men denne gangen hadde jeg ikke lyst, tommelen gjorde bare mer og mer vondt, jeg gjorde meg så liten jeg kunne og så på henne med bedende eller lidende øyne, eller kanskje begge deler. Ikke spør meg, er du snill.

Tanken slo meg at jeg kanskje kunne si fra til henne, vise henne tommelen min og be om, tja, fri resten av timen? Medynk og en halv Bugg? Men jeg slo tanken tilbake, uten at jeg helt visste hvorfor. Ingen skulle vite. Jeg skulle bare holde ut. Og jeg telte sekundene ned til det var pause.

Da det endelig ble pause, forsvant jeg ut i gangen med Atle. Han sa noe morsomt, noe bråkjekt over det teite spørsmålet han ikke hadde kunnet gi et fornuftig svar på, men stoppet da han så det bleke, tunge ansiktet mitt. Uten et ord dro jeg fram tommelen og viste den til ham. Den var dobbelt så stor som vanlig, rød og hoven — og oppå hadde negla blitt helt blå.

Gjør det vondt, spurte han.

Litt, sa jeg.

Kanskje du må til legen, sa han.

Hm ja, sa jeg. Mamma er på lærerværelset.

Vi gikk ned steintrappene sammen til etasjen under. Inn døra og til høyre var resepsjonen, dit jeg en gang hadde ringt og sagt, helt ordrett, “hei det er meg er mamma der” og resepsjonisten hadde nølt litt og jeg hadde skjønt tabben og fortet meg å si hele navnet til mamma og lagt til, for sikkerhets skyld, HSA. Mamma hadde sagt de snakket mye om meg og lillebror på jobben, og jeg hadde tenkt... Men ikke hele jobben, selvfølgelig, bare kollegene rundt henne, og nå hadde jeg gjort det tusen barn hadde gjort før meg, og de fikk seg en god latter på jobben, i alle fall, og det var jo hyggelig.

Vi svingte til venstre inn til lærerværelset og stoppet i døråpningen. Rett fram var det noen skap, til venstre var det et rom med lærerenes arbeidspulter. Til høyre, forbi benken med kaffetrakteren, stod det en antikk talerstol som fikk den som talte til å se dels veldig viktig og dels veldig latterlig ut. Mamma satt ved siden av telefonbobla. Hei, Jostein, sa hun. Uten et ord viste jeg fram tommelen min.

En halvtime senere satt vi i et lite rom på legevakta. Jeg hadde vært der før, som regel med astma, og det føltes mer betryggende enn noe annet. Her fikser de ting, snart blir det bra igjen. Det er det legevakter gjør.

En sykepleier hadde tatt imot oss. Å, en blå negl, hadde hun sagt, nesten lystig. Det skal vi nok fikse, det er ikke så vanskelig. Hun hadde ført oss inn på dette rommet og bedt oss vente og snart subbet det inn en lege med hvite tresko, alltid disse treskoene, og myste mot meg. Hva heter du, da, spurte han og tok meg i hånda.

Jostein.

Og hvordan kan jeg jeg hjelpe deg?

Jeg holdt taust fram tommelen.

Ah, sa han. Den var jammen hoven. Gjør det vondt?

Litt.

Sykepleieren trippet utålmodig i bakgrunnen, gjorde klar noen ting på benken, sa noe til mamma og nikket til meg og gikk ut av rommet og kom inn igjen og så spørrende på legen.

Blå negl, sa han til henne.

Ja...? sa hun.

Blå negl, sa han til seg selv. Blå negl, blå negl. Og han gikk bort til bokhylla og fant fram en tykk bok og slo opp i den. Nyre, nese... negl! Negl... blå.

Vi satt alle i stillhet og ventet mens han førte fingeren nedover sida og mumlet noe for seg selv. Han nikket besluttsomt og så opp. Dette skal vi fikse fort, sa han til meg. Slapp helt av.

Han kikket mot benken, gikk bort til en skuff og kikket inn i den. Reiste seg opp igjen. Sykepleieren ga ham en binders og tok et skritt tilbake. Han så på den et øyeblikk for lenge før han sa takk og fant fram en lighter fra lomma. Skal vi se.

Etter et kjapt blikk på boka igjen, tente han lighteren og førte enden av bindersen gjennom flammene. Dette må jeg gjøre for å sterilisere den, sa han til meg. Eller kanskje til seg selv. Så tok han den varme enden og presset den mot negla mi.

Han gjorde det fem ganger. Jeg merket ingenting. Ingenting skjedde. Fem ganger til. Han sukket litt og studerte enden av bindersen og byttet vinkel litt på armen og jeg tenkte at dette var... da bindersen plutselig kom gjennom og blodet sprutet ut på frakken hans og på benken og helt bort til den hvite veggen hvor de røde flekkene spredte seg utover på samme måte som de alltid gjorde i krimseriene på TV.

Det er vanskelig å si hvem som skvatt mest, legen eller jeg eller mamma — men den som skvatt minst, var sykepleieren som hadde stått klar med tørkepapir og nå kom bort til legen med en alvorlig munn, men med dansende smilerynker rundt øynene.

Det tok bare noen øyeblikk før bankingen i tommelen sakte ble svakere. Jeg fikk en bandasje, av legen eller sykepleieren husker jeg ikke, og en forsikring om at nå var det bare å vente til den falt av. Negla, altså, ikke tommelen. Legen kastet bindersen i søpla før han fåfengt prøvde å tørke legefrakken for blodflekker. Det var litt av en sprut, sa han før han rødmet og tørket enda mer konsentrert men like fåfengt videre.

Etter noen dager løsnet negla på den ene sida og jeg kunne se under den, og lukte, det luktet svette og innestengt legevakt. Jeg viste den til alle som spurte. Det var stort sett bare Atle. Og når negla til slutt falt helt av, hadde huden under blitt merkelig hard, negl uten å være negl, og jeg kjente fascinert på ruglene og studerte den nye negla krype sakte oppover, uke for uke, helt til den nådde toppen. Men da klarte den ikke mer, som om den var utslitt, og noen millimeter før toppen hang den ikke lenger fast til huden, men forlot underlaget og var klar til å klippes. Og sånn forble den.

Tjuefem år senere sitter jeg ved kjøkkenbordet og viser tomlene mine til barna og forbløffer dem, hva er dette for en merkelig negl — og jeg har alvorlig munn men dansende smilerynker og sier, jo nå skal dere høre her.

Det gjorde ikke vondt først, sier jeg og tar en bit av pizzaen.

Skru stolen til riktig høyde. Dander det grå skjerfet akkurat passe Paris-intellektuelt over den litt for dyre og tunge oilskin-jakka med en hjemmelaget søm i ryggen. For noen uker siden satt du på skolesekken til den knakk, men du fortsatte å bruke den, du brydde deg ikke om noe så uvesentlig som en sekk, og den den ene beinpipen, den knekte stanga, gnagde og gnagde på jakka, fram og tilbake når du bar sekken på den ene skuldra, og til slutt gikk det som det måtte, jakka spjæret og foret tøt ut og den intellektuelle verdensfjernheten tippet over i lassis og lasaron og det var ikke så kult lenger. Du gikk til mamma. Mamma fikset. Og siden den gang har jakka hatt en ekstrasøm nederst på ryggen.

Men ingen ser hvem som støtter deg i ryggen når du tar fotoboksbilder.

Du har en plan. Det har skjedd noe med øyenbrynene, de har blitt enda mer buskete enn før, og du har sett noen tøffe bilder av tøffe folk som stirrer tøft inn i kamera, og du tenker at det kan du også, ikke sant? Se så tøff ut? Som en skummel mann? Det er i alle fall det speilet har fortalt deg hjemme. Du må bare finne ut nøyaktig hvordan det kan gjøres.

Hendene må foran ansiktet på en eller annen måte. Kanskje du kan legge haka i den ene hånda, det er litt sånn filosofisk. Eller støtte tinningen med én finger, tankefull men bestemt. Eller begge henda foran munnen med håndflatene sammen, som en skurk som planlegger sin neste hevn. Munnen din må uansett skjules på en eller annen måte, den er alltid halvåpen, som et smil eller et uforstående måp, alt ettersom, og hverken smil eller måp gjør seg for en intellektuell skumling som deg. Og kvisene... men de prøver du ikke å tenke på.

Stolen er i perfekt høyde, skjerfet perfekt dandert og gardina dratt tett til, så ingen skulle komme til å se inn. Du kjenner fordypningen på tierne i lomma. Du ser gjenspeilingen av deg selv i glasset foran kameraet. Klar?

Hva du skal bruke bildene til, har du ikke en plan for. Du har sett andre ha bilder av seg selv i lommeboka, eller helst av andre, det er en videreutvikling av minneboka i barneskolen, man samler bilder av de man er best kjent med og deler ut bilder av seg selv for å vise at man kjenner noen. Vise og vises.

Det finnes sikkert noen som vil ha bilder av deg. Og om ikke, kan du jo ha dem selv. Får sikkert bruk for dem til slutt. Og uansett må man jo se hvordan man ser ut med disse øyenbrynene?

Du legger på myntene. Du har tidvis hatt halvlangt hår, men ikke nå, det er klippet stramt, ikke engang en lang pannelugg som den ene frisøren på Næridsrød likte å gi deg for å skjule den lange panna. Ken-sveis. Ingenting å fikse. Bare resten å fokusere på.

Klar.

Automaten blinker én gang. Du bytter poisjon, retter litt på skjerfet. Den blinker én gang til. Du bytter igjen. Den blinker en tredje og fjerde gang, og for hvert blink er du klar i en ny stilling, så tøff som mulig, så dyp og skummel som mulig. Dette er også meg, tenker du. Dette er også sånn jeg er. Dette er også sånn jeg kommer til å bli. Og du nikker stille til ditt eget speilbilde.

*

Mange år senere finner du fire sirlig utklippede fotoboksbilder nederst i en eske. Fire svart-hvite portretter av en gutt med såvidt antydning til kviser på kinnet.

Han stirrer rett mot deg med senkede øyenbryn. Du stirrer tilbake med rynket panne og halvåpen munn — du vet ikke selv om du måper eller smiler.

Dette var også jeg, tenker du. Men ikke nå lenger. Gudskjelov.

Og du legger bildene tilbake nederst i esken.

Det var i de dager jeg ikke spiste sjokolade. Det var i de dager jeg hadde Prinsipper. Det var i de dager jeg ville vite om sjokolade gjorde kvisene verre, eller astmaen, og Prinsippene ble vedtatt på sekundet og etterlevd slavisk. Jostein spiser ikke sjokolade, og sånn er det bare.

Det var i de dager jeg var akkurat blitt voksen, selv om jeg ikke var det. Jeg oppdaget nye bøker og nye tanker, jeg skrev PANTA REI på baskeskoene og lurte på hvorfor andre ikke hadde innsett mine åpenbare Sannheter, sannheter som byttet hver måned, men dog! Det var i de dager jeg ville ut, vekk fra Halden, utforske verden nedenfor Svinesund, andre språk og andre kulturer. Finne nye Prinsipper.

Spørsmålet var bare hvordan. Jeg undersøkte muligheten for å ta et skoleår i utlandet, men det ble liksom aldri noe av. Jeg vurderte å studere filosofi i Tyskland, men da måtte man kunne gresk og latin. Jeg tenkte og drømte, planer kom og gikk, men til slutt var den store Planen at jeg dro med Viktor på interrail sommeren mellom andre og tredje klasse. Viktor hadde familie i Polen, vi kunne dra innom Bydgoszcz og Częstochowa og andre steder ingen kunne stave, og så kunne vi ta Berlin og Budapest og Praha og Wien på veien. Ah, Utlandet!

Egentlig hadde vi ikke råd. Egentlig burde vi ikke ta oss råd. Men mamma hadde funnet en lukrativ bijobb: Quizprogrammer på TV. Hun vant flybilletter på Jeopardy. Vant ingenting på Superklikk, forsåvidt. Eller Going for Gold. Men støvsugeren vår ble kjøpt for de pengene hun vant på Superrebus. Og det var på Superrebus jeg skulle vinne penger til min store dannelsesreise.

Jeg tok toget til Oslo og taxi til studioet. Ut i den lille store verden for å kunne komme ut i den store store. Taxisjåføren ga meg en pris og jeg trodde han sa fem ganger så mye og ble skremt, men så innså jeg at taxiene i Halden måtte være provinsielt dyre, og jeg betalte det jeg skulle med en verdensvant gest.

Noen uker tidligere hadde jeg vært på casting. Vi hadde svart på noen spørsmål og løst noen rebuser og så stilt oss opp på scenen for å presentere oss selv. Jeg hadde gjort mitt ytterste, selvfølgelig, lagt all min tyngde inn på å løse gåtene og vist meg fra min beste vinkel foran kamera. På nevn tre egenskaper hos deg selv, hadde jeg svart jovial, og var veldig fornøyd med det. En jovial fyr, det var jo det jeg var? På vei ut passerte jeg castingen til Mann Oh Mann, og en castingmedarbeider lurte på om jeg ville være med her også, bare å prøve, det var veldig gøy! Hmnei, mumlet jeg og gikk forbi. Det var ikke helt meg. Jeg var heller en superrebusfyr.

Og nå var jeg her. Studioet var overraskende lite glamorøst på vei inn. Døra flasset og korridorene var smale og mørke. En medarbeider tok med til et sminkerom, jeg hilste pent på sminkøren og hun begynte å smøre på noen brune kremer og pudre og gjorde sitt beste for å dekke til det hun så av kviser og jeg tenkte at det var jammen bra jeg ikke hadde noen virkelige vulkankviser i dag, de hadde hun måttet klemme eller begrave i pudder, og ingen av delene ville ha vært optimalt.

Med ansiktet ferdig dekket gikk jeg ut til studioet. Jeg var i dagens siste opptak, hadde de sagt. På scenen nå, flombelyst og omgitt av dunkelt mørke, stod dagens nest siste par, en mann med bart og en dame uten. I mørket et sted satt det en mørk og TV-proff stemme som åpenbart hadde hatt en lang dag på jobben: Sturla Berg-Johansen. På scenen gikk programlederen rundt og dekket svettedråper med et påklistret smil mens han prøvde å holde spenningen oppe i en kamp som var avgjort for lenge siden.

Det nest siste paret ble sakte ferdig, mannen smilte mot flomlysene og Thomas Leikvoll takket begge for en god kamp. Godt kjempet, sa han til dama. Og så slo kameraene seg av og alle skuldre sank to hakk. Bare ett par igjen. En tjuåring som hadde kjæresten sin i salen. Og meg.

Vi ønsket hverandre lykke til og gikk opp til pultene vi skulle stå bak. Overraskende vaklevorne, både pultene og vi. Flomlyset blendet oss, det var bare såvidt jeg skimtet noen mennesker bak skjermene til høyre, men det var der Stemmen satt. Thomas Leikvoll ønsket oss velkommen og sa det går bra, og Stemmen spurte oss om det vi hadde skrevet på castingskjemaet. Du er... jovial, sa han til meg. Javisst, sa jeg, jovialt. Og du er 18? Blir ikke mye piker, vin og sang, eller? Jovisst, sa jeg snurt og blåste meg opp inni den gråruglete og litt for store skjortegenseren min. Jeg er veldig glad i sånne ting!

Jeg hadde fremdeles ikke vært brisen engang, men det trengte ikke han å vite.

Ehm, vi kutter dette, sa Stemmen. Og så begynte vi med konkurransen.

Oppgavene var ganske enkle. Vi så noen dårlig tegnede rebuser, enslags simple gif-er, og så skulle vi gjette hva løsningen måtte være. Jeg lente meg over knappen og dirret i armene og trykket fortere enn tjueåringen hver gang, og når vi kom halvveis og tok en liten pause, var det nesten så jeg følte med programlederen. Nok en kjedelig, overlegen kamp, tenkte jeg, helt på slutten av dagen. Stakkars folk. Stemmen prøvde å dra noen morsomme anekdoter ut av oss, men vi hadde tydeligvis gjort en dårlig jobb på castingskjemaet, det ble uttværing og vage oppmuntringer. Stå på, gutter! Tjueåringen sa til meg han var dårligere enn han hadde trodd og jeg sank litt sammen i selvtilfredshet. Og med det forsvant alt fokuset.

En av oppgaven etter pause var en sol som gikk bortover en sti. Jeg trykket. Soloppgang, foreslo jeg. Nei. Jeg trykket igjen. Solnedgang, foreslo jeg, Nei. Jeg trykket igjen, sol...gang! Nei, sukket Thomas Leikvoll. Svaret er Sola går sin gang. Og vi går videre.

Litt senere klagde tjueåringen på en oppgave, og fikk medhold, og vi fikk beskjed om at neste svar var hans, jeg skulle bare stå stille og ikke gjøre noe mens han svarte og fikk de poengene han mente han fortjente. Og det klarte han fint. Og snart var vi helt likt.

Noen spørsmål kom og gikk, vi slet begge to, vi begynte å bli slitne og svette. Jeg ledet såvidt, han ledet såvidt, jeg ledet igjen. På skjermen dukket det opp et bilde av en person (mann eller dame var vanskelig å si) som så ut til å henge pupper, eller hva det nå var, opp på en tørkesnor. Hjernen min var tom. Tørke tallerkener? Pupper på en snor?

Tjueåringen trykket. Hengepupper, sa han triumferende. Riktig, jublet Thomas Leikvoll. Og med det er vi kommet til veis ende! Skuldrene senket seg igjen, lysene gikk opp et sted og ned et annet, noen skygger kom fram fra mørket til høyre. Gratulerer, sa jeg. Og på tribunen jublet det en kjæreste.

De kom før meg til sminkerommet, tjueåringen og kjæresten. Han satt der og fikk fjernet TV-sminken mens hun satt ved siden av og la planer for hva de skulle bruke pengene til. Du kan bare begynne å ta av sminken selv, sa sminkøren til meg og pekte ubestemmelig i retning sminkebenken. Jeg satte meg ned og fant fram en flaske med noe greier og begynte å skrape av det jeg kunne skrape av.

Sminkøren gikk. Tjuåeringens kjæreste fikk av ham de siste sminkerestene og så gikk de fnisende ut sammen. Jeg ble sittende igjen og se på kjemikaliene foran meg. Jeg så meg selv i speilet. Et romvesen så tilbake. Den som bare visste hvordan disse kjemiske greiene fungerte.

Fire timer senere gikk jeg av toget i Halden. Sminken hang fremdeles tung og brun i ansiktet mitt, med enkelte streker her og der. Jeg ble møtt på stasjonen av mamma. Hvordan gikk det, spurte hun etter en litt for lang pause. Jeg vant denne, sa jeg og holdt fram en pappeske med en stor samling ulike sjokolader. Det var hengepuppene som felte meg.

*

Dagen etter delte jeg ut all sjokoladen i klassen. Et Prinsipp er et Prinsipp. Og når sommeren kom, dro jeg likevel på interrail med Viktor til steder med fascinerende bisarr ortografi, og jeg spaserte storøyd rundt i Praha uten å ane at jeg tjue år senere skulle bo der, og jeg oppdaget Verden.

Og like etter at programmet ble sendt og HA hadde et bilde av med i en slags jovial omfavnelse av Thomas Leikvoll, begynte jeg å spise sjokolade igjen. Det var tid for nye Prinsipper.

Finalen var nesten ferdig. Fotografen fra HA hadde svinset rundt oss hele kampen og nå satte han opp kameraet på en svær tripod nede ved venstre baseline. Jeg skjønte hva han så etter og visste at jeg ikke ville få mange sjanser. Han hadde sett meg ta et hoppskudd fra høyre baseline flere ganger allerede, og fra denne vinkelen ville han få skogen og skolen og tilskuerne i bakgrunnen. Mye bedre enn den triste grusbanen bak ham. Jeg spratt ballen fram og tilbake, fra venstre til høyre og høyre til venstre, trippet, fintet, prøvde å bevege meg litt uberegnelig og tenkte at vi faktisk kunne vinne dette. Jeg viftet bort noen sommerfugler i magen og kastet et fort blikk bort på fotografen, for å se om han var klar, prøvde å nikke innforstått mot ham, men han nikket ikke tilbake, han kikket i kameraet. Javel. Så gikk jeg hardt mot høyre baseline. Igjen. For å vinne kampen. Og bildet.

Før turneringen visste alle hvem som kom til å vinne. Det andre Halden-laget:

• Bjørn, 196 cm. Litt mindre basketerfaring enn de andre, men bra nærskudd. Stor, lange armer. Dunker. Snus og ring i øret.
• Simen, 178 cm, overraskende tøff under kurven, sterk. Kjapp i føttene. Ring i øret, ikke snus.
• Torleif, 180 cm. Haldens spenstigste. Dunker lett. Rask, god med ballen. Går bare til høyre og skyter ikke så bra, men det har ikke så mye å si. Snus, men ikke ring i øret.
• Steinar, 175 cm. Tøff, sterk, drev med karate før. Slitsom å spille mot. Stikker av og til ut tunga som Michael Jordan. Verken ring eller snus.

Vårt lag var til sammen ett år yngre enn dem. Vi var mer pinglete og hoppet lavere: vi hadde bare én som dunket og vi snuste ikke og hadde ring verken i øret eller noe annet sted. Vi kjente våre roller. Når vi spilte sammen på klubblaget, var det Bjørn og Torleif som var kapteiner, og Simen var ofte toppskårer. I beste fall ville vi møte dem i finalen, og så ville vi tape og de kvalifisere seg til Landsfinalen på Hamar noen uker senere.

Men her var vi i finalen og motstanderne våre var en gjeng fra et helt annet sted i Østfold, og det var overraskende, for det var jo bare i Halden man spilte ordentlig basket — og de virket enda eldre enn oss, men jeg visste ikke, jeg husket dem ikke fra noe seriespill. Men de visste å kle seg: høye Champion-sokker og svarte Nike basketsko og Russell athletic-shorts, og på en eller annen måte hadde de klart å nøytralisere det andre Halden-laget i semifinalen, stoppet Torleif fra å gå på høyrelayup og Bjørn fra å ta alle returer, og nå var det oss eller også ikke et Halden-lag. Og det gikk jo ikke an.

Jeg kommer meg halvveis forbi forsvareren, han går for tett oppi meg, de er uforholdsmessig redde for treere, asics-joggeskoene mine gir null støtte i ankelen, men ute er det helt greit, selv om jeg aldri ville funnet på å spille med noe annet enn basketsko inne. For noen minutter siden kræsjet jeg inn i den hvite stolpen som en tegneseriefigur, armer og bein til alle kanter før jeg omfavnet den, og jeg hørte tilskuerne åh-e og så noen armer strekke seg mot meg, og kanskje det ikke ville ha skjedd med ordentlige basketsko, kanskje jeg ville ha klart å stoppe i tide, men det gikk uansett bra, alle lemmer intakt, og hvem vet, kanskje det er lettere å være rask med lette joggesko enn tunge basketsko. Kanskje det er derfor jeg kommer meg så enkelt forbi ham.

Han snur seg og forter seg tilbake mot kurven for å komme foran meg igjen. Fra den andre siden kommer Ole-Kristian, vår eneste dunker, inn for å ta retur. Han vet hva jeg prøver på. Jeg tar etpar skritt til, går ikke rett mot kurven, men mot baseline etpar meter fra den. De er store der inne, ihvertfall to av dem, og de har allerede blokka meg to ganger.

Bak meg står det andre Halden-laget og ser på. Og mora og søstera til Ole-Kristian. Og mange andre. Og foran meg: fotografen, med det svære kameraet på den svære tripoden. Jeg bøyer meg ned, enda litt mer enn før, og tar sats, enda litt sterkere enn før, og hopper enda litt høyere enn før.

Føttene mine krysser seg. Jeg skled litt idet jeg satset og den ene foten kom over den andre og nå henger jeg her med føttene i kors og det irriterer meg, i den grad man rekker å irritere seg så fort, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Jeg stiger fremdeles, kommer til toppen, og nå, her øverst, slipper jeg vanligvis ballen, det er lettest for rytmens skyld, og vanskeligere for forsvaret — men jeg holder ballen fremdeles. Forsvareren hopper ikke, han kan ikke være vant til at folk tar skudd fra baseline, og jeg kan skyte når jeg vil, så jeg venter litt for å holde ballen i hånda på toppen og få et penere bilde.

Jeg hører ikke klikket. Men det må ha klikket, for sånn så det ut:

Jeg slipper ballen på vei ned, lander med føttene på riktig plass igjen, og ser ballen svisje gjennom nettet. Yes.

Det var ikke det siste skuddet, men det var ikke langt unna. Det var fotografens siste bilde fra selve kampen, han pakket sammen tripoden og tok kameraet rundt halsen — og ikke mange minutter senere var kampen ferdig. Vi vant. Vi skulle til Landsfinalen på Hamar.

Og der tapte vi det meste og jeg hadde to dypt pinlige ab-er (airballer) over kurven, men det er en helt annen historie.

Og det finnes det uansett ingen bilder av. Takk Gud for analoge kameraer.

https://haldenbilder.no/b/HHB11064 Halden Basketballklubb skal arrangere en turnering i såkalt gatebasket mot én kurv i juli. Alle som ønsker å delta kan melde seg på. Det trengs bare tre spillere på hvert lag. HBBKs Eivind Heiberg (fv), Jan Korshavn og Jan Terje Nilsen ønsker mange deltagere i turneringen på Risum.