Haldenminner

Og øyeblikk kommer og øyeblikk går, og ikke før du innser at de er kommet, er de borte igjen, og alt du har er minner. Og mennesker kommer og mennesker går, og mennesker endrer seg og blir borte, og det dere hadde sammen er alt dere fremdeles har. Og du håper de husker dine beste ord, og du frykter at de husker dine verste; og du håper du kan gjøre godt igjen det som ble feil, og du fortrenger at det en dag ikke lenger er mulig. At en dag er ingenting lenger mulig.

Miro var der først. Han spilte kanskje litt som Toni Kukoc, gjorde han ikke, høy og med lette føtter, og det tok litt tid før vi skjønte at han faktisk ikke var nevøen til en NBA-stjerne, selv om de var fra samme del av verden.

Øyeblikk: vi står i en sirkel midt på den lille banen innerst på Remmen, bak den tunge, grønne skilleveggen vi alltid måtte krype under eller på innsiden av, forbi de harde betongveggene, den nye gutten står med en ball i henda, litt nervøs, jeg går et skritt mot ham og spør hva han heter, han sier Miroslav, men vennene mine kaller meg Miro, og jeg nikker og sier at her er vi venner, da heter du Miro, nå spiller vi ball. Og jeg vet ennå ikke at han har flyktet fra krigen, eller at han har bodd i Norge bare siden i fjor, eller at han haiker fra flyktningemottaket på Isebakke, eller om han er kroat eller serber eller noe annet, jeg vet bare at han er her og vil spille basketball, og det er alt jeg trenger å vite for øyeblikket. Begynn med høyrelayup, gutta.

Noen treninger senere hadde Miro med seg Burim fra mottaket. Burim-Burim sa Miro og lo, og Burim sa hei og smilte, og vi sa hei, og så begynte vi med høyrelayup. Og Miro tok i litt ekstra for å vise hvor høyt han hoppet, og Burim fortsatte å smile med en småkaotisk tanngard mens han mer slynget ballen enn lot den rulle over fingrene; og mens layupene ble bedre etter hvert, og han lærte seg å ha henda annerledes på skudd og brystpasninger, forsvant aldri smilet, denne skjelmske gleden som liksom syntes å være hans grunnstemning.

Øyeblikk: Burim som fniser med runde kinn og vrir litt på seg, øynene hans glimter, Miro som ler med stemmeskiftstemmen og slår ut med forwardarmene, de har funnet på noe igjen, kosovoalbaneren og kroaten, og sjansen er 50/50 for at det ikke gjør det lettere å være trener, men 100/0 for at det gjør det morsommere. I alle fall for resten av laget.

De var ikke de eneste utlendingene på laget. Haldens flernasjonale “Dream Team”, kalte de oss i avisa:

Spillere fra Kroatia, Russland, Vietnam, USA, Kosovo og Norge utgjør Halden Basketballklubbs småguttelag. Guttene har holdt sammen i to-tre år og vinner stort sett alle kampene de spiller. De åtte-ti haldenserne og de seks med utenlandsk bakgrunn kan med rette kalle seg Haldens “Dream Team”. (...) Halden BBKs småguttelag er et basketlag utenom det vanlige.

Adrian, russisk-indisk, var lagets minste, men raskeste; i hver kamp stjal han ballen fra motstanderne sikkert tjue ganger og kom alene mot kurven, og hver gang sakket han farten og kastet ballen i generell retning oppover, og noen ganger traff han, men minst like ofte kom Miro eller en annen forward gampende og tok returen og ryddet opp.

Øyeblikk: Alle ligger i sine soveposer, det er turnering og sovetid, men istedenfor blir vi liggende og snakke om hvor vi kommer fra og hva det betyr og hva man har med seg av bagasje og kunnskap fra “hjemlandet”, hva det enn betyr. Hva innebærer det å være norsk eller indisk eller russisk? Hvordan tenker man annerledes, hvordan snakker man? Og det er stille i klasserommet, stillere enn andre cupklasserom jeg kunne huske, og det er både fint og merkelig. Men kanskje de bare var trøtte. Dagen etter hadde vi kamprop på hindi: Halden sapsha acha he! og vant, nettopp, stort sett alle kampene. (En annen turnering sov mitt eget lag på et kvistværelse over banene og spyttet ned på kampene under oss og spilte underbuksene mot totalskins midt på natta og tisset i vasken fordi det var så langt å gå til doen. Kanskje fordi vi var litt eldre og pubertalt tøffe i trynet. Eller fordi vi bare var norske.)

Den andre raske, lille guarden kom til Norge fra Vietnam som ettåring. Phuc. Han hadde myke, elegante bevegelser helt nede ved gulvet og holdt litt rundt ballen når han skjøt — men han traff ofte og og var som regel lagets toppskårer. Men deres forsvar var enda viktigere, vårt forsvar, og når han en dag sa til meg “Jeg er toppskårer, ikke sant Jostein”, svarte jeg at ja, jo, men han tok jo flest skudd også, og Miro tok flest returer og alle hadde sine roller, og jeg mente ikke å såre ham, men det traff dypere og spissere enn jeg trodde, og hadde jeg hatt muligheten, skulle jeg ha sagt ja, du er toppskårer, og så latt det være med det. Det er en tid for alt.

Men det var sant. Vi hadde de raskeste guardene, men også de sterkeste forwardene og det mest intense forsvaret og vi vant kamp etter kamp på det, om enn som regel med bare noen få poeng. Vi slo til og med Bærums Verk, vi var best i Oslo-serien og ble invitert til Scania Cup, hvor bare utvalgte lag fra Norden fikk være med. Og det var bare oss fra Norge.

Det var som om hele laget så på hverandre med nye øyne (Best i Norge! Nordisk mesterskap! Vi må være et kjempelag!) — helt til byråkratiet helte iskaldt vann i årene våre: Burim og Miro fikk ikke være med. De var fremdeles asylsøkere, de kunne ikke få utreisetillatelse. Frykt for at de skulle rømme, eller noe sånn. Viktig Politikk og Voksne som Bestemmer.

Øyeblikk: pappa som brummer i den grå telefonen på kjøkkenet, noe med det går ikke an og hva er det de tenker egentlig og vi må tipse avisene og dette er helt høl i hue. Bildet i Halden Arbeiderblad (og VG) noen dager etter: Miro og Burim med en molefonken ball mellom seg. Nektes å dra på cup. Og uten dem vil ikke laget dra, heller.

Og øyeblikk kommer og øyeblikk går, og kamper tas og kamper vinnes, og politimestere griper egenhendig inn og det blir smilebilde i avisa og tur til Sverige for hele laget og kamper spilles og kamper tapes så det synger, alle som en, og vi kommer desidert sist, både deres og mitt lag, og det var den verste turneringen noen sinne, for vi tapte alt, men det var den beste cupen noen sinne, for de lot oss gjøre det sammen alle sammen.

Etpar år senere spiller jeg en dritbra kamp, fire trepoengere, et fourpoint-play, flere and-one bare i første omgang mot et lag som burde slå oss. På enden av benken sitter Miro, tre år yngre enn meg, han har fått lov til å være med juniorene. De store gutta. Jeg kommer på layup igjen, finter ut forsvareren, hopper inn i ham akkurat så mye at han feiler, men ikke så mye at jeg mister balansen, henger litt til og har bare å dytte ballen forsiktig mot plata for å skåre. Men jeg bommer. På noe så enkelt! Ør over hvor godt jeg har spilt, irritert over en sånn miss, og veldig glad i å ironisere over populærkulturens tenåringsklisjeer nå som jeg ikke lenger er fjortis, løper jeg mot benken og roper av fulls hals: DET ER DIN SKYLD ALT SAMMEN!

Miro bare ser på meg. Uforstående. Og jeg ville forklare, men det ble jo ikke tid til det, og jeg visste uansett ikke hva jeg skulle si, og vi satt ved siden av hverandre i garderoben i pausa, og hjertet mitt sank, og jeg gikk tilbake til banen etter ham, han hadde ennå ikke tatt av seg treningsdressen, det var noe tungt over ham, og hjertet mitt sank enda mer, og jeg spilte som en kråke i andre omgang og ødela angrep på angrep. Til slutt tapte vi med ti poeng og etterpå satt jeg i den samme garderoben med det gule kampskjemaet og lurte på om jeg hadde ødelagt et vennskap også.

Og øyeblikket kom og øyeblikket gikk og sånn var det med den saken, det var ikke mer, men forsvant aldri. Og vi vokste opp og flyttet vekk og studerte og jobbet og ble noen andre. En liten, gnagende anger var alt som ble igjen av seks ord man gjerne ville ha trukket tilbake. Et lite, gnurende savn var alt som var igjen av treninger og latter, en lun varme over at det var, en sorg over at det aldri ville kunne være igjen. Bortsett fra når vi møttes til reunionkamper, for det skulle vi. Og e-poster og Facebook-statuser og av og til, når tiden var moden for det, i noen små øyeblikk med ujevne mellomrom, full nostalgi. Åja, det var oss. Det var da. Det var bra.

Men mennesker kommer og mennesker går, og man vet aldri når og det treffer en alltid i magen.

Drøyt ti år senere, 16. oktober 2008, sitter Burim i en varebil på vei til jobb. Den skjener ut i grøfta og så over i motsatt kjørefelt hvor den treffer en annen bil. Jeg hadde ikke truffet ham siden vi begge spilte basket i Halden. Jeg hadde tenkt på ham, men visste ingenting, visste ikke at han hadde tatt vare på alle basketmedaljene, visste ikke at han hadde spilt for Oppsal og blitt bedre enn jeg noen sinne var, at han var hundre kilo muskler og hadde vært i Telemarkbataljonen, at han hadde blitt pappa. Jeg hadde bare latt nostalgien modnes i skjul til den var stor nok og kunne slå ut i full blomst. Vi kom til å treffes igjen, tenkte jeg, lille Burim og meg. Spille litt ball igjen. Snart.

Og nå var han død.

Og plutselig var ingenting lenger mulig. De uryddige tenna, den undertrykte latteren, hvordan han konsentrerte seg når han skjøt langskudd, stemmen som var myk men likevel skar gjennom når han kom på en vits. Ingenting, ingenting.

Og tiden kommer og tiden går, og sånn er det med den saken. Og det som var, er ikke lenger, og det som kommer til å bli, vil være noe helt annet. Og likevel kommer det samme igjen. Og likevel forsvinner ingenting.

Burim-Burim, skriver jeg til Miro. Bror, skriver Miro tilbake.

Ja, svarer jeg og blunker sakte.