Haldenminner

Det går tre gutter lang en støvete grusvei ved siden av Marcus Thranes gate. De snakker om jenter og tenker på kjærester; de aner en ny kiling i magen og vet ikke helt hva det innebærer — de er så gamle at det gjør dem stolte og forvirret på innsiden, men så unge at de er flaue og bråkjekke på utsiden.

Du er forelska i Wenche, roper den første gutten.

Det er jeg ikke det, roper den andre

Det er du det så, roper den tredje. Jeg så deg blunke til henne i timen i går.

Og du, da? roper den første. Du syns Cecilie er gørsøt!

Næhei, hun er gørteit!

For det var hun jo. Hun besvarte ikke hans smil i går. På bursdagen hans valgte hun et annen quizlag enn ham med vilje. Og i forrige uke spilte de langball, og han hadde løpt etter henne og kastet tennisballen hardt i ryggen hennes, for å vise hvor sterk han var, og så hadde hun bare begynt å sippe og fått læreren til å bli sur.

Visst var hun teit. Sannsynligvis den teiteste jenta han noensinne hadde møtt.

Joachim pluss Wenche er sant, roper han. Dere er kjærester!

Kjæ-rest-er, gjentar den første gutten taktfast.

Du liker Kristin, roper den andre gutten. Du syns hun er pen! Og du liker Cecilie! Du skal gifte deg med henne!

Joachim pluss Wenche, roper den tredje gutten igjen.

Den andre gutten går ut i grøftekanten og finner en pinne. Uten å si et ord, men med sammenbitt mine, skriver han i grusen: K+K. Og så tegner han et hjerte rundt.

Den første gutten sparker i grusen for å viske vekk bokstavene. Det røde ansiktet står til det røde håret hans.

Den andre gutten har alt skrevet det samme igjen. K+K. Og han prøver igjen, denne gang med fulle navn: KÅRE+KRISTIN, men han kommer ikke så langt før den første gutten sparker vekk pinnen hans.

Den tredje gutten ler, men bare til den andre gutten finner fram en annen pinne og begynner å skrive J+C KYSSER!!

Da ler den første gutten. Men bare til den tredje gutten finner sin egen pinne. Og sånn fortsetter det. Alle guttene finner egne pinner, alle skriver de andres navn i mer eller mindre forseggjorte hjerter, alle sparker vekk andres pinner og prøver å viske ut det de andre har skrevet om dem.

Den tredje guttens pinne knekker og han blir stående og se på de to andre. Så mye sintere de ble når det ble skrevet ned. Så lett det var å viske vekk når det ble skrevet i sand. Og han kaster fra seg den halve pinnen. Vent litt, sier han, går opp en skråning og en steintrapp, forbi to bjørkestubber og inn i huset.

Det går to gutter langs en støvete grusvei ved siden av Marcus Thranes gate. De beskylder hverandre for den usikkerheten de føler selv, og de skriver i sand og visker det vekk, og så er det glemt, og ingen vil noensinne se det. Så kommer det en tredje gutt ned en steintrapp. Se her, sier han og vifter med et papirark og en rød penn. KÅRE + KRISTIN står det i et rødt hjerte på den ene siden. På den andre siden: JOACHIM + WENCHE med et blått hjerte og en liten blomst.

Den første gutten løper etter den tredje, men han er ikke rask nok. Den andre gutten ber den tredje om å ødelegge arket, men han blir ikke hørt. Den tredje gutten vifter bare med arket, triumferende, som et hvitt flagg, det er bare å gi opp dere, nå er det skrevet med penn, nå kan det ikke viskes vekk.

Den første gutten stopper, tar opp en liten stein og kaster den, mest av frustrasjon — og så går han. Du er teit, sier han og blir borte.

Den andre gutten lurer på om det er en sånn penn som kan viskes likevel, eller om navnet hans kanskje er feilstavet, men nei, det er det ikke. Han foreslår at lappen bør brennes, eller kastes i det minste. Men nei. Den tredje gutten gir seg ikke.

Og den andre gutten sier han skal inn og spille på datamaskinen, og den tredje gutten får ikke være med, og det er ikke sant det som er på lappen, det er bare jug. Dække sant!

Og så er han borte også.

Det går en gutt lang en støvete grusvei ved siden av Marcus Thranes gate. Han tenker på Cecilie og aner en merkelig kiling i magen; han knuger en papirbit i den ene hånda og en penn i den andre og vet ikke helt hva han skal føle.

Han løfter pennen og nøler et øyeblikk før han skriver, med røde, litt skakke bokstaver: JOSTEIN + CECILIE ER SANT. Og han tegner et stort hjerte og kjenner sitt eget banke mens han går sakte over noen halvt utviskede bokstaver på grusveien.

Han bretter arket sammen og legger det i lomma. Så går han inn.