Haldenminner

Pelle er død. sa mamma og klikket det hvite telefonrøret på plass. Hjertet. Han døde i natt. Å, sa jeg og og visste ikke hva mer jeg kunne si.

Det var uka før skoleavslutningen. Det hadde vært et langt år, som det alltid var på ungdomsskolen, men dette året hadde vært ekstra langt, men det var det jo også alltid. Klassen hadde vært daff. Vi hadde hatt en hovedlærer som nesten slo ned kartene over tavla i et forsøk på å vise oss hvordan man skulle rekke opp hånda og en hjelpelærer som brummet bakerst i klassen i et forsøk på å få alle med. De var et godt lag, begge politisk røde humanetikere, begge litt ufjelge 68-ere med store hjerter og snille øyne. Det var ikke deres feil at klassen var daff. Mens hjelpelæreren gikk ut av klassen med en eller to eller fem som slet litt ekstra, klarte hovedlæreren på en eller annen måte å lære oss som var igjen de tjue første grunnstoffene (Hun HEter LIse BErg, Bor Cirka Nord Om Fredrikstad. NEsten NAbo. MeGet ALvorlig, SIri, Påstår Syver CLARK. Jeg forstod aldri om CLARK var en genistrek eller han bare var lei.) Hovedlæreren het nettopp Syver, og jeg var glad i ham, han var et godt menneske. Hjelpelæreren het Pelle. Han var også et godt menneske, virket det som, men han var ikke min lærer, og jeg hadde ikke egentlig noe spesielt forhold til ham.

Men det unnskyldte jo ingenting. Og nå var han død.

Og det unnskyldte heller ingenting at jeg var i fnisealderen. Året etter fikk vi en ny hjelpelærer, en med enda mer brummende stemme, og da han presenterte seg, med foreldre og alt i klasserommet, fikk jeg et fniseanfall som varte og varte — og Stig så på meg og fniste, og Viggo så på Stig og fniste, og hver eneste gang den nye hjelpelæreren sa noe, fniste jeg bare mer og mer, og det var pinlig, men likevel ustoppelig. Til slutt hadde han sagt, etter en litt for lang pause og med et kort blikk på meg: “det siste stedet jeg jobbet på, var Østerbro”. Og jeg ville ikke fnise, men det var den stimen jeg var kommet i, og det var jo på et eller annet nivå ganske komisk; og jeg fniste så intenst at det gikk over i et slags snøft, eller et hark, halsen snurpet seg sammen og det hørtes over alle andre stemmer og all annen fnising i klasserommet, og jeg la meg ned på pulten og gjemte ansiktet i armene og fniste ikke mer og tenkte at jeg ville bare forsvinne og at dette var det nest pinligste noensinne og at dette ødela alt.

Det aller pinligste skjedde noen måneder før og ødela enda mer.

Håper det går greit for dere på avslutningen i dag, sa mamma uka etter. Det kan ikke være lett. Jeg hadde pyntet meg, i den grad det å finne den reneste T-skjorta er å pynte seg, og syntes egentlig det gikk helt greit. Skoleferien hadde så å si begynt, været var fint, jeg hadde spilt mye basketball og skulle spille enda mer i sommer — ingen grunn til å føle seg nedtrykt.

Jada, det går fint, sa jeg. Vi klarer oss. Og uansett er det jo bra at Pelle ikke kommer.

Hva, sa mamma.

Jo, for da hadde han jo vært et spøkelse.

Mamma lo ikke. Og jeg lo heller ikke så mye, men jeg syntes det var en fantastisk vits, en som levde opp til enhver god komikers ønske om å sjokkere og utfordre allment vedtatte sannheter, så da lo jeg likevel. Litt høhø, ganske mye hihi.

Du får sykle ned før det blir for sent, sa mamma.

Strupe var et eks-eksperiment. På samme måte som Risum var det bygget med en åpen løsning, alle klasser sammen i samme store rom — men de hadde tatt til fornuften etter hvert. Vi i A-klassen hadde vårt eget klasserom, om enn et merkverdig trapesformet et, på samme måte som B- C- og D-klassen. E-klassen, derimot, hadde det enorme klasserommet i midten, som i et nav med alle andre rom hengt på i en halvsirkel rundt. Skulle man fra eller til lærerværelset, gikk man forbi E-klassen; og samme hvor forsiktig man prøvde å være, samme hvor mye man listet seg, ble det ekko og gjenklang og irriterte lærere. Det var det mest lytte rommet av dem alle. Og det var der vi satt nå.

Det hadde begynt litt nedstemt, Syver hadde sagt noe om Pelle og enkelte av jentene hadde hatt tårer i øynene, men det tok ikke lang tid før sommerferien begynte å boble i oss og lufta rundt oss ble stadig mer oppstemt og vi skrålte og lo som elever alltid gjør på skoleavslutninger. Ekkoet av ubegrensede framtider fylte rommet. Av en eller annen grunn hadde vi satt oss i et T-formet bord, kanskje fordi bordene var trapesformet og ikke lett å få til å passe i en sirkel. Syver satt alene nederst i T-en; vi gutta hadde samlet oss øverst til venstre. Syver så bare ryggen min og jeg så ikke ham, og etter en tid glemte jeg at han var der, så oppslukt var jeg av å være morsom og kul.

Vivi kom forbi, jordfargede bukser og overdel og bolleklippede krøller som da hun var vår første hjelpelærer, satte seg på huk hos oss gutta og smilehull og brune mandeløyne og så godt det lukter her!

Det er Torgeir, sa jeg og brøt ut i latter når Torgeir med pipete stemmeskiftestemme forstod hva jeg mente noen sekunder senere.

Hun hadde ment kakene, selvfølgelig, men jeg hadde misforstått med vilje, og det var stor humor. Stor humor. Og Vivi måtte smile hun også, og jeg var morsomst i verden, vi var alle morsomme, men jeg var morsomst, og selv om alle snakket i munnen på hverandre og rommet var fullt av lyd, ville jeg overgå meg selv.

Og uten forvarsel, uten å vente på min tur, ropte jeg det ut: JAMMEN BRA AT PELLE IKKE ER HER!

Og rommet ble helt stille.

Gutta tidde. Ekkoet døde, bare noen jenter til høyre som tisket. Jeg sank sammen. Syver hørte det, hvisket Torgeir. Hva gjør han, hvisket jeg og sank enda litt mer sammen. Han ser på deg. Han sukker. Han rister på hodet. Han tørket seg i øyet. Jeg tror ikke han likte det.

Og jeg sank og sank og jeg ønsket at jorda hadde vært større, så jeg kunne ha gravd meg enda lenger ned. Og lufta ble giftig og vammel og ekkoet av stillhet danset på hodet mitt og jeg tenkte at dette er ikke pinlig, dette er mer enn pinlig, dette er min verdens undergang, nå vil alle skjønne at jeg egentlig er ufølsom som en psykopat, nå vil Syver forakte meg, nå vil han aldri forbinde meg med noe annet enn denne vitsen han bare hørte halvparten av men som jeg aldri vil eller kan fullføre, og det er like greit, jeg dekker meg med jord og grus og blir her nede til tiden slutter og begynner igjen med helt andre mennesker et helt annet sted.

Jeg hadde mer kake. Men jeg rørte den ikke. Jeg hadde fremdeles latter i meg, glede over ferie og frihet og framtid, men den var låst ned i et hvelv og jeg merket den ikke.

Og jeg så for meg Pelles to barn og jeg lurte på hvordan sommerferien ville være for dem. Det hadde skjedd så fort. Og jeg lurte på hvordan det ville ha vært for meg, og jeg tenkte at jeg stod i gjeld nå, til universet, til min egen moral, og jeg lurte på hvordan jeg kunne betale tilbake. Men jeg ante ikke. Og jeg sank enda mer sammen.

*

Tjue år senere står jeg på talerstolen i Østre gravlund. Det fulle kapellet er så stille at jeg hører ekkoet av mine egne hjerteslag. Jeg har ikke slips, jeg rakk ikke få det på meg, men dressen sitter som den skal og manuset ligger pent i plastlommene foran meg. Human-Etisk Forbund står det på mappa.

Jeg nikker umerkelig til kisten, renser forsiktig strupen og løfter blikket ut i rommet.