Haldenminner

Jeg kan tre grove vitser, sa Trym idet vi passerte Park Hotell. Men jeg vet ikke om jeg kan fortelle dem til deg.

Joa, svarte jeg irritert. Få høre, æ!

Næ... Hørte dem av broren min, se. Og dække alle som tåler sånt.

Jeg tidde. Broren til Trym var i den skumle alderen, den hvor man fremdeles er barnlig uberegnelig men har fått skranglete stemme og kaotiske lemmer og ikke helt innser hvor sterk man er blitt. Det var ikke det at jeg var redd for ham, men hver gang jeg besøkte Trym, satt han på rommet sitt med låst dør og hørte på noe bråkete musikk og var oppgitt over både oss og foreldrene sine og jeg visste aldri helt nøyaktig hvorfor han var så irritert eller hva jeg kunne gjøre med det. Det var hemmeligheter bak den døra selv foreldrene hans syntes å unngå. Kanskje det var de grove vitsene. Kanskje Trym hadde blitt innviet i noe ingen av oss andre kjente.

Jeg tåler det, assa, sa jeg.

Sikker?

Helt sikker, svarte jeg og nikket. Jeg mener, husket han ikke det bladet vi hadde funnet? Trym bodde nederst i den nederste blokka i Stangeløkkveien, åtte fire-etasjers gule klumper som luktet innelukket oppgang. Kjøkkenet deres (og rommet til broren) vendte ut mot veien og en rekke med hvite, små garasjer. En dag jeg var på besøk hadde Trym ikke villet spille fotball i hagen med lekestativet som mål, som vi pleide, eller være inne og få melk og brødskiver; han ville ut, sa han til mora si, ut og leke, bare leke et eller annet sted. Bare leke et eller annet. Da vi kom ut, hadde han dratt meg over veien og til krattskogen bak garasjen. Kanskje vi finner noe, hadde han hvisket. Noe... greier.

Jeg så en skjære skvatre på en grein og gjerdet rundt skulptørnaboens hage og visste ikke helt hva annet vi var ment å se etter, da Trym bøyde seg ned og plukket opp noe. Et glossy blad, samme glatte ark som farmors Familen på hytta. Bortsett fra at dette var fullt av nakne mennesker. Trym børstet vekk noen blader. Vi stirret. Oj.

En merkelig sitring dypt nede i meg blandet seg med irritasjon over at BEGGE de to damene vant konkurransen med de to mennene — hva slags konkurranse var det da? Og det rare, tomme blikket på hun dama på side fem? Og mennene som hadde på seg solbriller og ellers ingenting? Jeg visste ikke om jeg var fascinert eller følte avsky, om det var fantastisk eller forferdelig, men jeg ante at dette var noens hemmelighet, selv om jeg ikke visste hvorfor eller hvem. Eller hvordan jeg var forventet å reagere. Trym så på meg.

De var nakne, sa jeg bare, forsøksvis megetsigende.

Kødder du, eller, sa Trym, så fort rundt seg og la bladet tilbake der han hadde funnet det. Kom! Vi går og spiller fotball. Ikke si det til noen, OK?

OK, sa jeg, og det var det. Jeg hadde ikke blitt sjokkert av et pornoblad. Selvfølgelig ville jeg klare en grov vits! Kom igjen, da.

Hm, sa Trym. Får ta den minst grove, da. Begynne forsiktig. Altså, det var en gang en slakter... Du vet hva en slakter er?

Jada, svarte jeg, irritert. Fortsett!

Altså, det var en gang en slakter som skulle skjære opp noen pølser. Men så var det så varmt i rommet at han måtte stå helt naken. Ikke sant, med tissen og alt.

Mhm, sa jeg, akkurat passe interessert.

Det må ha vært vår, skoene våre skrapet mot grusen på fortauet oppover Marcus Thranes gate og en linerle danset foran oss. Vi var på vei hjem til Joachim, vi måtte krysse gata snart og gå opp trappa ved de røde stikkebuskene og jeg lurte på om Trym ville rekke å fortelle vitsen før vi kom fram, tenk om mora til Joachim hørte oss, eller enda verre den morske bestefaren.

Altså, han stod der da, og skjærte, ikke sant. Med tissen som hengte, ikke sant. Og så skjærten og skjærten, men plutselig ble han rød på hånda, ikke sant. Og så så han ned, og så hadde han skjært av seg tissen!

En bil passerte bak oss idet vi gikk opp trappa til Joachim. Rød som busken, tenkte jeg og lurte på hvor vondt det egentlig ville ha gjort og om det er lettere å skjære av tisser som er vanlige eller som de som var i bladet.

Trym stoppet foran døra til Joachim.

Du tålten ikke, sa han skuffet. Det var det jeg visste! Du tør ikke å smile engang! Du får hvertfall ikke høre de andre to!

Og før jeg rakk å si noe, hørte vi en hund ramle ned trappa og bak den en sped stemme rope seg så streng som mulig: JOCKY! JOCKY!