Haldenminner

Det var en av disse grå, trange lørdagsettermiddagene. Høst, var det, bladene hadde begynt å falle og menneskene hadde begynt å hente fram vinterklærne fra kjellerne og sette seg inne med varme tekopper og riste på hodet og mumle at nå måtte vel sola snu snart.

Lyden av en slitsom gjerdesmett som hoppet nedover trestammen druknet i raslingen av mine skritt gjennom det tørre løvet. Hvis man sparket hardt nok, kom man ned til det våte løvet, så det råtne, og så til jorda — og langt der nede var det rustne kaffekjeler og spikre og kjerrehjulbånd. Jeg gikk oppå en gammel søppelfylling. Det hadde Joachim sagt.

Jeg dro glidelåsen på jakka helt opp. Det var ikke så kaldt, ikke ennå, men jeg frøs likevel — og jeg gjemte munnen bak jakkekragen og tok henda i lommene, som for å varme meg og beskytte meg mot elementene, selv om jeg visste kulden kom innenfra. Det gjorde den jo også, av og til.

Gjerdesmetten flakset til neste tre. Jeg fulgte den med blikket og så at det lyste blått fra stuevinduet til Joachim — og jeg tenkte, han spiller sikkert på datamaskinen sin, sikkert det skytespillet; og jeg tenkte, han ville sikkert likt om jeg kom innom så kunne vi spille sammen, eller i hvertfall etter tur, siden det var vanplajergeim; og jeg tenkte, nei, ikke nå. Og jeg gikk oppover mot skrenten.

Rett bak huset vårt var skrenten et stup, mange meter høyt rett opp, uklatrelig men med meterlange istapper om våren. En nyttårsaften hadde naboene der oppe skutt med luftgevær mot dovinduet vårt, rett mot den tomme doen, og pappa måtte strene rasende langs hagen til fotballnaboen og bort til en gammel tretrapp for å komme seg opp og kjefte og male fram alle de skrekkelige tingene som kunne ha skjedd. Lenger ned, derimot, ble stupet snillere og slakere, og et sted hadde flere generasjoner av barn laget en liten sti som gikk fram og tilbake tre-fire ganger før den endte opp i en liten skog på toppen.

Om mamma hadde visst at jeg gikk her nå, hadde hun sikkert bedt meg gå ned igjen, sånn for sikkerhets skyld. Om farmor hadde sett det, hadde det sikkert blitt gråt og tenners gnissel. Det ble gjerne det. På hytta var det en furu med merkelig svingete greiner på toppen, og om jeg tråkket riktig, klarte jeg å komme meg helt opp og stå sånn at hele overkroppen min var over trekronen, mange meter over noen store, spisse steiner rundt trestammen. Pappa kunne ikke si noe, han hadde klatret i det treet da han var liten selv, men når farmor satt på benken med kaffekoppen og solhatten og en vaffel eller to og og plutselig så meg stikke hodet opp av en tretopp... Gud bedre.

Var jeg redd? Ja. Var det derfor jeg gjorde det? Ja.

Var det derfor jeg gikk opp skrenten nå? Jeg trodde ikke det, men når de første gysene kom, de første ilingene når stien gikk høyere og ble trangere, kjente jeg også at det ble varmere, hendene ble brune av jorda og kaldere av å holde seg fast i det grå fjellet, men kroppen ble varmere, jeg ble varmere, innenfra, av å bli litt redd, og det føltes godt, og det føltes levende, og jeg skjønte at det var det samme. Jeg gikk her fordi det gjorde meg redd. Og jeg fortsatte oppover med glidelåsen på jakka åpen helt ned til brystet.

Da jeg kom opp, snudd jeg meg til høyre og så ned på huset til Joachim. Det lyste fremdeles blått fra stua i andre etasje. I første etasje skimtet jeg såvidt en rullestol gjennom de store terrassedørene. Bestemora til Joachim. Malte hun nå? Når det var sol, hendte det at hun satt ute på terrassen med et teppe over seg, og nesten hver gang jeg så henne, sov hun. Jeg hørte henne aldri snakke, var ikke helt sikker på om hun kunne snakke, eller hvorfor hun ikke kunne gå, eller om hun kom seg andre steder enn terrassen og førsteetasjen med denne svære rullestolen sin. Alt jeg visste, var at hun på en eller annen måte satt der inne og malte skog og hus og mennesker bedre enn noen annen jeg visste om — og at hun gjorde det med munnen. Det var et av livets store mysterier.

I det store, gamle hvite trehuset rett til venstre bodde det en dame som lagde skulpturer, store, maks halvforståelige steiner som kommunen betalte masse penger for og plasserte diverse steder i byen. Det bar jobben hennes å lage rare steiner. En gang hadde jeg vært inni det huset, det var kunstting overalt, jeg skjønte dem ikke, jeg skjønte ikke kunsten i dem, hva som gjorde dem så spesielle, og hun snakket rart, en eller annen dialekt jeg ikke kjente, og jeg gikk fort ut og så henne aldri igjen, selv om vi akte i hagen nedenfor huset hennes om vinteren og kastet småsteiner fra hennes hage over veien til Ivers hage helt til bestefaren til Iver kom og kjeftet på oss, selv om det var Iver som begynte.

Det var ingenting som var så mystisk som kunst. Men det var ingenting som var så lite mystisk som fjell og stein og trær og jord og... høyder.

Jeg hadde gått til høyre på toppen, istedenfor mot skogen til venstre, som vi pleide. Og nå stod jeg på kanten av et stup og så ned. Under meg var det en haug med firkantede steiner, det så ut som kantsteiner noen ikke hadde trengt likevel. Mellom steinene strakte det seg noen trestammer — for tynne for å dempe fallet, tenkte jeg, og for tjukke til å ikke spidde. Og jeg så for meg det fallet, og det rislet av frykt inni meg, og jeg ble varm, og jeg sperret opp øynene. Og jeg så en liten avsats en meter bortenfor meg.

Forsiktig...

Ryggen min skrapte mot fjellveggen da jeg ség sakte ned på avsatsen. Føttene dinglet over steinene, mange meter, det føltes som en sikker død å falle. Risling i ryggraden. Og når jeg tenkte rasjonelt og prøvde å beregne hvor høyt det var og hvordan steinene og trærne stod, og hvordan jeg ville lande med hvilken fart, føltes det også som en sikker død, og jeg så det for meg, og varmen rislet ikke, den fosset og ljomet gjennom meg, og verden åpnet seg og lydene klarere og fargene ble sterkere.

Det lyste intenst blått fra Joachim. Jeg hørte et kort bjeff, det må ha vært Rocky, eller Rambo, jeg blandet alltid de to. Hver gang jeg ringte på hos Joachim, hørte jeg en hårete schäfer som gjerne ville imponere eierne med sine vakthundegenskaper ramle ned trappene, fulgt av en tynn guttestemme som prøvde å virke sint nok: JOCKY! JOCKY! (Eller JAMBO, jeg husker ikke.) Så kom mora til Joachim og holdt hunden, Joachim slapp meg inn, opp trappa, forbi den stille gangen hvor faren hans sov ut etter skiftarbeid på Kaken, inn i stua, igjen med døra, på med nabolagets første datamaskin og et skytespill som het Rambo eller Rocky, jeg husker ikke helt. Og så styrte vi en liten, firkantet figur oppover skjermen mens han ble beskutt av små hvite kuler som nesten var usynlige, og når mammaen til Joachim sa at jeg spilte bra, siterte jeg Illustrert Vitenskap på at det er fordi jeg så så bra i 3-D, selv om spillet maks var 2,5-D, og hun sa javel og si fra om du må tisse, så skal jeg holde Rocky så ikke han bjeffer på deg.

Det begynte å mørkne. Sola måtte ha gått ned et eller annet sted, eller så hadde bare skylaget doblet seg, det var vanskelig å si. Det begynte nok å blåse opp, noen kjølige drag i lufta, men det var likevel blitt varmt. Noen blader seilte ned fra trærne. Nei, skulle man se om Joachim var hjemme, kanskje?

Ryggen min skrapte mot fjellveggen, denne gangen andre veien. Jeg bøyde meg litt, rompa dyttet meg litt i ubalanse, jeg stirret mot steinene der nede og krafset etter holdepunkter.

Forsiktig...

***

Jeg har satt ny rekord, sa Joachim. Prøv å slå den, æ! Og han ga meg joysticken og så at jeg hadde skrapet opp hånda. Snubla på vei ned hit, sa jeg. Er så gøy å spille at jeg løp og så snubla jeg i en gammel kaffekjele, men det går bra. Det var skikkelig kult å løpe.

Trenger du plaster, spurte mammaen hans.

Nei, sa jeg. Ifølge Illustrert Vitenskap er det bra å blø litt.

Og jeg stirret mot skjermen og tenkte at det er jammen rart at så mange farger kan se ut som bare blått når man er langt vekk.