Haldenminner

Jeg stopper opp. Det er ikke nok luft. Brystet er for lite, lungene, det piper der inne. Jeg kjenner den vanlige klaustrofobien, jeg hoster uten at det hjelper noe særlig, og jeg blir stående og hive etter pusten mens mamma klør meg på ryggen. Det går bra, Jostein, sier hun mens de treigeste gamle damene lunter tjatrende forbi oss. Vi er nesten i mål.

Det hadde begynt så bra. Vi hadde stått sammen med alle andre utenfor Ertehytta, femti joggere i små shortser og pannebånd. Eimen av tigerbalsam svevde over grusveien. Tigerbalsamgutta skulle løpe 5,3 kilometer, men jeg holdt meg til 1,3 en stund til, så kunne jeg gå opp til 2,8 og 5,3 etter hvert. Når jeg var i stand til det. Når jeg ble ni, kanskje.

Klokka tikket sakte mot seks. Noen tok etpar halvhjertede små hopp, noen løp litt fram og tilbake, enkelte tøyde ut leggene og lårene med bekymret mine og stramme lepper, men de fleste stod bare og delte det siste sladderet om naboens nye bil eller skrøt av hvor lite de hadde trent.

Under den høye porten stod Didrik Borge som alltid oppå en kant med en stoppeklokke i hånda. Nedenfor ham stod Bjarne Paulsen, hvithåret og med tjukke briller over den brede munnen, med sin egen klokke. KLAR! Didriks lyse stemme skar mellom de mørke grantrærne i veikanten.

Joggeskoene stimlet tettere sammen. Fingre på stoppeklokkeknapper, kropper mer eller mindre bøyd, klare til å eksplodere av gårde. De raskeste først. Og helt bakerst stod jeg med mamma.

Det hadde alltid vært en vane for meg å starte så langt bak som mulig for så å gradvis øke farten utover i løypa. Jeg visste ikke helt hvorfor. Kanskje det var fordi det var en berusende følelse å stadig ta igjen folk, å alltid være den som løp fortest akkurat der jeg var? Kanskje fordi jeg ikke ville bli for sliten opp den første bakken? Mamma hadde ment at jeg overdrev. At jeg ikke trengte å holde meg bak selv de tjatrete gamle damene som brukte K-joggen som en søndagstur.

Didrik løftet armen. Da det het Torsdagstrimmen, nede på parkeringsplassen, hadde han ropt GÅ ganske stille, og så hadde jeg lekt med pinner og blader og lest tegneserier mens mamma og pappa løp og Didrik snakket med noen ute i løypa med en ekte walkie-talkie — men nå var det enda flere som var med, og de bråkte mer, og han anstrengte stemmen sin til bristepunktet og innså at han snart måtte kjøpe seg en slags startpistol. FERDIG, ropte han. Bjarne myste mot stoppeklokka si. GÅ!

Kom igjen, sa mamma. Og vi løp ute ved den venstre veikanten, i midten av feltet, med mange mennesker bak oss og ved siden av de jeg pleide å komme i mål med, og jeg tenkte at dette ikke var som jeg var vant til, dette var fort, men det gikk da greit, og mamma syntes det var bra. Så jeg løp på.

Støvet virvlet rundt oss opp den første bakken. På toppen strømmet feltet rundt noen litt store dumper i veien. De raskeste var allerede ute av syne. Jeg kjente brystet snurpet seg litt, men det gjorde det ofte, det pleide å gå over etter hvert, så jeg holdt farten og kom snart til det krysset hvor vi svingte skarpt til venstre, der hvor jeg vanligvis pleide å gire om for første gang. Der jeg begynte å løpe.

Men ikke denne gang. Pusten ble mer rykkete, mer hivete, kroppen ble mer anspent, og nederst i lungene merket jeg det sakte begynte å krølle seg sammen. Jeg holdt det samme tempoet. Men det var også alt.

Kom igjen, sa mamma. Det går bra!

Etter en bom og noen hundre meter grusvei svingte vi til venstre igjen, inn på lysløypa. Her pleide jeg å gire opp for andre gang, fly over de ruglete barkebitene. Men denne gang giret jeg ned. Jeg kunne ikke annet. En dame jogget forbi meg, jeg kjente henne igjen, det var her jeg vanligvis passerte henne, og nå passerte hun meg. Pusten min ble stadig mer forsert, lufta stadig tjukkere. Jeg følte det i brystet, i ryggen, det ble trangt og kaldt og skarpt, og jeg ville ha sukket, hadde jeg kunnet, skuffet over meg selv, over verden.

Astma, halvt spurte, halvt konstanterte mamma. Vi har Bricanyl i bilen. Dette går fint.

Men det gjør ikke det. Jeg sakker farten, jeg sleper meg bortover, jeg piper som en delfin eller et tog som bremser, jeg klarer ikke mer. Jeg stopper opp. Det er ikke nok luft. Brystet er for lite, det piper i lungene. Alt klemmer seg sammen. Den vanlige klaustrofobien. Jeg blir stående og hive etter pusten mens mamma klør meg på ryggen, som hun kom til å gjøre hver natt når vi bodde i det mugne huset noen år senere. Det går bra, Jostein, sier hun mens de treigeste gamle damene lunter tjatrende forbi oss. Vi er nesten i mål.

Målet er Didrik og Bjarne ved et lite bord der lysløypa slutter. De ser meg jogge over målstreken mens jeg piper og piper, og Bjarne roper tiden, som han pleier å gjøre, men mykere enn vanlig, nesten medfølende. Og jeg stopper og hoster litt demonstrativt og litt forgjeves. Det er min dårligste tid noensinne.

Mamma blir med meg bort til bilen og henter Bricanyl. Jeg trykker på toppen og en sky av konsentrert luft skyter ut og ned i brystet mitt, det smaker metall, det lukter lettelse, og jeg kjenner hvordan pipingen sakte blir mindre spiss og skuldrene mine senkes igjen.

Det går bra. Og alle tigerbalsamgutta kommer i mål, og pappa kommer i mål, og Bjarne roper ut tidene og de puster rundt og mykt og dypt og uten piping, helt ned til bunnen av lungene, og de er røde og glade i ansiktet. Neste gang, sier jeg til mamma mens hun klør meg på ryggen. Neste gang.

*

Neste gang var jeg tjue meter bak feltet etter tretti meter. Neste gang lurte mamma på om jeg virkelig ville løpe SÅ sakte. Neste gang var jeg sist. Så nest sist. Så tok jeg igjen løper etter løper. Og de gamle damene nikket anerkjennende til meg og sa oj idet jeg passerte dem. Neste gang spurtet jeg i mål, andpusten på en myk og rund måte, og Bjarne ropte ut tiden, med stor stemme, og smilte med den brede munnen sin, det var litt av en tid, er det rekord? Og jeg sa ja, for det var det, og når jeg gikk til bilen kjente jeg at jeg var sliten på en god måte, og jeg lukket opp døra og satte meg og lot Bricanylen ligge i hanskerommet.