Haldenminner

Døra smalt igjen bak meg. Det var kjølig ute, men fremdeles lyst. Snowjoggene knatret mot grusen og posen med penskoene var en knitrende pendel i hånda mi. Jeg hadde aldri likt de snowjoggene. Ingen likte snowjogg. Men det var kaldt nå, sa mamma, og de var så praktiske, og i klassen virket det å være enighet om at penskoene ville bli ødelagt av å tråkke på asfalt, så jeg hadde vel egentlig ikke så mye valg.

Jakka hadde jeg derimot valgt selv. Den hadde lyst mot meg i butikken, en hvit boblejakke oversprøytet med diverse pastellprikker: den vil jeg ha, hadde jeg sagt, sånn vil jeg være — og jeg hadde vært stolt og fornøyd i mange uker før den ble litt i overkant skrikete og jeg fikk mamma til å sy på et svart U2-merke på ermet for balansens skyld.

Jakka var for varm. Selvfølgelig var den det. Og for... boblete. Jeg dro ned glidelåsen og kjente den kjølige lufta mot den tynne dressjakka og den enda tynnere skjorta. Ikke noe slips eller sløyfe, og hvertfall ikke noe magebelte, jeg var ikke helt Blærum heller, men på innerlomma hadde jeg en sirlig dandert bunke navneklistremerker — og selv om det ikke akkurat var det samme, så føltes det også som et slags statement over hvem jeg var. Ganske så bokstavelig:

JOSTEIN SAND NILSEN BAKKELUNDVEIEN 6 1783 HALDEN 181460

De første navneklistremerkene jeg fikk hadde avrundede hjørner og kom på en rull i en svart eske. Jeg klistret dem på bøker og kassetter, selvfølgelig, men også på skrivebordslampa og døra mi og klær og diverse par med sko og stort sett alle mine ting de ville henge seg fast på. Utrolig praktiske disse klistremerkene også, sa jeg til meg selv, og jeg hørte at det var mammas ord, men det var de ordene jeg hadde.

De andre klistremerkene hadde spisse hjørner og kom enkeltvis i en avlang grå plastboks.

JOSTEIN SAND NILSEN FELTSPATVEIEN 5 1784 HALDEN TLF 181460

De var lengre og hadde bredere font og måtte brettes på langs for å få av dekkpapiret. Det hendte jeg tok med etpar av disse klistremerkene når jeg gikk ut, i utgangspunktet for å bedrive enslags opprørsk klistremerketagging à la KILROY WAS HERE — men JOSTEIN SAND NILSEN FELTSPATVEIEN 5 1784 HALDEN TLF 181460 var her hadde liksom ikke helt samme schwungen, så det ble aldri noe av. Men jeg fortsatte å ta dem med, sånn i tilfelle. I verste fall kunne de jo bruke som visittkort. Og visittkort ville alltid komme til nytte på et skoledisko, det skjønte jeg jo. Selv om jeg aldri hadde vært på et skoledisko før.

Jeg visste ikke om jeg ville, heller. Det ville bli høy musikk, for det første. Hjemme satte jeg alltid på musikken så lavt at jeg nesten ikke hørte den, for å gjenskape den inni meg heller enn å bli bombardert av den. Jeg irriterte meg smågal over folk som ikke slo av TVen helt, men lot den stå og pipe (at de ikke hørte denne pipingen selv, var uvesentlig). Og jeg hadde lenge marerittaktige drømmer om en skolekonsert mamma tok meg til på Rødsberg hvor gulvet ristet og kroppen dirret av bassen.

For det andre likte jeg ikke å danse. Jeg visste ikke helt hvordan man gjorde. Noen år tidligere hadde vi stått i Kristins kjelleretasje — hun med Cecilie og Wenche, jeg med Joachim og Trym — og hun hadde satt på Take on me og sagt at nå skulle vi gutta lære å danse; og vi hadde stått rett opp og ned, så tatt høyre fot bak den venstre, så venstre bak det høyre, så høyre bak venstre igjen, og sånn i all evighet. Om vi gjorde det i takt med musikken, sa Kristin, så danset vi; neste gang kunne vi lære å svinge med armene også, som hun gjorde.

Jeg hadde ikke danset siden den gang, ikke engang alene på rommet mitt, den musikken jeg lånte på biblioteket hadde blitt mer og mer sånn man dirigerte med armene eller bare med florlette hender i den lette lufta, Händel og eteriske new age-ballader og generelt sedat blues og voksenmusikk. Eller kanskje det bare var meg: selv de tunge rytmene på You Win Again digget jeg mest med gestikulering.

Men skoledisko var en stor greie, vi skulle dit alle sammen, til og med de voksne snakket om det som om det var inngangsporten til voksenlivet, av en eller annen grunn. En ny måte å finne ut av hvem man var på. Så da gikk man da, traskende gjennom kulda med det ene svart-elegante pakket inn i en pastellfarget pose og det andre svart-elegante pakket under en pastellfarget boblejakke, og håpet man skulle vise alle andre hvem man var i ferd med å bli også. Hvem det enn var.

Jeg gikk inn den lille døra ved siden basketkurven, ved vinduet der de hengte opp resultatlista fra idrettsdagen på stadion (jeg ble nummer tre i lengde og to på sekstimeter, slått av Stig i begge, men han var dritgod og jeg skryter fremdeles av det, om noen spør) og opp trappene til aulaen. I gangen utenfor rektors kontor lå det vintersko og plastposer og tøyposer og en og annen bag mer eller mindre pent stablet opp mot veggen. Mer mindre, kanskje. Inne fra aulaen kom det tung musikk, dyp bass, lyden gjallet og tordnet. Jeg tok av meg jakka og snowjoggene, tok på meg penskoene, sukket uhørlig og dykket inn.

De neste to timene var alt lyd. Vi ropte til hverandre for å høres over musikken som selv ropte for å bli danset til, noe vi ikke gjorde, det turte vi jo ikke ennå, og det skjulte vi med å rope enda høyere og mer selvsikkert. Ingen visste helt hva de skule gjøre, noen jenter danset danskeskoledanser, noen gutter prøvde seg forsiktig med en fot bak den andre og så den andre bak den første og så videre i noen minutter, men mest var det en kakofoni og et kaos av nervøse kropper som flokket seg og avflokket seg i et konstant fluktuerende anarki.

Først var det lyden som dyttet meg unna, alt bråket, men jeg tok meg pustepauser ute blant plastposene etpar ganger og lærte meg sakte hvordan jeg skulle holde ut. Så var det sjenansen og selve dansen. Flere og flere syntes å ha funnet ut hvordan det skulle danses likevel, de stod i ring eller hoppet opp og ned eller hva enn Kåre drev på med der borte. Men jeg fant ingenting. Og jeg gjorde mitt beste for å virke veldig opptatt der jeg vandret mellom de stadig færre som heller ikke hadde funnet noe.

Etter hvert var det nesten bare meg igjen som ikke danset. De fleste andre hadde allerede gått, bare den harde kjernen var igjen, den jeg hørte til, den jeg ville høre til, og sakte drev jeg motvillig mot dansegulvet.

Også du, Jostein. Dans.

Så jeg tok høyrefoten bak venstrefoten og omvendt. Flere ganger. Jeg hoppet litt, det gikk greit, det minnet om basketball, og det kunne jeg. Jeg vrikket og vred meg litt på måfå, sånn halvveis i rytme. Og det gikk egentlig greit. Det var en rytme langt der inne et sted, og de andre hadde uansett mer enn nok med sine egne vrikkende kropper. Dette var overlevelig, i alle fall.

Jeg begynte å klappe, bare for å teste det ut. Jeg hadde sett danseklapping over hodet før. På TV, trolig. Jeg hoppet høyere, spenstig fyr vøtt, dressjakka ble dratt opp og ned med hvert hopp, og jeg merket at noen så litt rart på meg, men dette var bevegelser jeg kjente, det føltes bra selv om det ikke nødvendigvis så sånn ut, og det var alt jeg bad om i øyeblikket. Bare bli en jeg kunne være. At alle så hvem jeg var, hvem jeg var i ferd med å bli, og at det var greit.

Når sangen sluttet hørte jeg Stig. Haha, se der æ, noen har mistet noe greier over hele gulvet! Og han pekte et sted bak meg.

Jeg snudde meg, og der, under et tjuetalls trippende, hoppende pensko, lyste det minst dobbelt så mange små, hvite navneklistremerker, ganske avlange med stor font og med en brett i midten.

De er mine, hvisket jeg i det neste sang begynte. Siste sang, sa noen, det er stilledans! Kom! Og de tøffe gutta fant de tøffe jentene, og de kjekke gutta fant de søte jentene, og noen gikk og noen ble stående i utkanten og se på, misunnelige eller fremdeles litt likegyldige over fremdeles ikke å ha funnet ut hvordan denne typen dans egentlig fungerte — og midt mellom stod jeg, ikke utenfor, ikke innenfor. De er mine, tenkte jeg. Det står navnet mitt på dem.

Og så tenkte jeg ikke mer. Jeg gikk bort til dansegulvet, mellom alle de mer eller mindre lutende stilledanserne, la meg ned på knærne og begynte å plukke opp klistremerkene. Jeg hørte bare musikken og så bare penskoene dytte dem rundt, de var opptatt der oppe, det var klart, jeg fikk bare vente til de danset videre så jeg kunne finne alle og legge dem i dressjakka igjen. Og drømmer om å holde hender på vei hjem, kanskje, noen sekunder hvertfall, og håp om at dette kanskje er begynnelsen på noe, et eller annet, som man vet hva er, men ikke aner noe om. Og musikken toner ut og man lukker opp øynene igjen, og man vet ikke helt hvor man skal holde henda og hvor man skal se, og det blir drønnende stille og alt man hører er pensko som skraper og stemmer som sakte senker seg ned til normalt leie og raslingen av de siste navneklistremerkene som plukkes opp fra dansegulvet.

*

Jeg gikk ut i mørket. De svarte penskoene knatret mot grusen på den tørre asfalten og glidelåsen på jakka var trukket helt opp. Plastposen omfavnet håndbaken min. Over og under og inni snowjoggene lå det et titalls navneklistremerker fullstendig i uorden. JOSTEIN SAND NILSEN var ikke blitt igjen på dansegulvet.

Jeg lukket opp døra hjemme. Mamma kom sikkert til å spørre meg hvordan det gikk på skoledisko, med en voksen spenning i stemmen som skjulte alle de voksnes hemmeligheter. Var det hyggelig der? Noen du danset med?

Noen som så på deg, ville hun mene. Noen som plutselig liksom stirret på deg. Ja, ville jeg svare. Og jeg ville gå inn på rommet mitt og lukke døra og sette på musikk, helt lavt, og danse med hendene over skrivebordet.