Haldenminner

Det eneste jeg ønsket meg til jul var klinkekuler. Ok, kanskje ikke det eneste. Hver desember leste jeg gjennom hele lekebutikkkatalogen og krysset av for biler og roboter og Lego og brettspill og actionfigurer og stort sett noe på hver side bortsett fra de som var for babyer og de som var mest rosa og åpenbart mest for jenter.

Men klinkekuler var alltid med på lista. For det første fordi de var pene: gjennomsiktig glass som omsluttet en eterisk fargebølge. For det andre fordi det var historie over dem: både pappa og farfar hadde hatt dem da de var små, det var en av de få tingene fra lekekatalogen begge nikket anerkjennende til. Klinkekuler, ja, det er bra. For det tredje hadde de store gutta i gata det. Og det i seg selv var grunn mer enn god nok.

Jeg hadde sett dem spille, men jeg hadde ikke helt skjønt reglene. Det var noe med en grop i veien, så prøvde de å få kulene nedi, og den som vant runden fikk alle kulene. Noe sånt. Jeg hadde spurt dem om reglene, men de hadde ikke svart, eller jeg forstod ikke svaret, det gikk ut på det samme. Jeg hadde spurt dem om å være med, men de sa nei, jeg måtte ha egne klinkekuler, og det hadde jeg jo ikke.

Så jeg studerte dem bare. Satt og så på de store gutta spille og lærte meg sakte reglene og ønsket meg hver dag, mer og mer, egne klinkekuler så jeg kunne være med.

Og en dag fikk jeg det. Det var verken jul eller bursdag, det var varmere i været, det var senere på våren eller tidlig på høsten, det var ingen annen anledning enn at vi gikk forbi en butikk hvor de solgte klinkekuler og jeg hadde mast lenge og, jeg vet ikke, kanskje pappa ble nostalgisk og følte han kunne føre sin egen barndom videre på en eller annen måte. Ta godt vare på dem, sa han. Det er klinkekuler.

Lomma mi bugnet da jeg dagen etter gikk ut til de store barna. Sølepyttene hadde tørket ut og det var mange fine runde groper i grusveien. De store barna satt i bukse og genser rundt en grop og knipset konsentrert klinkekuler nedi. Jeg gikk hjertebankende mot dem i en litt for varm parkdress.

Kan jeg være med? Nei. Men jeg har klinkekuler.

Øynene deres må ha videt seg ut. Ok, sa de og gjorde plass til meg.

De vant første runde. De vant andre runde. De vant tredje runde, og for hver runde minket min nye, store klinkekulepose. De var store og kunne dette. Jeg var liten og fremdeles usikker på reglene. Jeg tror kanskje jeg må hjem, sa jeg etter noen runder, men de sa det ikke var mulig. Vi måtte spille ferdig. Nok en runde, to runder, og posen ble stadig mer slunken. De visste hva de gjorde.

Men så, plutselig, vant jeg. Jeg vant! Kanskje de ble overmodige, kanskje jeg hadde flaks, men det hadde ikke noe å si, for jeg vant og jeg skulle få deres klinkekuler.

Bortsett fra at jeg ikke gjorde det. Best av tre, sa de. Og når jeg vant igjen, var de ikke klare, eller vi måtte ta runden om igjen, eller de simpelthen tok alle klinkekulene uten noen nærmere forklaring. Og jeg var liten og våget ikke mukke og posen minket stadig, kule for kule for kule.

Og noen minutter senere var den helt borte. Det som en gang var min helt egne klinkekulepose, var nå en annens, i en annen hånd på vei inn i et annet hus. Jeg så etter de store gutta. Jeg så de lo.

Jeg så mot huset vårt. Jeg måtte også inn. Hadde pappa sett meg fra stuevinduet? Jeg husker følelsen av å gå inn med tunge skritt. Jeg husker pappa spurte meg om klinkekulene. Jeg husker, mest av alt, reaksjonen hans. Øynene hans. Det litt anspente sukket. Har du mistet alle sammen?

Ja, sa jeg bare. Jeg tapte.

Og tiden gikk og det ble sommer, eller vinter, og snart flyttet vi fra Måstad, hvor alt synes å være brunt, den oppgravde hagen, grusveien, klærne mine, møblene våre og selve huset også, vel? Det var liksom så få farger der. Det hendte jeg savnet farger. Det hendte jeg savnet eteriske regnbuer i gjennomsiktige glasskuler. Men jeg ønsket meg ikke klinkekuler mer, ikke den jula og ikke neste. Og når farfar spurte meg om klinkekulene, svarte jeg så svevende som jeg klarte.

Å, fint, farfar. Jeg liker klinkekuler. Men jeg har kanskje blitt for stor nå.