Haldenminner

Det er 29. august 1987. Jeg har løpt etpar kilometer på leirete stier rundt Venåshytta. TFL-drakta mi er litt for stor, jeg har arvet den av noen — den grønne overdelen med flapp til å feste startnummer, den ballongvide, svarte buksa som er så florlett og flortynn at man kan se hva jeg har under. De trange sokkene, også arvet, med plast på skinnleggen for å beskytte mot den krattskogen jeg aldri forvillet meg inn i. Sokker som alltid var et helvete å ta på, stive og trange og nesten knehøye. De lange, tynne skoene, med knotter, også arvet, vanntette både utover og innover, rimelig tørre helt jeg plumpet uti et sted, da var de våte for godt. Et kompass jeg ikke brukte denne gangen heller, men det er nødvendig å ha, det sa de voksne. Sånn, nå ser du ut som en ekte o-løper!

Det drysser litt regn. Jeg er litt våt og kald og er på vei tilbake fra mål til standplass. Da jeg kommer opp ved siden av hytta, står det en mann med kamera der, en ordentlig fotograf, virker det som, og han stopper meg. Hei, sier han, har du løpt?

Ja, sier jeg.

Løper du mye?

Ja, alle løpa i Haldenrekrutten. Jeg har gått på kurset til TFL.

Så bra. Vil du bli like bra som Øivind Thon, kanskje?

Jeg vet ikke hvem Øivind Thon er, og enda mindre hvor god han er, men jeg antar han er ganske god og at jeg burde svare ja, så jeg svarer ja, jeg vil bli like god som Øivind Thon. Det er drømmen.

Glimrende, sier fotografen. Stå der, og... vis fram kompasset. Sånn ja. Og smil!

Og øyeblikket er foreviget. Jeg ser ut som jeg er fra mellomkrigstiden, det kan virke som jeg skjeler av kjedsomhet, smilet er ikke et smil så mye som en rykning og en naturlig halvåpen munn. Det kan godt hende jeg ble forkjøla dagen etter, jeg ble gjerne det, jeg var et sykelig barn til tider. Og løpet vant jeg helt sikkert ikke.

Men jeg kom i avisa. Og det var trolig det kuleste som skjedde den måneden.