Haldenminner

Det siste året i barnehagen var de fleste av vennene mine året yngre enn meg. Vi var en gjeng som streifet rundt på barnehageområdet, en gorillaflokk som så på seg selv som sjefene over bakkene og slettene og trærne og sandkassene, og som eldstemann var det naturlig at jeg ble sølvryggen, den gamle som bestemte hva som skulle gjøres og visste hvordan det skulle gjøres. Makten gikk meg til hodet noen ganger, men det var en god rus, og livet var godt.

Så begynte jeg på Os, hvor barna var skummelt store (ungdomsskoleelever var de aller skumleste, mye skumlere enn voksne, men det var heldigvis lenge til jeg skulle henge rundt med dem) og jeg plutselig var minst av alle. En av mine første opplevelser var å få huden full av kjeft av en andre- eller tredjeklassing fordi jeg drakk av vannfontena med munnen helt inntil metallet. Tenk om du smitter alle, din dust! ropte han. Noen andre bad ham roe seg litt, det var da ikke så farlig — men skaden var alt skjedd, jeg hadde blitt tråkket helt nederst på rangstigen, der jeg åpenbart hørte hjemme, og det var nok til at jeg tenkte at barneskolen kanskje ikke ville bli like fantastisk som alle voksne påstod.

Hva gjør man da? Man tar med seg sin nye ransel og besøker barnehagen etter skoletid, selvfølgelig.

Menighetspleien var som den alltid hadde vært. Bygningene, hvertfall. Mange av mine gamle venner var der fremdeles, men det hadde også begynt noen nye seksåringer, og hele dynamikken var litt endret. De lekte litt annerledes, de var venner på en litt annen måte, og de behandlet meg som en litt for stor gjest, en som har kommet seg videre i livet men allernådigst avlegger en visitt til sin fortid. Jeg var stor, jeg gikk i olabukser.

Men vi lekte. Jeg ble med på deres ideer, jeg snakket med de voksne og sa pliktskyldig at barneskolen var fantastisk, og ja, hyggelig å være her igjen, gøy å se dere også. Noen ganger mimret vi, men mimring er ikke sjuåringers forse, det gikk over så fort en fireåring kastet en spade på oss eller noen fant en rar pinne ved sandkassa. Det var fint å treffe gamle venner igjen, det var det, og de syntes det var fint å se meg også, jeg kunne ikke forstå det annerledes, de rømte ikke da jeg kom. Men noen av seksåringene hadde begynt etter at jeg sluttet. Og de kjente meg ikke i det hele tatt og skjønte ikke hvorfor de skyldte meg noe høflighet.

En av dem het Vidar og satte piggene ut så fort jeg kom. Hvem er denne fyren, hvorfor kommer han hit, hvem tror han at han er som bare kan valse inn her og forstyrre den sosiale likevekten vi har brukt uker av knuffing og kjekling og det som verre er på å opprette?

Ville jeg leke i lekestativet, var Vidar der og sperret veien for meg. Gikk jeg til sandkassa, kastet han liksom tilfeldig sand i min retning. Og mest av alt, prøvde jeg å snakke med gamle kjente, dro han i dem, sa noe til dem, distraherte dem. Alt for å vise hva han mente om min tilstedeværelse.

Jeg skal ikke si jeg ikke tok igjen. Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg hadde fremdeles noe sølvrygg i meg. Han skulle ikke komme her og komme her, liksom. Og det ene tok det andre og det andre tok det tredje og ikke lenge etter stod vi noen meter overfor hverandre ved siden av sandkassa og ropte. Jeg husker ikke hva vi ropte, men det var uansett bare påskudd og unnskyldninger, det sentrale var maktkampen og hvem som skulle ha mest sølv på ryggen. Han ropte seg rødmusset og hoppende sint, jeg svarte med samme mynt, men roligere, jeg var jo stor. Så eskalerte han det hele ved å ta en bunke småstein og kaste det i min generelle retning. Han bommet, selvfølgelig, men han kastet, og jeg ble sint, dette gikk da ikke an, og jeg fant en barkebit som lå ved siden av meg og slynget den likeså i hans generelle retning, som et skremmeskudd, bare, han skulle ikke tro han skulle kunne kaste farlige småstein mot meg og min nye olabukse på den måten — og traff ham midt i panna.

Dunk, sa det. Vi ble like overrasket begge to. Han stod stille i ett sekund, som for å riste av seg overraskelsen, så satte han i å gråte, høyt og klagende, som den lille ungen han var, og jeg skjønte at jeg var i trøbbel.

Bak meg hørte jeg noen si at det kom en voksen. Gå ned i hagen, kanskje de ikke ser deg, sa stemmen. Det var en av mine gamle venner. Ikke si hvor jeg er, sa jeg og gikk, påtatt uskyldig, fort men ustresset, helt ned i enden av hagen, ned til de treet hvor Jonas hadde falt ned og brukket armen, ned til det falleferdige nabohuset, og stod så liten og kamuflert som mulig bak en stor ripsbusk. Jeg er ikke her, og er jeg her, er det bare fordi jeg vil stå her litt, kanskje tisse, det hendte vi tisset bak der, og da måtte vel de voksne se og skjønne og respektere det?

Den voksne lot seg ikke lure. Hun gikk rett bort til meg og tok meg i armen. Du må si unnskyld, sa hun og dro meg tilbake mot sandkassa.

Jeg kjente gråten svelle opp i halsen. Det var ikke sånn det skulle være! Det var ikke sånn det var!

Vi stoppet. Den voksne holdt meg fremdeles. Du må si unnskyld, sa hun til meg. Unnskyld, stotret jeg. Og så du, sa hun til Truls. Men Truls nektet. Han gråt og skrek, men han nektet å gi seg, han mente at det var jeg som hadde vært dum, jeg som hadde kastet en barkebit i panna hans, jeg var en idiot og han ville ikke si unnskyld.

Og han slapp unna med det. Den voksne slapp meg ikke og gikk ikke etter Truls, lot ham bare rase fra seg, lot ham løpe vekk, mens hun bøyde seg litt ned mot meg og mente det kanskje var best om jeg gikk nå.

Ja.

Ranselen hang på skjevt på ryggen da jeg lukket meg selv ut av porten. Det måtte være sånn det var å være stor: man traff det man siktet på og man kastet hardere enn noengang. Og man åpnet porten på egenhånd og lukket den til det som var og innså at man ikke kunne få noe av det igjen. Alt blir fortid og svinner hen.

Metallhaspen klikket bak meg. Jeg skulle aldri komme på besøk igjen, bare for å hente lillebror, alltid på viktig oppdrag og ikke for å leke. Sånn var det å være stor. Man ble for gammel til å være sølvrygg.

Jeg rettet meg opp. Stakkars, lille Truls som måtte holde seg bak porten til han ble hentet. Og jeg gikk alene, uten voksne, gjennom kirkegården, forbi skolen, hele veien hjem.