Haldenminner

Jeg går ved siden av Petter. Vi har på oss bråkete regnbukser og tunge regnjakker og det er litt vanskelig å høre hva vi sier, men han hører meg si at jeg har vondt i magen, og jeg hører ham si at jeg må si det til de voksne. Ja, kanskje det, svarer jeg litt motvillig.

Menighetspleien barnehage var Østfolds eldste barnehage, grunnlagt et tiår før alle mine besteforeldre ble født. Husene var lave og litt skjeve trehus, omgitt av andre lave og skakke hus, og barnehageområdet grenset helt nederst mot nok et skakt og gammelt trehus som hadde så mange knuste vinduer og ødelagte vegger at noen mente det var fullt av spøkelser eller i det minste svære rotter der. Vi prøvde å holde oss unna den delen av hagen.

Jeg begynte på Menighetspleien da jeg var tre år gammel, på Kråkereiret, og ble snart bestevenn med Petter, som var ett år eldre og gikk på en annen avdeling. Når han kom ned trappene fra avdelingen sin, stod jeg som regel i bunnen og ventet på ham allerede, og så lekte vi i sandkassa eller i bakkene opp mot Porsnes eller kanskje der hvor det var pissemaur som hadde pisset på opptil flere av oss. Vi fant alltid noe å leke med. Såfremt jeg ikke hadde vondt i magen, da.

Petter finner en barnehagetante, ikke jeg, jeg vil heller leke videre og håpe at det går over, heller pissemaur enn å bukke under for en vag kvalme, men jeg klarer ikke å overbevise dem og følger slukøret med inn og begynner å ta av meg de sandete, fuktige klærne på plassen min.

Det var Marit som fulgte meg inn, hun hadde kort, lyst hår og en rund stemme. Det kunne ha vært Elisabet eller Marilor eller Hanna eller noen av de andre tantene jeg husket stemmen og ansiktet på i mange år, men som jeg aldri lærte å stave navnet til — men denne gangen var det Marit, og det var fint, ansiktet hennes var fullt av snille rynker.

Jeg sitter alene i et rom med en kasse Brio-tog ved siden av meg. Alle de andre barna er ute i været, alle de andre lekene er ryddet pent inn der de hører hjemme. Magen min er blitt verre, men det er ikke så ille, jeg kan leke med toget og det var egentlig litt godt å komme seg inn, jeg husker følelsen av treskinner mellom fingrene, den røde, kvadratiske plastesken med fire små, svarte hjul, togene som klikket magnetisk sammen, magen som ble enda verre...

Jeg hadde vært kvalm før. Jeg hadde spydd før, og jeg visste hvordan man burde gjøre det. Hjemme fikk jeg alltid en bøtte med litt vann ved sengekanten om natta — om dagen var rutinen å lene seg over do. Det var altså nødvendig å spy oppi noe og ikke rett ut på gulvet. Men nå var det ingen bøtte i nærheten, og doen var langt unna og uansett så illeluktende at jeg for noen uker siden hadde endt opp med å tisse på meg utenfor, jeg husket fremdeles følelsen nedover beina og synet av dråper dryppe ut av regnbuksa og Hans som pekte på meg og lo og jeg som prøvde å nekte for at det var tiss, det var bare regn selv om det ikke regnet — mulighetene var begrenset og tiden var knapp, og nå kom det, nå vrengte magen seg og hva gjør man egentlig da?

Få samlet det, hvertfall, tenkte jeg, lente meg over den røde kassa, og lot det stå til. En gusjeoransje gugge plasket over togene og skinnene, rant i sporene og dryppet over til de neste skinnene og helt ned til bunnen idet Marit kom inn.

Jeg kastet opp, sa jeg. Der.

En stund stod senere mamma i døråpningen. Det var nok best om jeg dro hjem. På veien ut til plassen min passerte jeg Marit: hun stod på kjøkkenet med Brio-kassa på benken og vasket hver enkelt togskinne med en fuktig klut. På komfyren hadde hun satt på en kaffekjele, kaffelukta blandet seg med spylukta og kaffedampen dugget på dørkarmen. Vi hadde smakt den duggen en gang de voksne ikke var der, samlet opp dråpene med pekefingeren og slikket dem opp og undret oss over hva det egentlig var de voksne likte. God bedring, Jostein, hørte jeg henne si. Takk, sa mamma.

Jeg tuslet ut etter mamma, gjennom lydene av de andre barna, gjennom porten med metallhaspen som holdt de små barna inne men som de største egentlig klarte å lukke opp, gjennom lukten av vær og regnbukser og en vag eim av spy. Jeg så ikke Petter.

Det var like greit å komme seg hjem nå, ja. Tegneserier og mariekjeks og et varmt teppe og en bøtte med litt vann for alle tilfellers skyld.

Det ville komme andre dager å leke på.