Haldenminner

Man velger seg ikke sine idoler med omhu når man vokser opp. Selv om det å velge forbilder er noe av det viktigste man gjør. Eller nettopp fordi det er så viktig? En uke liker man en sær tysk filosof, den andre er man tyggegummipopfan; en uke ser man opp til en veganer, den neste en tungvektsbokser. Man tester ut det meste. Hvilken ledestjerne skal jeg følge denne uka? Og hva slags innsikter vil det gi meg?

En periode var jeg Stephen Foyn-fan. Det vil si, jeg var Sparta-fan fordi hele pappas familie var sarpinger og jeg til og med ble født der etter at legene i Halden skyflet meg videre i siste liten — og så så jeg meg nødt til å velge en av spillerne som forbilde, og så valgte jeg Foyn fordi han hadde et merkverdig halveksotisk navn som av en eller grunn ble uttalt akkurat som Steffen.

Vi var på endel kamper, jeg og pappa, og jeg prøvde å se hvem som var Stephen Foyn og hva han gjorde og hvorfor det var så bra, men mest ble det til at jeg så på den harde kjernen med Sparta-fans, de som sang høyest og bråkte mest, og prøvde å etterligne dem uten å gjøre noen forlegne. Når de hoppet, hoppet jeg. Litt. Når de sang og veivet med skjerf, sang jeg også med min tynne stemme og holdt mitt eget skjerf litt opp i lufta.

Noen sanger lærte jeg ganske fort, som denne om Stjernen-fansen:

Det er høl i gjerdet på Veum (mel. For he’s a jolly good fellow)

Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er derfor du er her Det er derfor du er her Det er derfor du er her Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er derfor du er her

En annen schlager jeg lærte meg var Hold kjeften din:

Hold kjeften din (mel. Auld Lang syne)

Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft

Når de, og jeg, ikke sang, ropte og kjeftet vi på det meste som rørte seg — eller vi skrek i full jubel, som den kampen Sparta ledet 3-0 mot Vålerenga før VIF gikk opp til 7-3 og pappa mente vi burde gå hjem, dette gikk rett vest, men jeg krevde at vi skulle bli og det endte med Sparta-seier 10-7. Jeg mente å se at Stephen Foyn løftet armene i glede. Men jeg visste hva Sparta-fansen gjorde. Så da jeg kom hjem, var det dem jeg var.

Av en eller annen grunn var Stig Stjernen-tilhenger. Det var selvfølgelig litt uheldig, og vi hadde mange små, intense uoverenskomster om dette, men han var i det minste ishockeyfan, og vi tok ham med på etpar Sparta-kamper og jeg lærte ham de sangene jeg kunne og vi følte oss kule. Tøffe. Vi gikk rundt i skolegården og var klare til å ta opp kampen med hvem som helst. Ikke fysisk, naturligvis, men på hockeyfans-vis, vi kunne synge og peke på andre og skrike og juble på en litt hånlig måte mens vi veivet med våre imaginære skjerf.

Det er høl i gjerdet..., sa jeg til ham. Hold kjeften din, sa han.

Men i lengden ble det litt stusslig å ha én person å være både mot og med, vi trengte en felles motstander, en vi kunne samles mot så vi kunne kjenne den fellesskapsrusen vi såvidt hadde smakt i Sparta Amfi. Og snart bød anledningen seg.

Om man skulle rangere alle lærerne etter hvor fryktet de var, kom trolig fru Thorsen i klassen vår helt i toppen. Hun var liten og vever, men strengheten selv og det var de færreste av oss som våget å mukke. Læreren i C-klassen, derimot, vegg i vegg med oss, skulle visstnok ha berømmet elever på foreldresamtalene fordi de ikke danset på bordet i timen. Så lite kustus hadde hun på dem — og så vanskelig kunne C-klassen være. Ingen hadde vel kontroll på de høye tvillingene, for eksempel. Fru Brattvåg var like liten og vever som fru Thorsen, men helt i den andre enden av strenghetsskalaen. Og på onsdager hadde hun oss i siste time og pleide å sitte igjen i klasserommet for å rette stiler.

Fru Brattvåg var anledningen. Og en onsdag slo vi til.

Stig var der, selvfølgelig. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde med meg Sparta-skjerfet mitt, men jeg tror jeg hadde en selvlaget Sparta-button, og det gjorde samme nytten. Det var etpar jenter som også hadde blitt med, litt motvillig, vi var vel seks i alt. Det var ingen andre elever på skolen, vi hadde trolig spist basket på den ene, høye kurven til alle andre hadde gått hjem. Den gule veggen flasset under kurven; et sted der hadde Kåre dyttet Petter og gitt ham en pingpongballkul i panna og Petter hadde jaget ham rundt gymsalen resten av friminuttet. På den andre siden av trappa hendte det at det stod en smashballstang.

Og opp trappa gikk vi, inn de brune tredørene med messinghåndtak, og stilte oss opp på hver side av den åpne klasseromsdøra, ute av syne for fru Brattvåg der inne.

Hun sitter ved kateretet, sa noen. Og vi så på hverandre og trakk pusten. Og så begynte vi å synge.

Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft

Planen var at hun skulle komme styrtende ut, rasende, og jage oss ut gjennom dørene og over skolegården. Og vi skulle få et poeng for vågemotet og to poeng for å ha gjort det som hockeyfans trolig ville ha gjort i samme situasjon. Men hun kom ikke. Vi begynte å synge nølende, økte til halvveis, men så nølte vi og fadet ut igjen på slutten. Hvorfor kom hun ikke?

Flere blikk. En av jentene så inn. Hun gråter, hvisket hun. Hun sitter bøyd over stilene, jeg så det falt ned en tåre på arket. Hun er lei seg.

Ingen idoler kan gi deg hele sannheten om hvordan livet bør leves. Det er én lærdom. Alle forbilder er forbilder på avgrensede områder — hockeyfans er gode til å synge grove og enkle sanger på ishockeytribuner, men de bør kanskje ikke alltid følges når man skal finne ut av hvordan man skal oppføre seg mot lærere etter skoletid, for eksempel.

En annen lærdom er at du har større makt til å såre enn du innser. Og omvendt, din ros varmere dypere enn du tror.

Vi trasket ut dørene igjen, så mest ned, hver for oss i våre tanker. Jeg lovte meg selv at jeg skulle si unnskyld neste gang jeg så fru Brattvåg, beklage idiotien, det var ikke meningen, vi skulle bare tøffe oss og det var ikke ment så slemt. Og jeg tenkte så mye på det at det føltes som om jeg allerede hadde gjort det, og neste gang jeg så henne, sa jeg ingenting, men tenkte unnskyld så intenst jeg kunne, og forventet at hun forstod det, det måtte lyse av meg hvor hardt jeg beklaget.

Kanskje hun merket det på hvor snill jeg var, og hvor snille vi var, resten av året i hennes timer. Kanskje ikke. Men det var det nærmeste jeg kom å gjøre det godt igjen. Det, og at jeg ikke lenger hadde Stephen Foyn som forbilde. Tilfeldig følgeskade. Beklager, Stephen. Man må velge sine forbilder med omhu når man har blitt voksen.