Snippen
Øverst i Marcus Thranes gate, rett nord for stadion og Rødsparken, lå det en liten butikk for seg selv. Snippen, het den. Eller, om den egentlig het det, vet jeg ikke, men det var den det ble kalt, så det var det den het for meg. Og det var det beste stedet i verden å kjøpe sjokolade.
Det var ikke det at sjokoladen var så mye bedre. Ånei, det var helt vanlig sjokolade med helt vanlig sjokoladesmak. Og det var ikke det at eierne av butikken var spesielt hyggelige. Det vil si, det var de jo, det var et gammelt ektepar som drev stedet som om det var en gammel landhandel, noe det trolig var også, som jeg husker det stod de fleste tingene bak disken og man måtte spørre de gamle om å få det ene eller andre, og så slo de alt inn på et gammelt kassaapparat, og så sa man hadet og på gjensyn og hils mamma og pappa.
Nei, det var ikke derfor jeg gikk dit. Det var heller fordi de gamle var så unøyaktige.
Det hendte jeg hadde etpar kroner til overs, de klirret og brant i lomma, og jeg kunne bruke dem til hva jeg ville — da gikk jeg helst til kiosken lenger ned i Marcus Thranes gate, for der hadde de ordentlig godteri, sånne oversøte e-stoffbomber jeg egentlig ikke likte men som alle andre i klassen kjøpte og som hadde så kule farger, og så hadde den en røde kors-automat, en sånn man slo krona inn i og som noen store gutter sa de alltid vant masse på men som aldri ga meg noe overskudd.
Når jeg hadde en tier, derimot, en sånn tjukk, tung gulltier med en liten fordypning til tommelen, gikk jeg alltid til Snippen. For på Snippen hadde små ti-øres melkesjokolader. Melkepletter. De hadde nok de samme på kiosken. Men det var dette med overskudd, da.
Jeg husker jeg stod ved disken og lot tommelen gni over den varme tieren. Dama bak disken, for det var som regel henne, nikket og smilte og sa hei og hvordan går det og... Melkepletter, avbrøt jeg henne, nesten nervøs. Jeg skal ha melkepletter for dette. Og så la jeg tieren på disken.
Jeg husker ikke om hun smilte eller sukket, trolig begge deler, men hun tok fram et hvitt papirkremmerhus og begynte å fylle oppi. Hun telte ikke, men det gjorde jeg, prøvde i alle fall, ti melkepletter, tjue, tretti, kremmerhuset fylte seg og jeg tenkte at nå, eller nå, er det hundre, nå har jeg fått det jeg betalte for.
Hun stoppet, så på posen, ristet litt på den — og så helte hun noen til inni, sånn for sikkerhets skyld. Og så en gang til. Sånn. Værsågod. Hils mamma og pappa, da!
Jeg skyndte meg hjem uten å åpne posen, gikk rett bort til kjøkkenbordet og helte ut alle melkeplettene. Ti, tjue, tretti... Den første gangen jeg kjøpte melkepletter for ti kroner, slo det meg at hundre var jammen mange biter, hvordan klarte hun å telle alle så fort — så jeg telte dem og kom til litt over hundre. Ikke mye, kanskje 108 eller 110, men nok til å føle at jeg hadde gjort en god handel. Overskudd!
Den neste gangen fikk jeg litt flere, 116 eller 118. Og neste gang igjen enda litt flere.
Melkepletter var egentlig ikke så godt heller, det var billig og litt smakløs sjokolade, men følelsen av å ha fått mer enn jeg skulle, følelsen av å få så mye gratis, ekstra, var nesten berusende. Jeg ville fortelle til mamma og pappa, skryte, se hva jeg har fått til! Men jeg ville også ikke fortelle, for de ville sikkert si at det var litt dårlig gjort overfor de gamle på Snippen. Så jeg sa det aldri. Det var min egen lille hemmelighet.
Førti, femti, seksti... Broren min kom inn i rommet og ville ha én plett, eller to, men jeg husjet ham vekk. De måtte telles først! Søtti, åtti, nitti... Og enda var jeg bare halvveis. Hundre... Hver plett var en seier nå. Hundreogti, hundreogtjue, hundreogtretti...
Til slutt kom jeg til 196. Hundreognittiseks pletter, jeg husker tallet fremdeles, ny rekord, nesten dobbelt så mange som jeg skulle ha hatt, men fire små irriterende pletter unna 200. Neste gang, tenkte jeg til meg selv, tok etpar pletter, ga broren min etpar og la resten inn i kjøkkenskapet hvor de kom til å bli liggende i flere uker.
Men det ble ingen neste gang. Snippen forsvant. Kiosken lenger ned i gata fikk enda kulere smågodtesker og enda flere varer, men Snippen stengte og åpnet aldri igjen. Jeg stoppet på 196. Broren min spiste de siste plettene og jeg ble ikke sint på ham engang, for jeg hadde blitt stor og brydde meg ikke lenger om slike kjedelige små sjokoladeklumper. De kule gutta hang på kiosken og spiste godteri som kom i neonfargede esker og som boblet i munnen og ble målt opp med pinlig nøyaktighet på en ordentlig vekt.
Jeg spiser ikke godteri lenger. Egentlig alltid mislikt godteri, når jeg tenker meg om. Men jeg spiser sjokolade, gjerne mørke plater som koster litt ekstra og smaker litt mer. Og noen ganger, når jeg er alene, hender det at jeg brekker platen i små små biter og teller bitene og får langt under hundre og tenker med meg selv at ingenting er helt som det var.