Fra Halden Arbeiderblad
Foto: Privat
Jostein (43) skriver blogg om oppveksten i Halden: – Minnene blir sterkere og sterkere
– Jeg flyttet vekk. Langt vekk fra Halden. Det begynner å bli mange år siden jeg bodde der, men jeg merker at det vokser i meg. Minnene er sterkere, og jeg forteller barna mine om oppveksten. Halden er ugjenkallelig en stor del av meg.
14.11.20 06:00
Ordene kommer fra Jostein Sand Nilsen. 43-åringen bor for tiden i Rabat, Marokko, med familien. Kona og tre gutter på 13,10 og 6.
Oppvokst i Halden
I oppveksten gikk han på Os skole, Hjortsberg, Strupe og Christian August videregående. Spilte basket i HBBK og var innom en rekke andre aktiviteter og idretter i Halden på 80-tallet. Før han flyttet til Oslo for studier på slutten av 90-tallet. Han har bodd i Uppsala, Köln, København og Praha. Og de siste tre årene i Marokko.
– Kona mi er diplomat, så det blir stort sett tre år på hvert sted. Jeg merker det på barna våre, de opplever masse og trives godt med å flytte på seg. Men de gror ikke røtter til et sted slik jeg gjorde. Og de spør meg ofte om barndommen min, forteller Jostein Sand Nilsen.
Det siste drøye året har han brukt mye tid på å skrive om barndommen i Halden. I bloggform.
– Det begynte egentlig med en slags unnskyldning til en lærer jeg hadde i ungdomstiden. Episoden var spesiell, og jeg hadde tenkt mye på det. Jeg bestemte meg rett og slett for å skrive det av meg, og sånn ble bloggen til, sier 43-åringen.
– Men bloggen er jo også en form for historieskriving. Slik kan mine eventuelle barnebarn lese om bestefarens barndom. Minnene mine er en slags tidskapsel, jeg husker kanskje bedre fordi jeg har bodd borte fra Halden så lenge, sier han.
Ingenting var så mørkt som vannet i Løkkevika når du stod der med skvulp rundt anklene og vurderte om du turte. To skritt, eller tre, var det grunt — og så gikk det rett ned og dypet trakk deg til seg og du måtte lene deg bakover for ikke å ende som lillebror i den innsjøen i Krokskogen. Det ene øyeblikket lekte han i vannkanten med klær på. Det neste gikk han utover og gispet skremt før han ble reddet opp av en voksen. Akkurat som du gispet skremt nå. Men her var den voksne i vannet og prøvde å få deg uti. Og du nølte. På Halden bad sov det hvaler i den dype enden, man så dem bare i søvne, men da måtte man svømme forsiktig, så de ikke våknet før deg. Men man så dem i alle fall. Her i havet så man ingenting, knapt sine egne føtter, og vannet gjorde blodet og tærne til is og du gispet bare av tanken på hva som kunne skjule seg der nede.
Fra bloggen Haldenminner
Detaljer
Bloggen heter Haldenminner, og etter hvert har det dukket opp mange flere fortellinger om oppveksten. Om basket, sløyden på Strupe og sjokoladen på Snippen. Om skoledisko, K-joggen og kjærlighetssorg.
Alt skrevet med imponerende detaljrikdom.
– Jeg har nok ganske god hukommelse. Men det starter med en episode som sitter i minnet. Og så dukker det opp nye minner og personer. Det er noen historier jeg husker veldig godt, mens andre er vage minner.
– Jeg gjør ikke krav på å snakke bare sant – men gjør krav på å ikke snakke usant, og har innsett ut fra folk jeg har snakket med at stort sett alle blir overrasket over detaljene jeg husker, så da er det kanskje en greie der da, at ting gjorde sterkest inntrykk på meg. Og at det blir annerledes når man flytter vekk. Mine minner er en tidskapsel, de som bor i Halden fremdeles blander med alt som har skjedd siden, forteller Sand Nilsen.
Naboen var god i fotball. Som i dritgod. Som i landslagsgod og kapteinsgod og best på Kvik-god. Byens beste fotballspiller. Helt til han møtte meg. Jeg husker han stod i mål, eller i forsvar, det gikk ut på det samme, og at samme hva jeg gjorde, stoppet han meg uten problemer. Selvfølgelig, men like fullt pinlig. Jeg husker han sparket ballen til venstre, jeg husker jeg hentet den og gikk mot ham, ved siden av edelgrana, siden bakken var jevnere der. Jeg husker han tårnet over meg, bredbeint og sterk, som en ordentlig fotballspiller, og jeg husker jeg ikke ante hva jeg kunne gjøre, det var ikke plass og det var ikke mulig med noen ting, og jeg sparket ballen på måfå, tuppet den så hardt jeg kunne, mer i desperasjon enn noe annet, bare for å prøve noe. Og jeg husker at den gikk mellom beina hans.
Fra bloggen Haldenminner
Passer fint i bloggformatet
43-åringen er velsignet med en meget god penn. Måten han forteller på gjør at alle vi som vokste opp i Halden på den tiden skrur klokka kjapt tilbake 30–40 år.
– Jeg har alltid likt å skrive. Har jobbet som oversetter og skribent. Og jeg har alltid skrevet blogger. Det er kanskje litt «ut» med blogger nå, men til slike historier passer det fint, forteller han.
Jostein Sand Nilsen avbildet som 10-åring da han tok nybegynnerkurs i orientering i TFL. Foto: Jan Erik Sørlie
Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg.
– Det er en del som skriver til meg og forteller at de leser det med glede. Det er utrolig hyggelig å høre. Flere av dem har jeg ikke snakket med på mange år, og det har gjort at jeg har fått kontakt med gamle bekjente etter mange år.
– De fleste navnene jeg bruker er pseudonymer, men i noen tekster er personer navngitt. Da spør jeg alltid først. Det siste jeg vil er at noen skal ha en dårlig opplevelse med å lese bloggen, sier Sand Nilsen.
Så langt har bloggen hatt snaut 10.000 besøk.
Skrittene dine gir kalde ekko i de harde betongveggene i Remmenhallen. Her ved nedgangen til garderoben sa Ellen en gang at kjæresten hennes tok 100 kg i benkpress, eller hvor mye det var, mer enn dobbelt så mye som deg, men så var han da også minst ett år eldre og schwær, og du avfeide det med et skuldertrekk og snek deg inn på vektrommet i neste friminutt og ga opp etter noen spede løft. Senere hadde du funnet et smykke i garderoben, et halvt hjerte med Ellen på, og du hadde ringt henne og lurt på om det var kjærestens og det var det jo. Han møtte deg på treninga dagen etter og spurte deg hvor du hadde funnet det. På fotballbanen, sa du, og det var en helt meningsløs løgn, men den kom bare — og når Ellen spurte senere, var det det som var blitt sannheten. På fotballbanen. I gresset. Ja. Takk, det her skal jeg huske, sa han. Tjue år senere kjøper du en leilighet gjennom ham. Han husker deg ikke.
Fra bloggen Haldenminner
Ville distansere seg
Nå er snart familien på flyttefot igjen. På nyåret går veien videre, når kona skal bytte arbeidssted. Det kan ende opp hvor som helst i verden, men ikke Halden.
– Det er jo konas arbeid som avgjør det. Og da blir det Oslo hvis det blir retur til Norge. Vi får se, sier Sand Nilsen.
Som tidligere følte han ville distansere seg fra Halden mest mulig. Nå er tonen annerledes.
– Vi tok med oss barna til Halden i fjor, og det var første gang på lenge jeg var i byen. Det var fint å vise dem hvor pappa hadde vokst opp. Selv om jeg ikke flytter til Halden med det første, kanskje aldri, så er Halden en stor del av livet mitt. Og disse minnene blir på en måte bare sterkere og sterkere når jeg har skrevet om dem. Jeg er glad for oppveksten min i Halden, avslutter Jostein Sand Nilsen.
Sløydhulen på Strupe luktet svette. Den luktet sag og svidd tre og noe kjemiske greier som måtte være lakk eller lim eller white sprit — eller alt sammen. Man holdt seg for nesa når man gikk inn og pustet lettet ut, bokstavelig talt, de gangene nødutgangen ble lukket opp for å slippe inn litt frisk luft, men noen trivdes der. Noen hadde allerede skrudd sammen de fire små plankebitene og filt dem jevne med sandpapir og var godt i gang med lokket og bunnen. Noen nynnet over pulten sin og holdt seg der i hele dobbelttimen og klødde verken i øynene eller nesa. På Hjortsberg laget vi alle et pizzabrett med altfor høy flettet kant og en egeninnsvidd design. Også jeg. Min design var en umulig trekant og jeg var overmåte fornøyd, og når vi spiste pizza hjemme, frydet jeg meg over hvordan trekanten dukket sakte fram og øynene mine spankulerte rundt på den og det var like strålende umulig hver eneste gang. Den siste måneden skulle jeg lage et balltre, men gjorde det ekstra bredt og brukte det istedenfor til kombinert tallerken og fjæl for fire feite brødskiver med brunost og det var ingen problemer, verken med fjæl eller brett, fordi lærerne gjorde det meste og fordi vi uansett gjorde det av glede og nytte og helt uten karakterangst