Haldenminner

Noen dager lærer man mer enn andre. Denne dagen lærte jeg to ting: det gjør vondt å stole på noen som misbruker din tillit. Det er både overraskende pinlig og overraskende overlevelig å være naken mot sin vilje. Og, jo, en ting til: at du er raskest på 60-meter er ikke alltid overførbart til noe praktisk.

Det var den høsten jeg begynte på Hjortsberg. Den nye gutten i klassen. Den som ikke kjenner noen, som ennå ikke skjønner hvem som liker hvem og hvordan han skal bli kjent med noen. Første skoledag troppet jeg opp i shorts når alle andre svettet i langbukser og pene gensere; mine første ord til mine nye venner da de klaget over varmen, var “dere skulle ha vært så forutseende som meg... vøtt”. De så rart på meg. Jeg følte kanskje ikke anslaget gikk helt som forventet.

Men jeg bodde rett ved siden av skolen, og når noen hang rundt etter skoletid, fikk jeg det vanligvis med meg — og om jeg ble tørst eller sulten, var det ikke vanskelig å stikke hjemom og komme tilbake før de andre hadde forsvunnet. Det var lett å henge seg på. Og det gjorde jo også den sosiale avstanden kortere.

En gang jeg kjedet meg hjemme tok jeg klasselista og ringte rundt til alle etter tur, fra Andersen og nedover, og sa det var fotball på skolen. Jeg husker den lista. Husker hvordan håndskriftene syntes å avsløre hva slags personer som egentlig var i 4B. Runde jentehåndskrifter med små hjerter over i-ene. Stakkato, tøffe guttehåndskrifter. Mine kråketær som fru Thorsen skulle komme til å slå hardt ned på. De endeløse leksene med skjønnskrift jeg aldri gjorde bra nok. Hun var av den gamle skolen, fru Thorsen.

Når vi endelig begynte å spille fotball en time etterpå, var Viggo sur fordi jeg ikke hadde ringt til ham (etter å ha ringt til halvparten begynte jeg å delegere, det ble for mye jobb, og Viggo het Svendsen), mens Sille syntes det var megapinlig at jeg hadde ringt, alle hadde visstnok trodd hun var i ferd med å FÅ SEG KJÆRESTE, og det var til å synke i jorda av. Men hun kom ned til skolen, selv om hun endte opp med å tjatre med Synne, som hun alltid gjorde.

Senere skulle vi lage hoppbakke i skråningen ned mot fotballbakken (jeg hoppet i langrennsski og fikk underkjent et kjempehopp fordi bakenden på skiene mine skrapet i snøen) eller spilte basket på nesten dunkbare kurver (Public Enemy på kassettspiller, NBA-T-skjorter) — men denne gangen var jeg fremdeles ikke ordentlig kjent med noen og visste ikke hvem jeg kunne være i klassen. Det jeg for all del måtte unngå, var å være for selvhevdende. Og det var kanskje derfor det gikk som det gikk.

Det var fire av oss: Per, Synne, Sille og meg. Jeg hadde ikke ringt noen denne gang, men jeg tror ikke noen hadde ringt meg eller stukket innom heller. Vi kjedet oss bare, tenker jeg, vi hadde bare gått til skolen for å se om noe skjedde, og det skjedde ikke annet enn at vi var der, og så hang vi der og lette etter noe som kunne få oss til å kjede oss litt mindre.

Per hadde lange bein, men smale skuldre. Han hadde en søster som var yngre, men større enn ham, og hver gang han sa noe, hørtes han ut som en tegneseriefigur med en dårlig undertrykt latter over alt det ugagnet han hadde fått stelt i stand. Synne og Sille var nesten naboer og skåret av samme lest: små, flittige, korrekte. Pers antiteser, syntes jeg, men nå var de her sammen, og jeg var med dem, og jeg lot vinden blåse dit den ville. Man blir ikke kjent med mennesker om man bare hører på ens egne fordommer om dem.

Langs paviljongen stod det et stort leskur, mer enn tre meter høyt i den ene enden og skrånende ned til to i den andre. Det andre skuret spilte vi fotball mot — Viggo, Stig og Leif “Klikk” mot røkla. (Hvorfor han ble kalt klikk forstod jeg aldri, han klikket i alle fall aldri, han hadde en snill bollesveis og smilehull og fikk seg ganske snart en kjæreste, og de virket å være fullstendig og misunnelsesverdig rosaskyete, og for alt jeg vet er det de ennå.) Dette skuret, derimot, brukte vi store gutta heller å klatre opp på. I alle fall de største av oss. I alle fall etter skoletid. Og det var det Per ville nå.

Jeg visste ikke helt. For det første var det ikke lov, var det vel? For det andre var det ikke så lett. Man måtte henge seg i takrenna og sparke opp langs veggen og ta beina rundt nedløpsrøret og på en eller annen måte kravle seg videre og opp. Jeg visste ikke om jeg ville klare det, jeg visste ikke om jeg ville det, jeg tenkte jeg egentlig ikke burde det?

Klarer du ikke, spurte Per. Nesten hånlig, tenkte jeg. Og jeg skjønte ikke hva det var, men jeg kunne ikke si nei. Synne stod og så på og Sille stod og så på og jeg tenkte at Sille kanskje tenkte at vi kanskje var, eller kunne bli kjærester, selv om jeg ikke helt visste hva det innebar, og skulle Per, tynne, smale, fnisete Per stå her og ydmyke meg mens Sille så på, latterliggjøre meg, den nye gutten i klassen som ikke engang kunne klatre opp på leskuret, noe alle kunne, ærlig talt, kast bare hansken, for selvfølgelig kunne jeg klatre opp! Men det er jo egentlig ikke lov...

Da kommer du etter, Per? Ikke sant?

Ja, sa Per, lover.

Vi ville være sammen i lovbruddet. Jeg hadde ikke lenger noen unnskyldning.

Jeg tok tak i takrenna, dro meg litt opp, holdt beina rundt nedløpsrøret, rompa mi hang ned som en diger pære — og da kjente jeg det.

Per prøvde å dra av meg joggebuksa. Øj, ropte jeg og hoppet ned. Hva driver du med? Ingen skade var skjedd, buksa hadde hengt godt fast og han hadde ikke dratt så hardt, og nå sa han unnskyld og lo tegneserielatteren sin og bare litt kødd, ikke sant.

Og mer forventet jeg egentlig ikke av ham. Det var mine fordommer. Han var en vandrende practical joke, og det hadde vel vært for fristende, da, med en rompe som hang ned mot ham og to alt annet enn vulgære jenter som stod og så på, det kom vel over ham, som sånne ting av og til gjør med oss alle — men han angret. Åpenbart. Så da var det sikkert greit.

Jeg strammet buksa, knøt den hardt i livet, og så ham hardt inn i øynene. Du lover å ikke gjøre det igjen, ikke sant?

Lover.

Og jeg klatret opp igjen, dro og kravlet meg opp, kom til det punktet når rompa hang ned igjen, så an mulighetene videre, vurderte hvordan jeg skulle komme meg opp mest mulig effektivt og elegant og imponerende — og så kjente jeg det igjen. Og denne gangen klarte han det. Per dro av meg buksa så langt det var fysisk mulig der jeg hang, en blekhvit dobbeltpære lyste som en mutert måne mot to skrekkslagne jenter som forhåpentligvis rødmet nesten like mye som meg.

Øj!

Jeg hoppet ned, prøvde å dra på meg buksa, men den var for trang, jeg måtte løsne på tråden først, jeg fiklet med den harde knuta, stod bøyd over skrittet mens jeg hørte en triumferende tegneserielatter hoppe rundt meg.

Du lovte!

Jeg fikk på meg buksa og satte etter Per. Han danset og hoppet rundt på parkeringsplassen, byttet retning hvert sekund, jeg følte meg som en liten løve som jaget en stor bøffel, en løve som hadde trodd han var skolens raskeste, men åpenbart hadde tatt feil — og når jeg endelig fikk tak i ham, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, han var sterkere enn jeg hadde trodd, og han slet seg løs igjen, hele tiden med denne latteren, og jeg kjente frustrasjonen koke i magen.

Synne og Sille hadde blitt stående. Ventet de på noe? Tenkte de å se om jeg klarte å banke Per? Ta igjen, på en eller annen måte? Det virket sånn. Når jeg nå ikke klarte å ta ham igjen, var det ikke lenger så interessant, og de begynte å gå hjemover. Vent! ropte jeg. Vent til jeg får tatt ham! Se meg være tøff! Vær så snill!

De gjorde ikke det. De gikk, og jeg tok ham aldri igjen uansett. Hver gang jeg hoppet mot ham, smatt ham unna, og sånn varte det helt til han ble lei og også gikk hjem.

Og jeg ble stående igjen, alene. Og jeg tenkte, nå er alt ødelagt. Jeg er avkledd. Og jeg tenkte, det er helt forferdelig. De har sett meg naken! Og jeg gikk hjem og var knust.

Men samtidig som klumpen i magen vokste, og angsten og frykten for hva som ville skje på skolen dagen etter, vokste det samtidig fram motgift. Var det egentlig så farlig? Hadde jeg vondt noe sted? Nei. Ville jeg glemme det, ville alle glemme det om en uke eller to? Ja. De hadde sett meg naken, hva så? Var det ikke heller Per som var teit enn jeg som hadde dummet meg ut?

Snart glemt. Ingen skade skjedd.

Og glemt ble det. Ingen nevnte det noensinne igjen. Ikke engang Per, og godt var det, så jeg ikke følte meg forpliktet til å prøve å ta ham igjen. Alle gikk bare videre, som om det aldri var skjedd.

Men 30 år senere sitter jeg på en veranda langt fra Halden og husker. 30 år senere har alle glemt bortsett fra jeg. Leskuret er trolig revet og takrenna er ikke mer og Hjortsberg er fullt av barn som leker som om min rompe aldri noensinne ble avdekket mot sin vilje den dagen for lenge siden.

Men jeg husker. Ett øyeblikk av tusen fra Halden som skapte meg, uten at man vet hvorfor det var de øyeblikkene som ble viktige eller hvorfor det var de man ikke har glemt. Ett øyeblikk, bare, som passerte som en sommersky og av en eller annen grunn satte spor etter seg. Den viktige livslærdommen at det hender noen drar buksa av deg når du klatrer i takrenner.

Om 30 år vil jeg huske det med glede: Å, da jeg mistet buksa! Haha, ja, det var tider! Glede over alle øyeblikkene som var verdt å huske. Gleden over å huske i det hele tatt.

Og øyeblikkene før, da vi hang rundt på skolen, vil være glemt. Og dette øyeblikket nå, her på verandaen, vil være glemt. Bare det ikke lenger pinlige igjen.

Jeg åpner Facebook, vurderer å finne Per, sende ham en melding, men lukker igjen, jeg vet ikke hva jeg skal skrive og det har uansett ikke noe å si. Det satte ikke spor hos ham.

Og han er uansett sikkert raskere enn meg fremdeles.