Haldenminner

Det kuleste jeg gjorde på Os var en gang jeg satte meg på huk i akkurat rett tid. Til og med nå, mange år etter, imponerer det barna mine. Megastilig, pappa, sier de; og jeg smiler varmt inni meg. Det hele begynte på en ikke spesielt imponerende planke.

Planken stod på to bein, støtt og stødig murt fast i noe fundament trolig, så samme hvor mye vi hoppet opp på den og dyttet den, rikket den seg ikke. En perfekt planke å leke balanseleker på. Det var mange andre ting å gjøre på Os, lave basketkurver sjetteklassene nesten dunket på, seks fotballmål av tre, sista på asfalten innenfor smijernsgjerdet, en huske som stod litt for avsondret utenfor gjerdet til at noen brukte den, en akebakke bortenfor fotballbanen som alltid ble til blåis og fikk lærerne til å få hjertebank hver vinter — men i en periode var det planken som stod i hodene våre når vi løp ut i friminuttene, ut av den lille åpningen i gjerdet og til venstre, nesten helt inntil til gymbygget.

De to første gikk opp på planken, mens de etterfølgende dannet køer på hver kortende. Jeg var ofte en av de første, det husker jeg, for jeg var rask og det var langt å løpe fra klasserommet, mens Ole ofte var en av de siste, for han var treig. Men han var sterk.

Kåre gikk mot meg. Jeg dyttet ham ned. Jeg dyttet ned en jente, jeg dyttet ned etpar gutter til etter tur, jeg følte meg som kongen på haugen, følelsen av å være den som alle forgjeves prøvde å bryne seg på, følelsen av å vite hvilke teknikker som fungerte best og å, ja, være sterk. Jeg var sterk. Jeg var sterkest! Men så kom Ole.

Jeg styrtet mot ham i et overraskelsesangrep. Han feide meg av planken og jeg måtte gå bakerst i køen igjen. Neste gang prøvde jeg å finte ham ut, høyre venstre høyre, et kjapt utfall mot hans høyre skulder, så all kraft mot den venstre. Han feide meg ned. Bak i køen, litt mindre denne gang, noen jenter syntes egentlig ikke det var så gøy og hadde gått for å hoppe strikk istedenfor. Neste gang bøyde jeg meg ned og gjorde meg liten, med et så lavt tyngdepunkt som mulig, og prøvde å skyve ham opp og ut og ned. Han feide meg ned.

Friminuttet nærmet seg slutten og jeg hadde støtt forgjeves mot Ole-muren. Igjen. Det var tid til én kamp til, og det var meg og Ole igjen, de fleste andre hang halvt målløst rundt planken som bare halvintresserte fans eller hadde begynt å gå tilbake, det var én siste mulighet — og jeg bestemte meg for å prøve noe nytt.

Reglene for denne balansekampen var ganske enkle. Bare lov å dytte og skubbe, ikke lov å sparke eller spenne bein eller slå. Eller lugge eller klype, men det var jo klart, det var aldri lov uansett hva man lekte. Men alle regler hadde sine gråsoner, og jeg tenkte jeg kanskje kunne bevege meg inn i en slik gråsone, se hva jeg fant? Verdt et forsøk, hvertfall.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg gjorde det. Det var noe med å gå helt inntil, noe med hoftesving eller bein mot bein, tror jeg. Jeg husker følelsen av å dytte mot en som var sterkere og større enn meg, høyere, trolig smartere også — og kjenne at han vaklet. Kjenne at han utstøtte noe, sa noe jeg ikke oppfattet eller ville høre på. Jeg skubbet til, han tippet over, og plutselig landet han på bakken. Jeg hadde slått Ole. Jeg var verdens sterkeste.

Omtrent da ringte skoleklokka og vi gikk alle inn mot klasserommet. De andre guttene sa noe, gratulerte meg, lo litt av Ole, når vi gikk fra planken, over grusen langs gjerdet og inn åpningen. Jeg kjente Oles raseri. Hørte han mumlet noe innett bak meg, klage over resultatet, noe sånt. Og jeg skjønte at han hadde lyst til å ta meg. Hevne seg.

Grusen på asfalten knaste under føttene våre. Jeg ville ikke snu meg, visste jeg ville ha problemer å på noen som helst måte bevare ansiktet, nesten bokstavelig talt, i en nærkamp med Ole, så jeg gikk målbevisst rett fram, anstrengt likegyldig, mens jeg konsentrerte meg fullt og helt om Oles skritt bak meg.

Og da hørte jeg det. Skrittene hans ble raskere. Han begynte å løpe. Han tok fart, rett mot meg. Om åtte skritt, om fem skritt, om to skritt ville han hoppe opp på meg, henge seg på ryggen min, tvinge meg i bakken, ydmyke meg så alle så det. Jeg ville måtte si unnskyld eller innrømme at jeg hadde jukset (hadde jeg det? ikke i mitt hode) eller i det minste si at jeg ga meg, Hva det enn betydde. Og det ville jeg ikke.

Jeg hørte ham ta det siste skrittet og satse bak meg, men i samme øyeblikk, uten at jeg helt visste hvor det kom fra, bøyde jeg meg ned så langt jeg kunne. Helt ned på huk. Det var som om jeg hørte forvirringen hans, før jeg kjente hendene hans på ryggen og ikke noe mer før jeg så skyggen hans foran meg.

Han landet på beina, forfjamset. Jeg hadde tvunget ham til å hoppe bukk over meg. Jeg reiste meg opp igjen, kastet et blikk på ham og gikk uanfektet videre, som om dette var hele planen. Som om jeg hadde gjort dette hundre ganger før og ville kunne gjøre det hundre ganger til, om det så skulle være nødvendig.

Jeg var litt redd idet vi passerte basketbanen, det var fremdeles en mulighet for at han ville prøve igjen, men ingenting skjedde. Vi gikk inn i klasserommet og ingenting skjedde og jeg hadde vunnet. Ikke én gang, men to ganger, på en kulere måte enn jeg hadde kunnet forestille meg.

Og det føltes ganske bra.

Ikke lenge etter etter var planken passé. Den var oppbrukt og kjedelig og klassen begynte heller å spille fotball med faste lag. Jeg var ikke på lag med Ole, og det førte tidvis til forviklinger. Men det er en annen historie.