Haldenminner

Bussen svingte inn Rådyrfaret fra Glenneveien, men merkverdig sakte. Det var som om den ventet på noe eller hadde motorproblemer. Min vanlige morgendøs lettet litt, men ikke nok til at jeg våknet helt, jeg mener, jeg var dypt inni pubertetshormonstormen og det var lite skolebussturen kunne brukes til annet enn å hvile seg før dagens dont i Christian Augusts klasserom. Sjåføren måtte sikkert bare finne en mynt som hadde falt ned. Jeg tenkte ikke noe over det. Jeg sløvet videre.

Helt til jeg så en mann med finlandshette løpe ut av Halden Sparebanks filial ved siden av veien. Og hva hadde han i henda, en pose? Et våpen? Bussen sneglet seg videre, stoppet nesten, mens jeg satte meg opp og så mannen hoppe inn i en oransje Volkswagen og kjøre av sted bak oss, bortover Glenneveien.

Så var alt normalt igjen. Bussen satte opp farten, noen elever diskuterte overraskende lavmælt det de hadde sett (få på høyre side av bussen hadde sett noe som helst), og ingenting var annerledes enn det var hver eneste morgen.

Bortsett fra at jeg hadde vært vitne til et bankran.

Framme på skolen gikk jeg inn til resepsjonen. Jeg trenger å låne telefonen, sa jeg. Hmnei, sa de, det er ikke bare å låne telefonen, om det ikke er noe viktig, får du vente til du kommer hjem igjen.

Jeg skal ringe til politiet, sa jeg. Jeg har info de trenger.

Nøyaktig hva jeg skulle si til dem, visste jeg ikke, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at mitt vitnesbyrd var viktig, at jeg satt på kunnskap de ville høre om, og at det var avgjørende at jeg fikk delt den kunnskapen så fort som mulig.

Ja, hallo, sa en stemme igjennom ledningen.

Det har vært et ran på Låby. Halden Sparebank, sa jeg.

Ja, det vet vi, sa stemmen.

Å, sa jeg og ble stille. Vi... skolebussen kjørte forbi og...

Skolebussen, gjentok stemmen. Hvilken rute er det?

Til Remmen.

Til Remmen... OK, takk.

Da... da vet dere åssen bil han slapp unna med og, da?

Jada, svarte stemmen. En gul Opel.

Men, hva, nei, hørte jeg meg selv tenke, det var en oransje Volkswagen, hvordan kan de...? Men rystet av hvor lite avgjørende mitt vitnesbyrd var, hadde jeg også mistet tiltroen til at jeg hadde noe som helst av viktighet å komme med — og sa ingenting.

Javel, sa jeg bare. OK.

Hva heter du, spurte stemmen. Har du et telefonnummer? Kanskje vi trenger å kontakte deg igjen.

Jostein Sand Nilsen. 18 28 38. Men det skal bli 69 først neste år, tror jeg, så...

Takk. Du får høre fra oss. Og så la stemmen på.

Resepsjonisten sa på meg da jeg leverte telefonen tilbake. Et ran, sa jeg kort. Politiet takket meg.

Og så gikk jeg til tysktimen og arkiverte hele greia bakerst i hodet. Ikke noen vits å gnure for mye på det for øyeblikket. Jeg hadde gjort min borgerplikt og kunne bruke resten av dagens mentale energi på å huske forskjellen på dativ og akkusativ.

Det ville bli nok av tid til å spre rykter og fortelle alle hva jeg hadde sett og få ojing og wowing i retur etter hvert som saken vokste i dagene som kom.

*

(Jeg husker ikke hva slags bilmerke det var, eller fargen, og gjetter bare her for flytens skyld — men jeg husker at politimannen sa noe annet enn jeg mente og at det noen dager senere kom fram at jeg hadde helt rett. Og raneren ble etter hvert tatt og dømt for ganske mye verre ting enn bankran.)