https://www.ha-halden.no/jostein-43-skriver-blogg-om-oppveksten-i-halden-minnene-blir-sterkere-og-sterkere/f/5-20-891620

Foto: Privat

Jostein (43) skriver blogg om oppveksten i Halden: – Minnene blir sterkere og sterkere

– Jeg flyttet vekk. Langt vekk fra Halden. Det begynner å bli mange år siden jeg bodde der, men jeg merker at det vokser i meg. Minnene er sterkere, og jeg forteller barna mine om oppveksten. Halden er ugjenkallelig en stor del av meg.

Kristian Bjørneby

14.11.20 06:00

Ordene kommer fra Jostein Sand Nilsen. 43-åringen bor for tiden i Rabat, Marokko, med familien. Kona og tre gutter på 13,10 og 6.

Oppvokst i Halden

I oppveksten gikk han på Os skole, Hjortsberg, Strupe og Christian August videregående. Spilte basket i HBBK og var innom en rekke andre aktiviteter og idretter i Halden på 80-tallet. Før han flyttet til Oslo for studier på slutten av 90-tallet. Han har bodd i Uppsala, Köln, København og Praha. Og de siste tre årene i Marokko.

– Kona mi er diplomat, så det blir stort sett tre år på hvert sted. Jeg merker det på barna våre, de opplever masse og trives godt med å flytte på seg. Men de gror ikke røtter til et sted slik jeg gjorde. Og de spør meg ofte om barndommen min, forteller Jostein Sand Nilsen.

Det siste drøye året har han brukt mye tid på å skrive om barndommen i Halden. I bloggform.

– Det begynte egentlig med en slags unnskyldning til en lærer jeg hadde i ungdomstiden. Episoden var spesiell, og jeg hadde tenkt mye på det. Jeg bestemte meg rett og slett for å skrive det av meg, og sånn ble bloggen til, sier 43-åringen.

– Men bloggen er jo også en form for historieskriving. Slik kan mine eventuelle barnebarn lese om bestefarens barndom. Minnene mine er en slags tidskapsel, jeg husker kanskje bedre fordi jeg har bodd borte fra Halden så lenge, sier han.

Ingenting var så mørkt som vannet i Løkkevika når du stod der med skvulp rundt anklene og vurderte om du turte. To skritt, eller tre, var det grunt — og så gikk det rett ned og dypet trakk deg til seg og du måtte lene deg bakover for ikke å ende som lillebror i den innsjøen i Krokskogen. Det ene øyeblikket lekte han i vannkanten med klær på. Det neste gikk han utover og gispet skremt før han ble reddet opp av en voksen. Akkurat som du gispet skremt nå. Men her var den voksne i vannet og prøvde å få deg uti. Og du nølte. På Halden bad sov det hvaler i den dype enden, man så dem bare i søvne, men da måtte man svømme forsiktig, så de ikke våknet før deg. Men man så dem i alle fall. Her i havet så man ingenting, knapt sine egne føtter, og vannet gjorde blodet og tærne til is og du gispet bare av tanken på hva som kunne skjule seg der nede.

Fra bloggen Haldenminner

Detaljer

Bloggen heter Haldenminner, og etter hvert har det dukket opp mange flere fortellinger om oppveksten. Om basket, sløyden på Strupe og sjokoladen på Snippen. Om skoledisko, K-joggen og kjærlighetssorg.

Alt skrevet med imponerende detaljrikdom.

– Jeg har nok ganske god hukommelse. Men det starter med en episode som sitter i minnet. Og så dukker det opp nye minner og personer. Det er noen historier jeg husker veldig godt, mens andre er vage minner.

– Jeg gjør ikke krav på å snakke bare sant – men gjør krav på å ikke snakke usant, og har innsett ut fra folk jeg har snakket med at stort sett alle blir overrasket over detaljene jeg husker, så da er det kanskje en greie der da, at ting gjorde sterkest inntrykk på meg. Og at det blir annerledes når man flytter vekk. Mine minner er en tidskapsel, de som bor i Halden fremdeles blander med alt som har skjedd siden, forteller Sand Nilsen.

Naboen var god i fotball. Som i dritgod. Som i landslagsgod og kapteinsgod og best på Kvik-god. Byens beste fotballspiller. Helt til han møtte meg. Jeg husker han stod i mål, eller i forsvar, det gikk ut på det samme, og at samme hva jeg gjorde, stoppet han meg uten problemer. Selvfølgelig, men like fullt pinlig. Jeg husker han sparket ballen til venstre, jeg husker jeg hentet den og gikk mot ham, ved siden av edelgrana, siden bakken var jevnere der. Jeg husker han tårnet over meg, bredbeint og sterk, som en ordentlig fotballspiller, og jeg husker jeg ikke ante hva jeg kunne gjøre, det var ikke plass og det var ikke mulig med noen ting, og jeg sparket ballen på måfå, tuppet den så hardt jeg kunne, mer i desperasjon enn noe annet, bare for å prøve noe. Og jeg husker at den gikk mellom beina hans.

Fra bloggen Haldenminner

Passer fint i bloggformatet

43-åringen er velsignet med en meget god penn. Måten han forteller på gjør at alle vi som vokste opp i Halden på den tiden skrur klokka kjapt tilbake 30–40 år.

– Jeg har alltid likt å skrive. Har jobbet som oversetter og skribent. Og jeg har alltid skrevet blogger. Det er kanskje litt «ut» med blogger nå, men til slike historier passer det fint, forteller han.

Jostein Sand Nilsen avbildet som 10-åring da han tok nybegynnerkurs i orientering i TFL. Foto: Jan Erik Sørlie

Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg.

– Det er en del som skriver til meg og forteller at de leser det med glede. Det er utrolig hyggelig å høre. Flere av dem har jeg ikke snakket med på mange år, og det har gjort at jeg har fått kontakt med gamle bekjente etter mange år.

– De fleste navnene jeg bruker er pseudonymer, men i noen tekster er personer navngitt. Da spør jeg alltid først. Det siste jeg vil er at noen skal ha en dårlig opplevelse med å lese bloggen, sier Sand Nilsen.

Så langt har bloggen hatt snaut 10.000 besøk.

Skrittene dine gir kalde ekko i de harde betongveggene i Remmenhallen. Her ved nedgangen til garderoben sa Ellen en gang at kjæresten hennes tok 100 kg i benkpress, eller hvor mye det var, mer enn dobbelt så mye som deg, men så var han da også minst ett år eldre og schwær, og du avfeide det med et skuldertrekk og snek deg inn på vektrommet i neste friminutt og ga opp etter noen spede løft. Senere hadde du funnet et smykke i garderoben, et halvt hjerte med Ellen på, og du hadde ringt henne og lurt på om det var kjærestens og det var det jo. Han møtte deg på treninga dagen etter og spurte deg hvor du hadde funnet det. På fotballbanen, sa du, og det var en helt meningsløs løgn, men den kom bare — og når Ellen spurte senere, var det det som var blitt sannheten. På fotballbanen. I gresset. Ja. Takk, det her skal jeg huske, sa han. Tjue år senere kjøper du en leilighet gjennom ham. Han husker deg ikke.

Fra bloggen Haldenminner

Ville distansere seg

Nå er snart familien på flyttefot igjen. På nyåret går veien videre, når kona skal bytte arbeidssted. Det kan ende opp hvor som helst i verden, men ikke Halden.

– Det er jo konas arbeid som avgjør det. Og da blir det Oslo hvis det blir retur til Norge. Vi får se, sier Sand Nilsen.

Som tidligere følte han ville distansere seg fra Halden mest mulig. Nå er tonen annerledes.

– Vi tok med oss barna til Halden i fjor, og det var første gang på lenge jeg var i byen. Det var fint å vise dem hvor pappa hadde vokst opp. Selv om jeg ikke flytter til Halden med det første, kanskje aldri, så er Halden en stor del av livet mitt. Og disse minnene blir på en måte bare sterkere og sterkere når jeg har skrevet om dem. Jeg er glad for oppveksten min i Halden, avslutter Jostein Sand Nilsen.

Sløydhulen på Strupe luktet svette. Den luktet sag og svidd tre og noe kjemiske greier som måtte være lakk eller lim eller white sprit — eller alt sammen. Man holdt seg for nesa når man gikk inn og pustet lettet ut, bokstavelig talt, de gangene nødutgangen ble lukket opp for å slippe inn litt frisk luft, men noen trivdes der. Noen hadde allerede skrudd sammen de fire små plankebitene og filt dem jevne med sandpapir og var godt i gang med lokket og bunnen. Noen nynnet over pulten sin og holdt seg der i hele dobbelttimen og klødde verken i øynene eller nesa. På Hjortsberg laget vi alle et pizzabrett med altfor høy flettet kant og en egeninnsvidd design. Også jeg. Min design var en umulig trekant og jeg var overmåte fornøyd, og når vi spiste pizza hjemme, frydet jeg meg over hvordan trekanten dukket sakte fram og øynene mine spankulerte rundt på den og det var like strålende umulig hver eneste gang. Den siste måneden skulle jeg lage et balltre, men gjorde det ekstra bredt og brukte det istedenfor til kombinert tallerken og fjæl for fire feite brødskiver med brunost og det var ingen problemer, verken med fjæl eller brett, fordi lærerne gjorde det meste og fordi vi uansett gjorde det av glede og nytte og helt uten karakterangst

Øverst i Marcus Thranes gate, rett nord for stadion og Rødsparken, lå det en liten butikk for seg selv. Snippen, het den. Eller, om den egentlig het det, vet jeg ikke, men det var den det ble kalt, så det var det den het for meg. Og det var det beste stedet i verden å kjøpe sjokolade.

Det var ikke det at sjokoladen var så mye bedre. Ånei, det var helt vanlig sjokolade med helt vanlig sjokoladesmak. Og det var ikke det at eierne av butikken var spesielt hyggelige. Det vil si, det var de jo, det var et gammelt ektepar som drev stedet som om det var en gammel landhandel, noe det trolig var også, som jeg husker det stod de fleste tingene bak disken og man måtte spørre de gamle om å få det ene eller andre, og så slo de alt inn på et gammelt kassaapparat, og så sa man hadet og på gjensyn og hils mamma og pappa.

Nei, det var ikke derfor jeg gikk dit. Det var heller fordi de gamle var så unøyaktige.

Det hendte jeg hadde etpar kroner til overs, de klirret og brant i lomma, og jeg kunne bruke dem til hva jeg ville — da gikk jeg helst til kiosken lenger ned i Marcus Thranes gate, for der hadde de ordentlig godteri, sånne oversøte e-stoffbomber jeg egentlig ikke likte men som alle andre i klassen kjøpte og som hadde så kule farger, og så hadde den en røde kors-automat, en sånn man slo krona inn i og som noen store gutter sa de alltid vant masse på men som aldri ga meg noe overskudd.

Når jeg hadde en tier, derimot, en sånn tjukk, tung gulltier med en liten fordypning til tommelen, gikk jeg alltid til Snippen. For på Snippen hadde små ti-øres melkesjokolader. Melkepletter. De hadde nok de samme på kiosken. Men det var dette med overskudd, da.

Jeg husker jeg stod ved disken og lot tommelen gni over den varme tieren. Dama bak disken, for det var som regel henne, nikket og smilte og sa hei og hvordan går det og... Melkepletter, avbrøt jeg henne, nesten nervøs. Jeg skal ha melkepletter for dette. Og så la jeg tieren på disken.

Jeg husker ikke om hun smilte eller sukket, trolig begge deler, men hun tok fram et hvitt papirkremmerhus og begynte å fylle oppi. Hun telte ikke, men det gjorde jeg, prøvde i alle fall, ti melkepletter, tjue, tretti, kremmerhuset fylte seg og jeg tenkte at nå, eller nå, er det hundre, nå har jeg fått det jeg betalte for.

Hun stoppet, så på posen, ristet litt på den — og så helte hun noen til inni, sånn for sikkerhets skyld. Og så en gang til. Sånn. Værsågod. Hils mamma og pappa, da!

Jeg skyndte meg hjem uten å åpne posen, gikk rett bort til kjøkkenbordet og helte ut alle melkeplettene. Ti, tjue, tretti... Den første gangen jeg kjøpte melkepletter for ti kroner, slo det meg at hundre var jammen mange biter, hvordan klarte hun å telle alle så fort — så jeg telte dem og kom til litt over hundre. Ikke mye, kanskje 108 eller 110, men nok til å føle at jeg hadde gjort en god handel. Overskudd!

Den neste gangen fikk jeg litt flere, 116 eller 118. Og neste gang igjen enda litt flere.

Melkepletter var egentlig ikke så godt heller, det var billig og litt smakløs sjokolade, men følelsen av å ha fått mer enn jeg skulle, følelsen av å få så mye gratis, ekstra, var nesten berusende. Jeg ville fortelle til mamma og pappa, skryte, se hva jeg har fått til! Men jeg ville også ikke fortelle, for de ville sikkert si at det var litt dårlig gjort overfor de gamle på Snippen. Så jeg sa det aldri. Det var min egen lille hemmelighet.

Førti, femti, seksti... Broren min kom inn i rommet og ville ha én plett, eller to, men jeg husjet ham vekk. De måtte telles først! Søtti, åtti, nitti... Og enda var jeg bare halvveis. Hundre... Hver plett var en seier nå. Hundreogti, hundreogtjue, hundreogtretti...

Til slutt kom jeg til 196. Hundreognittiseks pletter, jeg husker tallet fremdeles, ny rekord, nesten dobbelt så mange som jeg skulle ha hatt, men fire små irriterende pletter unna 200. Neste gang, tenkte jeg til meg selv, tok etpar pletter, ga broren min etpar og la resten inn i kjøkkenskapet hvor de kom til å bli liggende i flere uker.

Men det ble ingen neste gang. Snippen forsvant. Kiosken lenger ned i gata fikk enda kulere smågodtesker og enda flere varer, men Snippen stengte og åpnet aldri igjen. Jeg stoppet på 196. Broren min spiste de siste plettene og jeg ble ikke sint på ham engang, for jeg hadde blitt stor og brydde meg ikke lenger om slike kjedelige små sjokoladeklumper. De kule gutta hang på kiosken og spiste godteri som kom i neonfargede esker og som boblet i munnen og ble målt opp med pinlig nøyaktighet på en ordentlig vekt.

Jeg spiser ikke godteri lenger. Egentlig alltid mislikt godteri, når jeg tenker meg om. Men jeg spiser sjokolade, gjerne mørke plater som koster litt ekstra og smaker litt mer. Og noen ganger, når jeg er alene, hender det at jeg brekker platen i små små biter og teller bitene og får langt under hundre og tenker med meg selv at ingenting er helt som det var.

Det kuleste jeg gjorde på Os var en gang jeg satte meg på huk i akkurat rett tid. Til og med nå, mange år etter, imponerer det barna mine. Megastilig, pappa, sier de; og jeg smiler varmt inni meg. Det hele begynte på en ikke spesielt imponerende planke.

Planken stod på to bein, støtt og stødig murt fast i noe fundament trolig, så samme hvor mye vi hoppet opp på den og dyttet den, rikket den seg ikke. En perfekt planke å leke balanseleker på. Det var mange andre ting å gjøre på Os, lave basketkurver sjetteklassene nesten dunket på, seks fotballmål av tre, sista på asfalten innenfor smijernsgjerdet, en huske som stod litt for avsondret utenfor gjerdet til at noen brukte den, en akebakke bortenfor fotballbanen som alltid ble til blåis og fikk lærerne til å få hjertebank hver vinter — men i en periode var det planken som stod i hodene våre når vi løp ut i friminuttene, ut av den lille åpningen i gjerdet og til venstre, nesten helt inntil til gymbygget.

De to første gikk opp på planken, mens de etterfølgende dannet køer på hver kortende. Jeg var ofte en av de første, det husker jeg, for jeg var rask og det var langt å løpe fra klasserommet, mens Ole ofte var en av de siste, for han var treig. Men han var sterk.

Kåre gikk mot meg. Jeg dyttet ham ned. Jeg dyttet ned en jente, jeg dyttet ned etpar gutter til etter tur, jeg følte meg som kongen på haugen, følelsen av å være den som alle forgjeves prøvde å bryne seg på, følelsen av å vite hvilke teknikker som fungerte best og å, ja, være sterk. Jeg var sterk. Jeg var sterkest! Men så kom Ole.

Jeg styrtet mot ham i et overraskelsesangrep. Han feide meg av planken og jeg måtte gå bakerst i køen igjen. Neste gang prøvde jeg å finte ham ut, høyre venstre høyre, et kjapt utfall mot hans høyre skulder, så all kraft mot den venstre. Han feide meg ned. Bak i køen, litt mindre denne gang, noen jenter syntes egentlig ikke det var så gøy og hadde gått for å hoppe strikk istedenfor. Neste gang bøyde jeg meg ned og gjorde meg liten, med et så lavt tyngdepunkt som mulig, og prøvde å skyve ham opp og ut og ned. Han feide meg ned.

Friminuttet nærmet seg slutten og jeg hadde støtt forgjeves mot Ole-muren. Igjen. Det var tid til én kamp til, og det var meg og Ole igjen, de fleste andre hang halvt målløst rundt planken som bare halvintresserte fans eller hadde begynt å gå tilbake, det var én siste mulighet — og jeg bestemte meg for å prøve noe nytt.

Reglene for denne balansekampen var ganske enkle. Bare lov å dytte og skubbe, ikke lov å sparke eller spenne bein eller slå. Eller lugge eller klype, men det var jo klart, det var aldri lov uansett hva man lekte. Men alle regler hadde sine gråsoner, og jeg tenkte jeg kanskje kunne bevege meg inn i en slik gråsone, se hva jeg fant? Verdt et forsøk, hvertfall.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg gjorde det. Det var noe med å gå helt inntil, noe med hoftesving eller bein mot bein, tror jeg. Jeg husker følelsen av å dytte mot en som var sterkere og større enn meg, høyere, trolig smartere også — og kjenne at han vaklet. Kjenne at han utstøtte noe, sa noe jeg ikke oppfattet eller ville høre på. Jeg skubbet til, han tippet over, og plutselig landet han på bakken. Jeg hadde slått Ole. Jeg var verdens sterkeste.

Omtrent da ringte skoleklokka og vi gikk alle inn mot klasserommet. De andre guttene sa noe, gratulerte meg, lo litt av Ole, når vi gikk fra planken, over grusen langs gjerdet og inn åpningen. Jeg kjente Oles raseri. Hørte han mumlet noe innett bak meg, klage over resultatet, noe sånt. Og jeg skjønte at han hadde lyst til å ta meg. Hevne seg.

Grusen på asfalten knaste under føttene våre. Jeg ville ikke snu meg, visste jeg ville ha problemer å på noen som helst måte bevare ansiktet, nesten bokstavelig talt, i en nærkamp med Ole, så jeg gikk målbevisst rett fram, anstrengt likegyldig, mens jeg konsentrerte meg fullt og helt om Oles skritt bak meg.

Og da hørte jeg det. Skrittene hans ble raskere. Han begynte å løpe. Han tok fart, rett mot meg. Om åtte skritt, om fem skritt, om to skritt ville han hoppe opp på meg, henge seg på ryggen min, tvinge meg i bakken, ydmyke meg så alle så det. Jeg ville måtte si unnskyld eller innrømme at jeg hadde jukset (hadde jeg det? ikke i mitt hode) eller i det minste si at jeg ga meg, Hva det enn betydde. Og det ville jeg ikke.

Jeg hørte ham ta det siste skrittet og satse bak meg, men i samme øyeblikk, uten at jeg helt visste hvor det kom fra, bøyde jeg meg ned så langt jeg kunne. Helt ned på huk. Det var som om jeg hørte forvirringen hans, før jeg kjente hendene hans på ryggen og ikke noe mer før jeg så skyggen hans foran meg.

Han landet på beina, forfjamset. Jeg hadde tvunget ham til å hoppe bukk over meg. Jeg reiste meg opp igjen, kastet et blikk på ham og gikk uanfektet videre, som om dette var hele planen. Som om jeg hadde gjort dette hundre ganger før og ville kunne gjøre det hundre ganger til, om det så skulle være nødvendig.

Jeg var litt redd idet vi passerte basketbanen, det var fremdeles en mulighet for at han ville prøve igjen, men ingenting skjedde. Vi gikk inn i klasserommet og ingenting skjedde og jeg hadde vunnet. Ikke én gang, men to ganger, på en kulere måte enn jeg hadde kunnet forestille meg.

Og det føltes ganske bra.

Ikke lenge etter etter var planken passé. Den var oppbrukt og kjedelig og klassen begynte heller å spille fotball med faste lag. Jeg var ikke på lag med Ole, og det førte tidvis til forviklinger. Men det er en annen historie.

Det eneste jeg ønsket meg til jul var klinkekuler. Ok, kanskje ikke det eneste. Hver desember leste jeg gjennom hele lekebutikkkatalogen og krysset av for biler og roboter og Lego og brettspill og actionfigurer og stort sett noe på hver side bortsett fra de som var for babyer og de som var mest rosa og åpenbart mest for jenter.

Men klinkekuler var alltid med på lista. For det første fordi de var pene: gjennomsiktig glass som omsluttet en eterisk fargebølge. For det andre fordi det var historie over dem: både pappa og farfar hadde hatt dem da de var små, det var en av de få tingene fra lekekatalogen begge nikket anerkjennende til. Klinkekuler, ja, det er bra. For det tredje hadde de store gutta i gata det. Og det i seg selv var grunn mer enn god nok.

Jeg hadde sett dem spille, men jeg hadde ikke helt skjønt reglene. Det var noe med en grop i veien, så prøvde de å få kulene nedi, og den som vant runden fikk alle kulene. Noe sånt. Jeg hadde spurt dem om reglene, men de hadde ikke svart, eller jeg forstod ikke svaret, det gikk ut på det samme. Jeg hadde spurt dem om å være med, men de sa nei, jeg måtte ha egne klinkekuler, og det hadde jeg jo ikke.

Så jeg studerte dem bare. Satt og så på de store gutta spille og lærte meg sakte reglene og ønsket meg hver dag, mer og mer, egne klinkekuler så jeg kunne være med.

Og en dag fikk jeg det. Det var verken jul eller bursdag, det var varmere i været, det var senere på våren eller tidlig på høsten, det var ingen annen anledning enn at vi gikk forbi en butikk hvor de solgte klinkekuler og jeg hadde mast lenge og, jeg vet ikke, kanskje pappa ble nostalgisk og følte han kunne føre sin egen barndom videre på en eller annen måte. Ta godt vare på dem, sa han. Det er klinkekuler.

Lomma mi bugnet da jeg dagen etter gikk ut til de store barna. Sølepyttene hadde tørket ut og det var mange fine runde groper i grusveien. De store barna satt i bukse og genser rundt en grop og knipset konsentrert klinkekuler nedi. Jeg gikk hjertebankende mot dem i en litt for varm parkdress.

Kan jeg være med? Nei. Men jeg har klinkekuler.

Øynene deres må ha videt seg ut. Ok, sa de og gjorde plass til meg.

De vant første runde. De vant andre runde. De vant tredje runde, og for hver runde minket min nye, store klinkekulepose. De var store og kunne dette. Jeg var liten og fremdeles usikker på reglene. Jeg tror kanskje jeg må hjem, sa jeg etter noen runder, men de sa det ikke var mulig. Vi måtte spille ferdig. Nok en runde, to runder, og posen ble stadig mer slunken. De visste hva de gjorde.

Men så, plutselig, vant jeg. Jeg vant! Kanskje de ble overmodige, kanskje jeg hadde flaks, men det hadde ikke noe å si, for jeg vant og jeg skulle få deres klinkekuler.

Bortsett fra at jeg ikke gjorde det. Best av tre, sa de. Og når jeg vant igjen, var de ikke klare, eller vi måtte ta runden om igjen, eller de simpelthen tok alle klinkekulene uten noen nærmere forklaring. Og jeg var liten og våget ikke mukke og posen minket stadig, kule for kule for kule.

Og noen minutter senere var den helt borte. Det som en gang var min helt egne klinkekulepose, var nå en annens, i en annen hånd på vei inn i et annet hus. Jeg så etter de store gutta. Jeg så de lo.

Jeg så mot huset vårt. Jeg måtte også inn. Hadde pappa sett meg fra stuevinduet? Jeg husker følelsen av å gå inn med tunge skritt. Jeg husker pappa spurte meg om klinkekulene. Jeg husker, mest av alt, reaksjonen hans. Øynene hans. Det litt anspente sukket. Har du mistet alle sammen?

Ja, sa jeg bare. Jeg tapte.

Og tiden gikk og det ble sommer, eller vinter, og snart flyttet vi fra Måstad, hvor alt synes å være brunt, den oppgravde hagen, grusveien, klærne mine, møblene våre og selve huset også, vel? Det var liksom så få farger der. Det hendte jeg savnet farger. Det hendte jeg savnet eteriske regnbuer i gjennomsiktige glasskuler. Men jeg ønsket meg ikke klinkekuler mer, ikke den jula og ikke neste. Og når farfar spurte meg om klinkekulene, svarte jeg så svevende som jeg klarte.

Å, fint, farfar. Jeg liker klinkekuler. Men jeg har kanskje blitt for stor nå.

Jeg går ved siden av Petter. Vi har på oss bråkete regnbukser og tunge regnjakker og det er litt vanskelig å høre hva vi sier, men han hører meg si at jeg har vondt i magen, og jeg hører ham si at jeg må si det til de voksne. Ja, kanskje det, svarer jeg litt motvillig.

Menighetspleien barnehage var Østfolds eldste barnehage, grunnlagt et tiår før alle mine besteforeldre ble født. Husene var lave og litt skjeve trehus, omgitt av andre lave og skakke hus, og barnehageområdet grenset helt nederst mot nok et skakt og gammelt trehus som hadde så mange knuste vinduer og ødelagte vegger at noen mente det var fullt av spøkelser eller i det minste svære rotter der. Vi prøvde å holde oss unna den delen av hagen.

Jeg begynte på Menighetspleien da jeg var tre år gammel, på Kråkereiret, og ble snart bestevenn med Petter, som var ett år eldre og gikk på en annen avdeling. Når han kom ned trappene fra avdelingen sin, stod jeg som regel i bunnen og ventet på ham allerede, og så lekte vi i sandkassa eller i bakkene opp mot Porsnes eller kanskje der hvor det var pissemaur som hadde pisset på opptil flere av oss. Vi fant alltid noe å leke med. Såfremt jeg ikke hadde vondt i magen, da.

Petter finner en barnehagetante, ikke jeg, jeg vil heller leke videre og håpe at det går over, heller pissemaur enn å bukke under for en vag kvalme, men jeg klarer ikke å overbevise dem og følger slukøret med inn og begynner å ta av meg de sandete, fuktige klærne på plassen min.

Det var Marit som fulgte meg inn, hun hadde kort, lyst hår og en rund stemme. Det kunne ha vært Elisabet eller Marilor eller Hanna eller noen av de andre tantene jeg husket stemmen og ansiktet på i mange år, men som jeg aldri lærte å stave navnet til — men denne gangen var det Marit, og det var fint, ansiktet hennes var fullt av snille rynker.

Jeg sitter alene i et rom med en kasse Brio-tog ved siden av meg. Alle de andre barna er ute i været, alle de andre lekene er ryddet pent inn der de hører hjemme. Magen min er blitt verre, men det er ikke så ille, jeg kan leke med toget og det var egentlig litt godt å komme seg inn, jeg husker følelsen av treskinner mellom fingrene, den røde, kvadratiske plastesken med fire små, svarte hjul, togene som klikket magnetisk sammen, magen som ble enda verre...

Jeg hadde vært kvalm før. Jeg hadde spydd før, og jeg visste hvordan man burde gjøre det. Hjemme fikk jeg alltid en bøtte med litt vann ved sengekanten om natta — om dagen var rutinen å lene seg over do. Det var altså nødvendig å spy oppi noe og ikke rett ut på gulvet. Men nå var det ingen bøtte i nærheten, og doen var langt unna og uansett så illeluktende at jeg for noen uker siden hadde endt opp med å tisse på meg utenfor, jeg husket fremdeles følelsen nedover beina og synet av dråper dryppe ut av regnbuksa og Hans som pekte på meg og lo og jeg som prøvde å nekte for at det var tiss, det var bare regn selv om det ikke regnet — mulighetene var begrenset og tiden var knapp, og nå kom det, nå vrengte magen seg og hva gjør man egentlig da?

Få samlet det, hvertfall, tenkte jeg, lente meg over den røde kassa, og lot det stå til. En gusjeoransje gugge plasket over togene og skinnene, rant i sporene og dryppet over til de neste skinnene og helt ned til bunnen idet Marit kom inn.

Jeg kastet opp, sa jeg. Der.

En stund stod senere mamma i døråpningen. Det var nok best om jeg dro hjem. På veien ut til plassen min passerte jeg Marit: hun stod på kjøkkenet med Brio-kassa på benken og vasket hver enkelt togskinne med en fuktig klut. På komfyren hadde hun satt på en kaffekjele, kaffelukta blandet seg med spylukta og kaffedampen dugget på dørkarmen. Vi hadde smakt den duggen en gang de voksne ikke var der, samlet opp dråpene med pekefingeren og slikket dem opp og undret oss over hva det egentlig var de voksne likte. God bedring, Jostein, hørte jeg henne si. Takk, sa mamma.

Jeg tuslet ut etter mamma, gjennom lydene av de andre barna, gjennom porten med metallhaspen som holdt de små barna inne men som de største egentlig klarte å lukke opp, gjennom lukten av vær og regnbukser og en vag eim av spy. Jeg så ikke Petter.

Det var like greit å komme seg hjem nå, ja. Tegneserier og mariekjeks og et varmt teppe og en bøtte med litt vann for alle tilfellers skyld.

Det ville komme andre dager å leke på.

Noen dager lærer man mer enn andre. Denne dagen lærte jeg to ting: det gjør vondt å stole på noen som misbruker din tillit. Det er både overraskende pinlig og overraskende overlevelig å være naken mot sin vilje. Og, jo, en ting til: at du er raskest på 60-meter er ikke alltid overførbart til noe praktisk.

Det var den høsten jeg begynte på Hjortsberg. Den nye gutten i klassen. Den som ikke kjenner noen, som ennå ikke skjønner hvem som liker hvem og hvordan han skal bli kjent med noen. Første skoledag troppet jeg opp i shorts når alle andre svettet i langbukser og pene gensere; mine første ord til mine nye venner da de klaget over varmen, var “dere skulle ha vært så forutseende som meg... vøtt”. De så rart på meg. Jeg følte kanskje ikke anslaget gikk helt som forventet.

Men jeg bodde rett ved siden av skolen, og når noen hang rundt etter skoletid, fikk jeg det vanligvis med meg — og om jeg ble tørst eller sulten, var det ikke vanskelig å stikke hjemom og komme tilbake før de andre hadde forsvunnet. Det var lett å henge seg på. Og det gjorde jo også den sosiale avstanden kortere.

En gang jeg kjedet meg hjemme tok jeg klasselista og ringte rundt til alle etter tur, fra Andersen og nedover, og sa det var fotball på skolen. Jeg husker den lista. Husker hvordan håndskriftene syntes å avsløre hva slags personer som egentlig var i 4B. Runde jentehåndskrifter med små hjerter over i-ene. Stakkato, tøffe guttehåndskrifter. Mine kråketær som fru Thorsen skulle komme til å slå hardt ned på. De endeløse leksene med skjønnskrift jeg aldri gjorde bra nok. Hun var av den gamle skolen, fru Thorsen.

Når vi endelig begynte å spille fotball en time etterpå, var Viggo sur fordi jeg ikke hadde ringt til ham (etter å ha ringt til halvparten begynte jeg å delegere, det ble for mye jobb, og Viggo het Svendsen), mens Sille syntes det var megapinlig at jeg hadde ringt, alle hadde visstnok trodd hun var i ferd med å FÅ SEG KJÆRESTE, og det var til å synke i jorda av. Men hun kom ned til skolen, selv om hun endte opp med å tjatre med Synne, som hun alltid gjorde.

Senere skulle vi lage hoppbakke i skråningen ned mot fotballbakken (jeg hoppet i langrennsski og fikk underkjent et kjempehopp fordi bakenden på skiene mine skrapet i snøen) eller spilte basket på nesten dunkbare kurver (Public Enemy på kassettspiller, NBA-T-skjorter) — men denne gangen var jeg fremdeles ikke ordentlig kjent med noen og visste ikke hvem jeg kunne være i klassen. Det jeg for all del måtte unngå, var å være for selvhevdende. Og det var kanskje derfor det gikk som det gikk.

Det var fire av oss: Per, Synne, Sille og meg. Jeg hadde ikke ringt noen denne gang, men jeg tror ikke noen hadde ringt meg eller stukket innom heller. Vi kjedet oss bare, tenker jeg, vi hadde bare gått til skolen for å se om noe skjedde, og det skjedde ikke annet enn at vi var der, og så hang vi der og lette etter noe som kunne få oss til å kjede oss litt mindre.

Per hadde lange bein, men smale skuldre. Han hadde en søster som var yngre, men større enn ham, og hver gang han sa noe, hørtes han ut som en tegneseriefigur med en dårlig undertrykt latter over alt det ugagnet han hadde fått stelt i stand. Synne og Sille var nesten naboer og skåret av samme lest: små, flittige, korrekte. Pers antiteser, syntes jeg, men nå var de her sammen, og jeg var med dem, og jeg lot vinden blåse dit den ville. Man blir ikke kjent med mennesker om man bare hører på ens egne fordommer om dem.

Langs paviljongen stod det et stort leskur, mer enn tre meter høyt i den ene enden og skrånende ned til to i den andre. Det andre skuret spilte vi fotball mot — Viggo, Stig og Leif “Klikk” mot røkla. (Hvorfor han ble kalt klikk forstod jeg aldri, han klikket i alle fall aldri, han hadde en snill bollesveis og smilehull og fikk seg ganske snart en kjæreste, og de virket å være fullstendig og misunnelsesverdig rosaskyete, og for alt jeg vet er det de ennå.) Dette skuret, derimot, brukte vi store gutta heller å klatre opp på. I alle fall de største av oss. I alle fall etter skoletid. Og det var det Per ville nå.

Jeg visste ikke helt. For det første var det ikke lov, var det vel? For det andre var det ikke så lett. Man måtte henge seg i takrenna og sparke opp langs veggen og ta beina rundt nedløpsrøret og på en eller annen måte kravle seg videre og opp. Jeg visste ikke om jeg ville klare det, jeg visste ikke om jeg ville det, jeg tenkte jeg egentlig ikke burde det?

Klarer du ikke, spurte Per. Nesten hånlig, tenkte jeg. Og jeg skjønte ikke hva det var, men jeg kunne ikke si nei. Synne stod og så på og Sille stod og så på og jeg tenkte at Sille kanskje tenkte at vi kanskje var, eller kunne bli kjærester, selv om jeg ikke helt visste hva det innebar, og skulle Per, tynne, smale, fnisete Per stå her og ydmyke meg mens Sille så på, latterliggjøre meg, den nye gutten i klassen som ikke engang kunne klatre opp på leskuret, noe alle kunne, ærlig talt, kast bare hansken, for selvfølgelig kunne jeg klatre opp! Men det er jo egentlig ikke lov...

Da kommer du etter, Per? Ikke sant?

Ja, sa Per, lover.

Vi ville være sammen i lovbruddet. Jeg hadde ikke lenger noen unnskyldning.

Jeg tok tak i takrenna, dro meg litt opp, holdt beina rundt nedløpsrøret, rompa mi hang ned som en diger pære — og da kjente jeg det.

Per prøvde å dra av meg joggebuksa. Øj, ropte jeg og hoppet ned. Hva driver du med? Ingen skade var skjedd, buksa hadde hengt godt fast og han hadde ikke dratt så hardt, og nå sa han unnskyld og lo tegneserielatteren sin og bare litt kødd, ikke sant.

Og mer forventet jeg egentlig ikke av ham. Det var mine fordommer. Han var en vandrende practical joke, og det hadde vel vært for fristende, da, med en rompe som hang ned mot ham og to alt annet enn vulgære jenter som stod og så på, det kom vel over ham, som sånne ting av og til gjør med oss alle — men han angret. Åpenbart. Så da var det sikkert greit.

Jeg strammet buksa, knøt den hardt i livet, og så ham hardt inn i øynene. Du lover å ikke gjøre det igjen, ikke sant?

Lover.

Og jeg klatret opp igjen, dro og kravlet meg opp, kom til det punktet når rompa hang ned igjen, så an mulighetene videre, vurderte hvordan jeg skulle komme meg opp mest mulig effektivt og elegant og imponerende — og så kjente jeg det igjen. Og denne gangen klarte han det. Per dro av meg buksa så langt det var fysisk mulig der jeg hang, en blekhvit dobbeltpære lyste som en mutert måne mot to skrekkslagne jenter som forhåpentligvis rødmet nesten like mye som meg.

Øj!

Jeg hoppet ned, prøvde å dra på meg buksa, men den var for trang, jeg måtte løsne på tråden først, jeg fiklet med den harde knuta, stod bøyd over skrittet mens jeg hørte en triumferende tegneserielatter hoppe rundt meg.

Du lovte!

Jeg fikk på meg buksa og satte etter Per. Han danset og hoppet rundt på parkeringsplassen, byttet retning hvert sekund, jeg følte meg som en liten løve som jaget en stor bøffel, en løve som hadde trodd han var skolens raskeste, men åpenbart hadde tatt feil — og når jeg endelig fikk tak i ham, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, han var sterkere enn jeg hadde trodd, og han slet seg løs igjen, hele tiden med denne latteren, og jeg kjente frustrasjonen koke i magen.

Synne og Sille hadde blitt stående. Ventet de på noe? Tenkte de å se om jeg klarte å banke Per? Ta igjen, på en eller annen måte? Det virket sånn. Når jeg nå ikke klarte å ta ham igjen, var det ikke lenger så interessant, og de begynte å gå hjemover. Vent! ropte jeg. Vent til jeg får tatt ham! Se meg være tøff! Vær så snill!

De gjorde ikke det. De gikk, og jeg tok ham aldri igjen uansett. Hver gang jeg hoppet mot ham, smatt ham unna, og sånn varte det helt til han ble lei og også gikk hjem.

Og jeg ble stående igjen, alene. Og jeg tenkte, nå er alt ødelagt. Jeg er avkledd. Og jeg tenkte, det er helt forferdelig. De har sett meg naken! Og jeg gikk hjem og var knust.

Men samtidig som klumpen i magen vokste, og angsten og frykten for hva som ville skje på skolen dagen etter, vokste det samtidig fram motgift. Var det egentlig så farlig? Hadde jeg vondt noe sted? Nei. Ville jeg glemme det, ville alle glemme det om en uke eller to? Ja. De hadde sett meg naken, hva så? Var det ikke heller Per som var teit enn jeg som hadde dummet meg ut?

Snart glemt. Ingen skade skjedd.

Og glemt ble det. Ingen nevnte det noensinne igjen. Ikke engang Per, og godt var det, så jeg ikke følte meg forpliktet til å prøve å ta ham igjen. Alle gikk bare videre, som om det aldri var skjedd.

Men 30 år senere sitter jeg på en veranda langt fra Halden og husker. 30 år senere har alle glemt bortsett fra jeg. Leskuret er trolig revet og takrenna er ikke mer og Hjortsberg er fullt av barn som leker som om min rompe aldri noensinne ble avdekket mot sin vilje den dagen for lenge siden.

Men jeg husker. Ett øyeblikk av tusen fra Halden som skapte meg, uten at man vet hvorfor det var de øyeblikkene som ble viktige eller hvorfor det var de man ikke har glemt. Ett øyeblikk, bare, som passerte som en sommersky og av en eller annen grunn satte spor etter seg. Den viktige livslærdommen at det hender noen drar buksa av deg når du klatrer i takrenner.

Om 30 år vil jeg huske det med glede: Å, da jeg mistet buksa! Haha, ja, det var tider! Glede over alle øyeblikkene som var verdt å huske. Gleden over å huske i det hele tatt.

Og øyeblikkene før, da vi hang rundt på skolen, vil være glemt. Og dette øyeblikket nå, her på verandaen, vil være glemt. Bare det ikke lenger pinlige igjen.

Jeg åpner Facebook, vurderer å finne Per, sende ham en melding, men lukker igjen, jeg vet ikke hva jeg skal skrive og det har uansett ikke noe å si. Det satte ikke spor hos ham.

Og han er uansett sikkert raskere enn meg fremdeles.

Det siste året i barnehagen var de fleste av vennene mine året yngre enn meg. Vi var en gjeng som streifet rundt på barnehageområdet, en gorillaflokk som så på seg selv som sjefene over bakkene og slettene og trærne og sandkassene, og som eldstemann var det naturlig at jeg ble sølvryggen, den gamle som bestemte hva som skulle gjøres og visste hvordan det skulle gjøres. Makten gikk meg til hodet noen ganger, men det var en god rus, og livet var godt.

Så begynte jeg på Os, hvor barna var skummelt store (ungdomsskoleelever var de aller skumleste, mye skumlere enn voksne, men det var heldigvis lenge til jeg skulle henge rundt med dem) og jeg plutselig var minst av alle. En av mine første opplevelser var å få huden full av kjeft av en andre- eller tredjeklassing fordi jeg drakk av vannfontena med munnen helt inntil metallet. Tenk om du smitter alle, din dust! ropte han. Noen andre bad ham roe seg litt, det var da ikke så farlig — men skaden var alt skjedd, jeg hadde blitt tråkket helt nederst på rangstigen, der jeg åpenbart hørte hjemme, og det var nok til at jeg tenkte at barneskolen kanskje ikke ville bli like fantastisk som alle voksne påstod.

Hva gjør man da? Man tar med seg sin nye ransel og besøker barnehagen etter skoletid, selvfølgelig.

Menighetspleien var som den alltid hadde vært. Bygningene, hvertfall. Mange av mine gamle venner var der fremdeles, men det hadde også begynt noen nye seksåringer, og hele dynamikken var litt endret. De lekte litt annerledes, de var venner på en litt annen måte, og de behandlet meg som en litt for stor gjest, en som har kommet seg videre i livet men allernådigst avlegger en visitt til sin fortid. Jeg var stor, jeg gikk i olabukser.

Men vi lekte. Jeg ble med på deres ideer, jeg snakket med de voksne og sa pliktskyldig at barneskolen var fantastisk, og ja, hyggelig å være her igjen, gøy å se dere også. Noen ganger mimret vi, men mimring er ikke sjuåringers forse, det gikk over så fort en fireåring kastet en spade på oss eller noen fant en rar pinne ved sandkassa. Det var fint å treffe gamle venner igjen, det var det, og de syntes det var fint å se meg også, jeg kunne ikke forstå det annerledes, de rømte ikke da jeg kom. Men noen av seksåringene hadde begynt etter at jeg sluttet. Og de kjente meg ikke i det hele tatt og skjønte ikke hvorfor de skyldte meg noe høflighet.

En av dem het Vidar og satte piggene ut så fort jeg kom. Hvem er denne fyren, hvorfor kommer han hit, hvem tror han at han er som bare kan valse inn her og forstyrre den sosiale likevekten vi har brukt uker av knuffing og kjekling og det som verre er på å opprette?

Ville jeg leke i lekestativet, var Vidar der og sperret veien for meg. Gikk jeg til sandkassa, kastet han liksom tilfeldig sand i min retning. Og mest av alt, prøvde jeg å snakke med gamle kjente, dro han i dem, sa noe til dem, distraherte dem. Alt for å vise hva han mente om min tilstedeværelse.

Jeg skal ikke si jeg ikke tok igjen. Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg hadde fremdeles noe sølvrygg i meg. Han skulle ikke komme her og komme her, liksom. Og det ene tok det andre og det andre tok det tredje og ikke lenge etter stod vi noen meter overfor hverandre ved siden av sandkassa og ropte. Jeg husker ikke hva vi ropte, men det var uansett bare påskudd og unnskyldninger, det sentrale var maktkampen og hvem som skulle ha mest sølv på ryggen. Han ropte seg rødmusset og hoppende sint, jeg svarte med samme mynt, men roligere, jeg var jo stor. Så eskalerte han det hele ved å ta en bunke småstein og kaste det i min generelle retning. Han bommet, selvfølgelig, men han kastet, og jeg ble sint, dette gikk da ikke an, og jeg fant en barkebit som lå ved siden av meg og slynget den likeså i hans generelle retning, som et skremmeskudd, bare, han skulle ikke tro han skulle kunne kaste farlige småstein mot meg og min nye olabukse på den måten — og traff ham midt i panna.

Dunk, sa det. Vi ble like overrasket begge to. Han stod stille i ett sekund, som for å riste av seg overraskelsen, så satte han i å gråte, høyt og klagende, som den lille ungen han var, og jeg skjønte at jeg var i trøbbel.

Bak meg hørte jeg noen si at det kom en voksen. Gå ned i hagen, kanskje de ikke ser deg, sa stemmen. Det var en av mine gamle venner. Ikke si hvor jeg er, sa jeg og gikk, påtatt uskyldig, fort men ustresset, helt ned i enden av hagen, ned til de treet hvor Jonas hadde falt ned og brukket armen, ned til det falleferdige nabohuset, og stod så liten og kamuflert som mulig bak en stor ripsbusk. Jeg er ikke her, og er jeg her, er det bare fordi jeg vil stå her litt, kanskje tisse, det hendte vi tisset bak der, og da måtte vel de voksne se og skjønne og respektere det?

Den voksne lot seg ikke lure. Hun gikk rett bort til meg og tok meg i armen. Du må si unnskyld, sa hun og dro meg tilbake mot sandkassa.

Jeg kjente gråten svelle opp i halsen. Det var ikke sånn det skulle være! Det var ikke sånn det var!

Vi stoppet. Den voksne holdt meg fremdeles. Du må si unnskyld, sa hun til meg. Unnskyld, stotret jeg. Og så du, sa hun til Truls. Men Truls nektet. Han gråt og skrek, men han nektet å gi seg, han mente at det var jeg som hadde vært dum, jeg som hadde kastet en barkebit i panna hans, jeg var en idiot og han ville ikke si unnskyld.

Og han slapp unna med det. Den voksne slapp meg ikke og gikk ikke etter Truls, lot ham bare rase fra seg, lot ham løpe vekk, mens hun bøyde seg litt ned mot meg og mente det kanskje var best om jeg gikk nå.

Ja.

Ranselen hang på skjevt på ryggen da jeg lukket meg selv ut av porten. Det måtte være sånn det var å være stor: man traff det man siktet på og man kastet hardere enn noengang. Og man åpnet porten på egenhånd og lukket den til det som var og innså at man ikke kunne få noe av det igjen. Alt blir fortid og svinner hen.

Metallhaspen klikket bak meg. Jeg skulle aldri komme på besøk igjen, bare for å hente lillebror, alltid på viktig oppdrag og ikke for å leke. Sånn var det å være stor. Man ble for gammel til å være sølvrygg.

Jeg rettet meg opp. Stakkars, lille Truls som måtte holde seg bak porten til han ble hentet. Og jeg gikk alene, uten voksne, gjennom kirkegården, forbi skolen, hele veien hjem.

Man velger seg ikke sine idoler med omhu når man vokser opp. Selv om det å velge forbilder er noe av det viktigste man gjør. Eller nettopp fordi det er så viktig? En uke liker man en sær tysk filosof, den andre er man tyggegummipopfan; en uke ser man opp til en veganer, den neste en tungvektsbokser. Man tester ut det meste. Hvilken ledestjerne skal jeg følge denne uka? Og hva slags innsikter vil det gi meg?

En periode var jeg Stephen Foyn-fan. Det vil si, jeg var Sparta-fan fordi hele pappas familie var sarpinger og jeg til og med ble født der etter at legene i Halden skyflet meg videre i siste liten — og så så jeg meg nødt til å velge en av spillerne som forbilde, og så valgte jeg Foyn fordi han hadde et merkverdig halveksotisk navn som av en eller grunn ble uttalt akkurat som Steffen.

Vi var på endel kamper, jeg og pappa, og jeg prøvde å se hvem som var Stephen Foyn og hva han gjorde og hvorfor det var så bra, men mest ble det til at jeg så på den harde kjernen med Sparta-fans, de som sang høyest og bråkte mest, og prøvde å etterligne dem uten å gjøre noen forlegne. Når de hoppet, hoppet jeg. Litt. Når de sang og veivet med skjerf, sang jeg også med min tynne stemme og holdt mitt eget skjerf litt opp i lufta.

Noen sanger lærte jeg ganske fort, som denne om Stjernen-fansen:

Det er høl i gjerdet på Veum (mel. For he’s a jolly good fellow)

Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er derfor du er her Det er derfor du er her Det er derfor du er her Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er høl i gjerdet på Veum Det er derfor du er her

En annen schlager jeg lærte meg var Hold kjeften din:

Hold kjeften din (mel. Auld Lang syne)

Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft

Når de, og jeg, ikke sang, ropte og kjeftet vi på det meste som rørte seg — eller vi skrek i full jubel, som den kampen Sparta ledet 3-0 mot Vålerenga før VIF gikk opp til 7-3 og pappa mente vi burde gå hjem, dette gikk rett vest, men jeg krevde at vi skulle bli og det endte med Sparta-seier 10-7. Jeg mente å se at Stephen Foyn løftet armene i glede. Men jeg visste hva Sparta-fansen gjorde. Så da jeg kom hjem, var det dem jeg var.

Av en eller annen grunn var Stig Stjernen-tilhenger. Det var selvfølgelig litt uheldig, og vi hadde mange små, intense uoverenskomster om dette, men han var i det minste ishockeyfan, og vi tok ham med på etpar Sparta-kamper og jeg lærte ham de sangene jeg kunne og vi følte oss kule. Tøffe. Vi gikk rundt i skolegården og var klare til å ta opp kampen med hvem som helst. Ikke fysisk, naturligvis, men på hockeyfans-vis, vi kunne synge og peke på andre og skrike og juble på en litt hånlig måte mens vi veivet med våre imaginære skjerf.

Det er høl i gjerdet..., sa jeg til ham. Hold kjeften din, sa han.

Men i lengden ble det litt stusslig å ha én person å være både mot og med, vi trengte en felles motstander, en vi kunne samles mot så vi kunne kjenne den fellesskapsrusen vi såvidt hadde smakt i Sparta Amfi. Og snart bød anledningen seg.

Om man skulle rangere alle lærerne etter hvor fryktet de var, kom trolig fru Thorsen i klassen vår helt i toppen. Hun var liten og vever, men strengheten selv og det var de færreste av oss som våget å mukke. Læreren i C-klassen, derimot, vegg i vegg med oss, skulle visstnok ha berømmet elever på foreldresamtalene fordi de ikke danset på bordet i timen. Så lite kustus hadde hun på dem — og så vanskelig kunne C-klassen være. Ingen hadde vel kontroll på de høye tvillingene, for eksempel. Fru Brattvåg var like liten og vever som fru Thorsen, men helt i den andre enden av strenghetsskalaen. Og på onsdager hadde hun oss i siste time og pleide å sitte igjen i klasserommet for å rette stiler.

Fru Brattvåg var anledningen. Og en onsdag slo vi til.

Stig var der, selvfølgelig. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde med meg Sparta-skjerfet mitt, men jeg tror jeg hadde en selvlaget Sparta-button, og det gjorde samme nytten. Det var etpar jenter som også hadde blitt med, litt motvillig, vi var vel seks i alt. Det var ingen andre elever på skolen, vi hadde trolig spist basket på den ene, høye kurven til alle andre hadde gått hjem. Den gule veggen flasset under kurven; et sted der hadde Kåre dyttet Petter og gitt ham en pingpongballkul i panna og Petter hadde jaget ham rundt gymsalen resten av friminuttet. På den andre siden av trappa hendte det at det stod en smashballstang.

Og opp trappa gikk vi, inn de brune tredørene med messinghåndtak, og stilte oss opp på hver side av den åpne klasseromsdøra, ute av syne for fru Brattvåg der inne.

Hun sitter ved kateretet, sa noen. Og vi så på hverandre og trakk pusten. Og så begynte vi å synge.

Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeften din Hold kjeft

Planen var at hun skulle komme styrtende ut, rasende, og jage oss ut gjennom dørene og over skolegården. Og vi skulle få et poeng for vågemotet og to poeng for å ha gjort det som hockeyfans trolig ville ha gjort i samme situasjon. Men hun kom ikke. Vi begynte å synge nølende, økte til halvveis, men så nølte vi og fadet ut igjen på slutten. Hvorfor kom hun ikke?

Flere blikk. En av jentene så inn. Hun gråter, hvisket hun. Hun sitter bøyd over stilene, jeg så det falt ned en tåre på arket. Hun er lei seg.

Ingen idoler kan gi deg hele sannheten om hvordan livet bør leves. Det er én lærdom. Alle forbilder er forbilder på avgrensede områder — hockeyfans er gode til å synge grove og enkle sanger på ishockeytribuner, men de bør kanskje ikke alltid følges når man skal finne ut av hvordan man skal oppføre seg mot lærere etter skoletid, for eksempel.

En annen lærdom er at du har større makt til å såre enn du innser. Og omvendt, din ros varmere dypere enn du tror.

Vi trasket ut dørene igjen, så mest ned, hver for oss i våre tanker. Jeg lovte meg selv at jeg skulle si unnskyld neste gang jeg så fru Brattvåg, beklage idiotien, det var ikke meningen, vi skulle bare tøffe oss og det var ikke ment så slemt. Og jeg tenkte så mye på det at det føltes som om jeg allerede hadde gjort det, og neste gang jeg så henne, sa jeg ingenting, men tenkte unnskyld så intenst jeg kunne, og forventet at hun forstod det, det måtte lyse av meg hvor hardt jeg beklaget.

Kanskje hun merket det på hvor snill jeg var, og hvor snille vi var, resten av året i hennes timer. Kanskje ikke. Men det var det nærmeste jeg kom å gjøre det godt igjen. Det, og at jeg ikke lenger hadde Stephen Foyn som forbilde. Tilfeldig følgeskade. Beklager, Stephen. Man må velge sine forbilder med omhu når man har blitt voksen.

Bussen svingte inn Rådyrfaret fra Glenneveien, men merkverdig sakte. Det var som om den ventet på noe eller hadde motorproblemer. Min vanlige morgendøs lettet litt, men ikke nok til at jeg våknet helt, jeg mener, jeg var dypt inni pubertetshormonstormen og det var lite skolebussturen kunne brukes til annet enn å hvile seg før dagens dont i Christian Augusts klasserom. Sjåføren måtte sikkert bare finne en mynt som hadde falt ned. Jeg tenkte ikke noe over det. Jeg sløvet videre.

Helt til jeg så en mann med finlandshette løpe ut av Halden Sparebanks filial ved siden av veien. Og hva hadde han i henda, en pose? Et våpen? Bussen sneglet seg videre, stoppet nesten, mens jeg satte meg opp og så mannen hoppe inn i en oransje Volkswagen og kjøre av sted bak oss, bortover Glenneveien.

Så var alt normalt igjen. Bussen satte opp farten, noen elever diskuterte overraskende lavmælt det de hadde sett (få på høyre side av bussen hadde sett noe som helst), og ingenting var annerledes enn det var hver eneste morgen.

Bortsett fra at jeg hadde vært vitne til et bankran.

Framme på skolen gikk jeg inn til resepsjonen. Jeg trenger å låne telefonen, sa jeg. Hmnei, sa de, det er ikke bare å låne telefonen, om det ikke er noe viktig, får du vente til du kommer hjem igjen.

Jeg skal ringe til politiet, sa jeg. Jeg har info de trenger.

Nøyaktig hva jeg skulle si til dem, visste jeg ikke, men av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at mitt vitnesbyrd var viktig, at jeg satt på kunnskap de ville høre om, og at det var avgjørende at jeg fikk delt den kunnskapen så fort som mulig.

Ja, hallo, sa en stemme igjennom ledningen.

Det har vært et ran på Låby. Halden Sparebank, sa jeg.

Ja, det vet vi, sa stemmen.

Å, sa jeg og ble stille. Vi... skolebussen kjørte forbi og...

Skolebussen, gjentok stemmen. Hvilken rute er det?

Til Remmen.

Til Remmen... OK, takk.

Da... da vet dere åssen bil han slapp unna med og, da?

Jada, svarte stemmen. En gul Opel.

Men, hva, nei, hørte jeg meg selv tenke, det var en oransje Volkswagen, hvordan kan de...? Men rystet av hvor lite avgjørende mitt vitnesbyrd var, hadde jeg også mistet tiltroen til at jeg hadde noe som helst av viktighet å komme med — og sa ingenting.

Javel, sa jeg bare. OK.

Hva heter du, spurte stemmen. Har du et telefonnummer? Kanskje vi trenger å kontakte deg igjen.

Jostein Sand Nilsen. 18 28 38. Men det skal bli 69 først neste år, tror jeg, så...

Takk. Du får høre fra oss. Og så la stemmen på.

Resepsjonisten sa på meg da jeg leverte telefonen tilbake. Et ran, sa jeg kort. Politiet takket meg.

Og så gikk jeg til tysktimen og arkiverte hele greia bakerst i hodet. Ikke noen vits å gnure for mye på det for øyeblikket. Jeg hadde gjort min borgerplikt og kunne bruke resten av dagens mentale energi på å huske forskjellen på dativ og akkusativ.

Det ville bli nok av tid til å spre rykter og fortelle alle hva jeg hadde sett og få ojing og wowing i retur etter hvert som saken vokste i dagene som kom.

*

(Jeg husker ikke hva slags bilmerke det var, eller fargen, og gjetter bare her for flytens skyld — men jeg husker at politimannen sa noe annet enn jeg mente og at det noen dager senere kom fram at jeg hadde helt rett. Og raneren ble etter hvert tatt og dømt for ganske mye verre ting enn bankran.)

Det er 29. august 1987. Jeg har løpt etpar kilometer på leirete stier rundt Venåshytta. TFL-drakta mi er litt for stor, jeg har arvet den av noen — den grønne overdelen med flapp til å feste startnummer, den ballongvide, svarte buksa som er så florlett og flortynn at man kan se hva jeg har under. De trange sokkene, også arvet, med plast på skinnleggen for å beskytte mot den krattskogen jeg aldri forvillet meg inn i. Sokker som alltid var et helvete å ta på, stive og trange og nesten knehøye. De lange, tynne skoene, med knotter, også arvet, vanntette både utover og innover, rimelig tørre helt jeg plumpet uti et sted, da var de våte for godt. Et kompass jeg ikke brukte denne gangen heller, men det er nødvendig å ha, det sa de voksne. Sånn, nå ser du ut som en ekte o-løper!

Det drysser litt regn. Jeg er litt våt og kald og er på vei tilbake fra mål til standplass. Da jeg kommer opp ved siden av hytta, står det en mann med kamera der, en ordentlig fotograf, virker det som, og han stopper meg. Hei, sier han, har du løpt?

Ja, sier jeg.

Løper du mye?

Ja, alle løpa i Haldenrekrutten. Jeg har gått på kurset til TFL.

Så bra. Vil du bli like bra som Øivind Thon, kanskje?

Jeg vet ikke hvem Øivind Thon er, og enda mindre hvor god han er, men jeg antar han er ganske god og at jeg burde svare ja, så jeg svarer ja, jeg vil bli like god som Øivind Thon. Det er drømmen.

Glimrende, sier fotografen. Stå der, og... vis fram kompasset. Sånn ja. Og smil!

Og øyeblikket er foreviget. Jeg ser ut som jeg er fra mellomkrigstiden, det kan virke som jeg skjeler av kjedsomhet, smilet er ikke et smil så mye som en rykning og en naturlig halvåpen munn. Det kan godt hende jeg ble forkjøla dagen etter, jeg ble gjerne det, jeg var et sykelig barn til tider. Og løpet vant jeg helt sikkert ikke.

Men jeg kom i avisa. Og det var trolig det kuleste som skjedde den måneden.