Haldenminner

Jeg var for naiv til å skjønne greia først. Vi varmet opp med layuper, som vi alltid gjorde, som alle basketballspillere alltid gjorde, da jeg kjente et kne i halebeinet mitt. Det var velplassert, verken i rompa eller i korsryggen, men akkurat der hvor jeg landet da jeg prøvde å ta en charge noen måneder tidligere. Akkurat der hvor jeg hadde hatt så vondt at jeg ikke spilte mer den cupen, eller hele den neste uka. Jeg snudde meg og så Roger bare halvt skjule et hånflir.

Jeg fikk en pasning og tok en layup, kurvene på Risum hadde store treplater og man landet nesten inn i håndballmålet hver gang, og ballen spratt alltid litt for mye, de var for harde, det var ingen tilgivenhet i dem. En gang jeg og Steinar hadde vært her alene (pappa hadde nøkkel), hadde vi fått lov til å dunke med en trampoline hvis vi lovte å ikke henge på kurven, men etter nok en miss hang jeg der av ren frustrasjon, og kurven ga ikke etter, ikke en millimeter, og jeg skjønte hvorfor vi alle skjøt litt dårligere her oppe enn på Remmen.

Jeg småjogget opp mot midtbanen. Vi skulle alltid løpe til midtbanen etter en layup, heller det enn å stå stille i returrekka og forbli kalde, men det varierte hvor samvittighetsfulle vi var, og det skulle en spesielt ivrig trener til for å påpeke det. Når jeg snudde og kom tilbake mot kurven, var Roger der alt og ventet på meg. Han var ikke den som løp mest.

Ballene smalt av plata etter tur, snart skulle jeg ta retur, og da kjente jeg det igjen. Et kne i halebeinet. Det hadde ikke vært en tilfeldighet. Og det hadde ikke vært et engangstilfelle.

Jeg tenkte jeg burde snu meg, men jeg turte ikke. De fleste var fremdeles et år eldre enn meg, jeg var ganske ny på laget og visste ikke hvilke sosiale koder det spiltes med og hvor tøff i trynet jeg kunne tillate meg å være før jeg gjorde det vanskelig for meg selv. Nei, det var lettere å overse det og håpe at det ville blåse over. Ta bare en layup til.

Og få et kne til. Selvfølgelig.

Noen mennesker vender aggresjon og frustrasjon utover. Når verden går dem mot, blir de sinte, på hvem som helst, alle er teite og de får lyst til å slåss bare for å få utløp for sinnet. I verste fall skader disse andre. Andre vender aggresjon og frustrasjon innover. Når verden går dem mot, blir de triste og oppgitte, de er håpløse og verden er ikke et sted de holder ut. I verste fall skader de seg selv.

Jeg tok imot et kne mot halebeinet i flere runder, i layuprekka og returrekka, og snudde meg såvidt én gang. Istedenfor fikk jeg tårer i øynene. Skuldrene mine sank sammen. Layupene mine ble enda dårligere enn vanlig. Jeg merket at andre merket: treneren så litt ekstra på meg, de andre på laget ga meg liksom litt ekstra plass — men jeg ville ikke de skulle gripe inn, det ville i hvertfall ødelegge min posisjon i laget, jeg ville ikke at de skulle få det med seg, jeg syntes bare synd på meg selv og håpet det snart skulle slutte.

Det var trolig den lengste layupoppvarmingen min noensinne. Når den endelig sluttet, var jeg øm i halebeinet og fullstendig klar over at jeg ikke tilhørte de kule i den indre kretsen. Rangordenen var fastslått. Roger var mye kulere enn meg.

*

Noen år senere tok vi tog til Oslo, det var alltid Oslo, vi var så mye bedre enn andre lag i Østfold at vi måtte inn til hovedstaden for å møte litt motstand. Jeg satt mot kjøreretningen i en firergruppe, Steinar satt rett overfor meg og vi snakket helt sikkert om NBA da jeg kjente at noen lugget meg. Det var Roger. Han satt rett bak meg og hadde snudd seg for å vise hvem som fremdeles var den kuleste av oss. Ikke gjør det, da, sa jeg og ble sittende. Etter noen minutter snudde han seg og lugget igjen. Jeg ba ham igjen stoppe, litt mindre høflig denne gang. Slutt, da, trolig. Dette gjentok seg etpar ganger, jeg ble stadig mer irritert. Til slutt, etter fem-seks lugginger, gikk jeg rundt til hans sete, tok tak i genseren hans og beveget ansiktet mitt innenfor intinsonen hans. Gi faen, hvisket jeg intenst.

Til min overraskelse kjempet han ikke mot. Og til min enda større overraskelse sluttet han å lugge. Jeg hadde vendt irritasjonen utover. Og plutselig var min plass i det sosiale hierarkiet rykket én plass opp.

Og jeg burde ha blitt glad og stolt, og slike følelser hadde jeg da også, det føltes som en seier — men mest var jeg trist og frustrert. Skulle ens sosiale posisjon avgjøres av hvor skummel man klarte å gjøre seg? Skulle man vinne kulhet av å slåss og true? Og jeg følte med Roger som mente at det var den mest effektive måten å vinne status på.

Spørsmålet er om det er så mye bedre i samfunnet som helhet nå tretti år senere, med kjendiser som får status i kraft å være kjendiser og rikfolk som får status i kraft av å arve penger og forretningsmenn som får status i kraft av å være så kyniske som mulig uten å bryte loven og høyreekstremister som får status i kraft av å være en “motstemme mot det politisk korrekte”.

For tretti år siden hadde dette samfunnet gjort meg trist. Og trolig litt fremdeles. Men det hjelper jo ingen. Man må vende irritasjonen utover for å få gjort noe. Man må lære seg å være aggressiv heller enn nedstemt. Og jeg vet hvem jeg skal lære det av.

Roger, hvis du leser dette: alt er tilgitt om vi fremdeles er på samme lag.