Haldenminner

Jeg kan alt. Jeg kan ingenting. Og det vet hele verden.

KANDIDATER TIL RUSSEPRESIDENT, stod det på plakaten. Den hang ikke på oppslagstavla, men rundt hjørnet, slik at man så den når man satt på en av de harde trebenkene eller gikk ut fra klasserom i språk- eller samfunnsfaggangen eller ut fra biblioteket eller når man skulle til bokskapet eller kantina. Kort sagt, man så den overaltfra. Og det var to navn på den, to fem centimeter høye navn i tykk tusj.

Og ingen av dem var mitt.

Jeg liker egentlig ikke makt. Men det hender makt liker meg. Jeg var elevrådsrepresentant i tredje, fjerde, sjette og sjuende klasse. I sjuende agiterte jeg mot mitt kandidatur, men stemte på meg selv når jeg innså at jeg kom til å vinne, for å ha et så sterkt mandat som mulig når det først kulle skje.

Siden hadde jeg sluppet unna. Men nå, av en eller annen grunn, blunket jeg mot disse to navnene og tenkte at ærlig talt, mitt navn burde være der, en russepresident er mest ære og lite jobb, er det ikke? Mange taler? Og taler kunne jeg holde, det tvilte jeg ikke på. Alt det andre kunne jeg ta på sparket. Jeg kunne nemlig ta alt på sparket. Jeg kunne alt.

Så sikker på meg selv var jeg at jeg ikke diskuterte mitt kandidatur med andre, luftet ikke ideen for å lodde stemningen, forhørte ikke meg om hvem som eventuelt kom til å stemme på meg. Det holdt å skrive navnet mitt på denne plakaten, presentere en god plattform på allmøtet neste uke (improvisert på strak arm, selvfølgelig), og æren og posisjonen ville være min.

Jeg kunne nemlig alt. Og samtidig kunne jeg ingenting.

Jeg som fryktet tysktimene i første klasse så mye at jeg kaldsvettet bare ved tanken, fremdeles i tredje klasse. Jeg som knapt sa noenting i noen timer. Jeg som fremdeles verken drakk alkohol eller holdt ut eller forstod disse festene som alle andre hadde begynt med. Jeg som var en pingvin på land i flere sosiale sammenhenger enn jeg kunne telle. Jeg skulle være kullets president?

Jeg kunne alt. Jeg kunne ingenting. Jeg ville være den beste russepresidenten gjennom tidene. Og den verste. Jeg visste at jeg ville klare det, men jeg ante ikke hva “det” var. Jeg ville at alle skulle se meg — selv om jeg helst ville være usynlig.

Allmøtet nærmet seg og fremdeles stod det to navn på plakaten. Venner hadde begynt å velge side. Kandidatene hadde begynt å drive valgkamp. Jeg gikk mellom språkgangen til bokskapet, skap nummer 1, helt nærmest utgangen, jeg hadde bare halvt ironisk beskrevet det som Skjebne i en førsteklassestil — og blunket mot dem. Jeg satt på harde trebenker og pludret med klassekamerater som best jeg kunne mens jeg stirret mot plakaten. Jeg tenkte at dette var enda mer skjebne. Avgjørelsen var tatt av noe dypt i meg, jeg måtte skrive meg opp. Selv om jeg ikke ville.

Første bud var at jeg ikke ble sett. Det var klart. Tenk så pinlig! Andre bud var at ingen visste. Minst like pinlig. Så en dag, en dag eller to før allmøtet, snek jeg meg helt alene ut av tysktimen og bort til plakaten, blunket mot de to store navnene, så ingen tusj, pustet lettet ut — og skrev Jostein Sand Nilsen med en blå kulepenn så lite jeg bare kunne. Sånn. Nå var jeg i ferd med å bli valgt. Og ingen kunne se det.

Men noen må ha sett det likevel. Allmøtet skulle finne sted i lunsjen, jeg hadde engstet meg hele dagen, og jeg var ikke forberedt, men alt var likevel klart. Hei, skulle jeg si, og så ta det derfra og overraske alle. Men noen spurte meg om jeg skulle stille, og jeg svarte ja helt vagt så fallhøyden skulle minimeres om det gikk skeis. Joda, jeg, ja, forsåvidt, hvis det er et folkekrav, hehe. Og når det ringte ut til lunsj, fant Viktor meg og insisterte, in-si-ster-te, at jeg kjøpte en baguett og ble med ham og Frode ut og gikk rundt på Remmen, som vi gjorde noen ganger. Jeg bør gå på det møtet, sa jeg spakt, men han hørte ikke på det øret, ikke på noen ører, og fem minutter senere gikk vi gjennom de automatiske dørene.

Phui, tenkte jeg til meg selv. Reddet!

Argh, tenkte jeg til meg selv. Fortapt!

Jeg kunne ha vunnet det valget og blitt russepresident. Lett som en plett. Men jeg kunne ikke ha vunnet det valget og ønsket det uansett ikke.

Jeg var selvsikker nok til å tro at jeg hadde en sjanse. Jeg var uselvsikker nok til å skrive navnet mitt med bittesmå bokstaver og rømme unna allmøtet ved første og beste unnskyldning. Og nå visste hele verden det.

Ordentlige gode baguetter, sa jeg til Viktor og tok en solid bit. Vinden rusket i trærne. Et sted bak oss satt hele trinnet og førte opp et pinlig walk-over-tap på min sosiale konto.

Men var det noe jeg kunne, var det å håpe at når alt er sagt og gjort, når tidens elv har rent videre og ut i havet, så er alt pinlig glemt og alle tap bare artige minner.

Sånn går man videre: skritt for skritt mens trærne danser.

Jeg kan ingenting, sa jeg til meg selv. Jeg kan alt. Og jeg fortsatte å gå.