Haldenminner

Det eneste som ødela var denne hersens vasen. Hadde det ikke vært en vase, hadde alt gått bra. Og hadde det ikke vært vann i den. Og hadde ikke lillebror vært så klomsete. Det gikk til helvete, det gjorde jo det — rett til helvete i sikksakk. Men alt retter seg jo ut til slutt.

Det eneste pappa brukte mer tid på enn å drive med sport, var å se på sport. Alle dager hos ham ble lagt opp etter TV-sporten. Tippekampen måtte vi få med oss, og hoppuka, og ski-VM, og friidretts-VM, og landskamper, og løping, og sykling, og hockey, og OL. OL! Ingenting var så viktig som de olympiske leker. Vi pugget alt. Min mest leste bok på den tiden var en gave fra pappa: OL-statistikk gjennom tidene. Al Oerter og Fanny Blankers-Koen og Abebe Bikila. (Da en merkelig barfotløper. 25 år senere et forbilde.)

På kvelden, etter at all sporten var ferdig, smurte pappa et berg med brødskiver til oss, meg og lillebror, før han tok seg en kort mil eller to mens vi så på Barne-TV. Hestepølse og kaviar. Akryltepper og springfjærstoler med armlener av tre og lukten av dobbeldusch fra våre nygredde sleiker. Lyden av pappa når han prustet inn døra en time eller to senere. Lukten av ny svette. Går det bra, gutter? Jada, vi ser på Dagsrevyen. De viser målene fra landskampen igjen.

Og pappa fortet seg opp trappa og ble stående og se på målene med oss. Igjen.

Var det ikke sport på TV, dro vi som regel ut og spilte basketball eller fotball eller hva vi enn fant på. Men vi var oftest hos ham i helga. Og helgene var oftest fulle av minst én type verdenscup og to typer serie. Og det hendte vi ble litt overenergiske inne og ville trene selv, og han skjønte oss, han gjorde jo det, han gikk selv på veggen når akillesen hindret ham fra å løpe. Så da kombinerte vi.

Stua og spisestua var delt av en ti centimeter lang kant i taket, trolig rester av en gammel vegg de hadde slått ut. Den var hvit. TV-en stod innerst i stua, og hver gang det var trav, eller jeg måtte på do, eller ble litt for energisk, gikk jeg bort til den og tok sats og slo hånden mot den etter hvert ikke fullt så hvite kanten. Du begynner å bli spenstig, Jostein, sa pappa.

Når det begynte å bli kjedelig å bare hoppe, tok vi fram en basketball og spratt den rundt i stuene. Jeg latet som om kanten var en kurv, jeg var en NBA-spiller, enn så lenge var det uviktig hvem, og den tidligere nokså hvite kanten ble stemplet enda mindre hvit av Spalding og ruglete utebasketballmønster.

Stuebasket gikk helt fint. Helt til det ikke gjorde det.

Det var dagen før første dag av Calgary-OL. Vi hadde fulgt fakkelstafetten i tre måneder. Vi visste at Georg Hackl var en lovende aker. Vi visste hvor gode sjanser Rune Kristiansen hadde i skiballett. Vi var klare. NRK diskuterte de norske sjansene opp og i mente i bakgrunnen mens vi lekte med basketballen og lo av hvor ille det måtte ha vært å bo under oss.

TV-en hadde brune kanter av tre og en buet skjerm som var grå når den var slått av og mange luftehull i bakkant — og oppå stod vasen. Kanskje farmor hadde satt den der, pappa var ikke den som pyntet med vaser i tide og utide, men det var jo tross alt OL, så kanskje det var ham likevel. En slags OL-markering. John Herwig Carlsen sa noe om Trond Arne Bredesen og Hallstein Bøgseth, jeg la merke til at fingrene mine var svarte av avissverte, og jeg lurte på om kanten alltid hadde vært så skitten, men glemte det snart igjen, jeg skulle prøve å dunke med to hender baklengs, og da så jeg uansett ikke de eventuelle merkene jeg eventuelt måtte lage.

Lillebror så hvor kul jeg var og ville prøve. OK, sa jeg henslengt og hengslete og flikket ballen elegant i hans retning. Prøv å treffe kanten der oppe.

Han kastet ballen. Han traff kanten. Den spratt tilbake mot ham, men litt høyere enn han trodde, den gikk over hendene hans, spratt én gang i gulvet, fløy sakte, duvet rett mot TV-en, klinket akkurat borti vasen og bort til bokhylla med stort sett halvleste russiske romaner.

Som i sakte film la vasen seg ned og vannet i den klukket, klukket, klukket seigt ut og ned i luftehullene bak på TV-en.

Det har sjelden vært mer betegnende å kalle pappa lamslått. Først når noen dråper hadde rent hele veien forbi rørene og ledningene der inne og ut på gulvet, sprang han bort og fikk satt vasen opp igjen. Men det var for sent. TV-en hadde slått seg av.

Oj, sa lillebror.

Pappa slo apparatet av og på, av og på. Først forble skjermen gråsvart, ingen reaksjon, og jeg begynte å tenke at dette måtte være litt som å gi sånn hjertekompresjon, og at jeg, nei, LILLEBROR var morderen, og at dette betydde ikke mer stuebasket og ikke mer stuefotball og at ingenting noensinne ville være det samme igjen.

Men så — et glimt. Skjermen glimtet. Det var liv. Den hostet og harket, og så kom bildet tilbake, like sterkt som før. Det var liv! Det var bare én hake: hele skjermen var sikksakkete, som om noen hadde dratt en gaffel fram og tilbake over den og strukket ut bildet til ugjenkjennelighet.

Vi hørte John Herwig, men vi så ham ikke. Og det var nesten enda verre. Nå kunne vi like gjerne høre på radio. Vi stirret på skjermen, molefonkne. Pappa sukket, men kjeftet ikke. Kjefting er forbeholdt livets små katastrofer. Når lynet virkelig treffer, virker det så overveldende at kjefting liksom ikke kan ha noen effekt. Man molefonkner bare på springfjærstolene og lengter etter det som var og aldri vil være igjen.

Minuttene gikk, John Herwig sa “som vi ser”, som han alltid sa, som alle så, bortsett fra oss. Jeg gikk sakte ut på do uten å hoppe opp til kanten. Jeg kom sakte tilbake. Og plutselig så jeg panna hans! Og noen minutter senere, når han ble filmet i riktig vinkel, øynene! Sikksakkene gikk nedover skjermen etter hvert som den varmet seg opp! Og sakte ség håpet tilbake i stua.

Hele resten av Calgary-OL rev jeg meg ut av drømmene før de var drømt ferdig og løp ut til stua og slo på TV-en mens de siste restene av søvnen fløy rundt meg som såpebobler. De første minuttene var bildet alltid helt kaotisk, men det var uansett ikke barne-TV eller prøvebildet som var viktig. Det viktige var å få i gang TV-en. Og sakte, etter hvert som timene gikk, så vi mer og mer. Midt på dagen så vi skiløpere og skog og snø, men strekene nederst på skjermen avslørte aldri flaggene eller navnene eller tidene. Men det ble også en lek: det gikk sport i å gjette hvem denne sikksakkfyren som sikksakket på sine sikksakkski i en sikksakkskog egentlig var. Og tidene gjentok jo Carlsen og Rike konstant, så vi klarte oss. Vi klarte oss. I verste fall leste vi resultatene i avisa dagen etter.

Og det er et ganske godt fall til å være et verste fall.

Pappa tok vekk vasen. Det var en dårlig ide, sa han. Kan jo ikke ha vaser stående rundt på basketbaner, heller!

Noen uker senere kjøpte han en ny TV og kanten ble stadig mer møkkete og John Herwig sa “som vi ser” og vi så det, alle sammen.