Haldenminner

Noen måtte ha plantet de to bjørketrærne i hagen vår, for de stod så pent parallellt mot huset, akkurat der hvor det litt penere gresset sluttet og begynte å gå nedover skråningene på begge sider. Noen måtte ha lagt mye omtanke og flid i å plante dem, for resten av hagen, bortsett fra den ene edelgrana som også måtte ha blitt plantet en gang, var dominert av store, tunge, rotrike furutrær. Dette var furuenes rike. Bjørketrærne hadde yppet seg, men jorda var for skrinn rundt alle fururøttene, og om de noen gang hadde vært fulle av grønne blader, var det lenge siden nå, og om de noen gang hadde hatt drømmer om å vokse inn i himmelen, var det enda lenger siden, toppene deres var råtne og bladløse og om de i det hele tatt fremdeles levde, skjulte de det godt.

Det hendte jeg klatret i dem. Lenger ned var greinene fremdeles sterke og tykke nok, og det var mange nok av dem, mine små bein kunne hoppe opp som et veldig stort ekorn på en nesten like stor stige, og jeg kom opp til den greinløse toppen, berørte den forsiktig med hånda, og steg ned igjen. Mamma ville gjerne at bjørkene skulle kuttes ned. Det kan være farlig, sa hun, de trærne er ikke helt gode, se hvor morkne de er, kan du ikke klatre andre steder?

Men jeg kunne jo ikke det. Ikke her. Edelgrana var et stikkende villniss uten like og kjempefuruene hadde ti meter opp til første grein, hun ville vel ikke jeg skulle opp i dem? Nei. Kunne ikke bjørkene bli, vær så snill?

Hm, sa hun til pappa. Ja, sa pappa, de bør nok sages ned, Jostein. Etter hvert. Når de blir virkelig råtne. Du får love å være forsiktig så lenge.

Dessuten, så jeg han tenkte, passer det så fint å stable veden mellom bjørkene, det blir en favn ganske nøyaktig og bakken er så jevn der og det ser bra ut — men det sa han ikke. Det skulle tatt seg ut.

Etpar uker senere var Torbjørn på besøk. Noen ganger leste vi i Guinnes rekordbok sammen, det vil si han spurte og jeg leste høyt, noen ganger prøvde han å lære meg å tegne, men det var som å lære en flodhest å danse ballett. En gang hadde faren hans sagt at nakken var bak og halsen foran, og det hadde snudd hele mitt verdensbilde opp-ned og vært en pinlighet mellom oss helt til han flyttet tilbake til et lite sted langt opp i nord bare året etter.

Denne gangen bestemte vi oss for å klatre. Førstemann opp til toppen av det treet, ropte jeg. Treet var den bjørka som var nærmest huset. Eh, sa Stian, er ikke det litt råttent? Neida, ropte jeg, alt på vei opp på vedstabelen. Jeg vinner!

Det var en rus i klatringen, en glede, jeg visste jeg kunne dette, jeg nøt å bevege meg effektivt, og ikke minst nøt jeg å imponere Torbjørn. Det var ingen egentlig konkurranse, selvfølgelig, han ville ikke rekke å passere meg før jeg var oppe, og det var uansett ikke plass, morkne trær har gjerne ikke en overflod av solide greiner. Det var ikke klatring, det var lek som tilfeldigvis var vertikal.

Og når man leker tenker man ikke alltid på å være forsiktig. Jeg kom meg opp, helt opp, forbi alle greiner, opp til toppen, fremdeles uforklarlig glad, det var bare så fint alt sammen, ga toppen av treet en klem, ropte at jeg var oppe. Jeg vant!

Og så, midt i omfavnelsen, hørte jeg at det knirket på en annen måte enn før. Og så lente jeg meg til venstre, og enda mer til venstre, og det stoppet ikke, og plutselig var opp ned og ned opp, jeg husker bakken vinglet på merkelige måter og himmelen plutselig var under meg og jeg slapp taket, som om det skulle hjelpe, forsvant ut av omfavnelsen og sprellet med bein og armer og rakk såvidt å tenke at faen...!

Så landet jeg med mellomgulvet over den nederste greina, en perfekt halvsirkel, hendene like langt ned som føttene. Noen sa noe, skrek, kanskje, pappa kom bort, eller mamma, jeg husker ikke, noen hjalp meg ned og sa noe med forsiktig og gudskjelov, jeg kastet et fort blikk på treet og gikk inn, svimmel uten å være svimmel, inn til tryggheten og saft og kjeks og Guinness rekordbok.

Dagen etter flyttet pappa all veden, hele favnen eller hvor mye det nå var, og saget ned begge bjørketrærne, helt nede ved roten, som for å fjerne ethvert minne om dem fra historien. Jeg tenkte at det kanskje var litt i overkant, jeg kom uansett ikke til å klatre i dem mer.

Hvertfall ikke til den toppen som var borte. Men nå som begge trærne var borte, var det ingen andre klatremuligheter igjen enn fjellet nederst i hagen. Og jeg kjente det ilte nedover ryggen.