Haldenminner

Skru stolen til riktig høyde. Dander det grå skjerfet akkurat passe Paris-intellektuelt over den litt for dyre og tunge oilskin-jakka med en hjemmelaget søm i ryggen. For noen uker siden satt du på skolesekken til den knakk, men du fortsatte å bruke den, du brydde deg ikke om noe så uvesentlig som en sekk, og den den ene beinpipen, den knekte stanga, gnagde og gnagde på jakka, fram og tilbake når du bar sekken på den ene skuldra, og til slutt gikk det som det måtte, jakka spjæret og foret tøt ut og den intellektuelle verdensfjernheten tippet over i lassis og lasaron og det var ikke så kult lenger. Du gikk til mamma. Mamma fikset. Og siden den gang har jakka hatt en ekstrasøm nederst på ryggen.

Men ingen ser hvem som støtter deg i ryggen når du tar fotoboksbilder.

Du har en plan. Det har skjedd noe med øyenbrynene, de har blitt enda mer buskete enn før, og du har sett noen tøffe bilder av tøffe folk som stirrer tøft inn i kamera, og du tenker at det kan du også, ikke sant? Se så tøff ut? Som en skummel mann? Det er i alle fall det speilet har fortalt deg hjemme. Du må bare finne ut nøyaktig hvordan det kan gjøres.

Hendene må foran ansiktet på en eller annen måte. Kanskje du kan legge haka i den ene hånda, det er litt sånn filosofisk. Eller støtte tinningen med én finger, tankefull men bestemt. Eller begge henda foran munnen med håndflatene sammen, som en skurk som planlegger sin neste hevn. Munnen din må uansett skjules på en eller annen måte, den er alltid halvåpen, som et smil eller et uforstående måp, alt ettersom, og hverken smil eller måp gjør seg for en intellektuell skumling som deg. Og kvisene... men de prøver du ikke å tenke på.

Stolen er i perfekt høyde, skjerfet perfekt dandert og gardina dratt tett til, så ingen skulle komme til å se inn. Du kjenner fordypningen på tierne i lomma. Du ser gjenspeilingen av deg selv i glasset foran kameraet. Klar?

Hva du skal bruke bildene til, har du ikke en plan for. Du har sett andre ha bilder av seg selv i lommeboka, eller helst av andre, det er en videreutvikling av minneboka i barneskolen, man samler bilder av de man er best kjent med og deler ut bilder av seg selv for å vise at man kjenner noen. Vise og vises.

Det finnes sikkert noen som vil ha bilder av deg. Og om ikke, kan du jo ha dem selv. Får sikkert bruk for dem til slutt. Og uansett må man jo se hvordan man ser ut med disse øyenbrynene?

Du legger på myntene. Du har tidvis hatt halvlangt hår, men ikke nå, det er klippet stramt, ikke engang en lang pannelugg som den ene frisøren på Næridsrød likte å gi deg for å skjule den lange panna. Ken-sveis. Ingenting å fikse. Bare resten å fokusere på.

Klar.

Automaten blinker én gang. Du bytter poisjon, retter litt på skjerfet. Den blinker én gang til. Du bytter igjen. Den blinker en tredje og fjerde gang, og for hvert blink er du klar i en ny stilling, så tøff som mulig, så dyp og skummel som mulig. Dette er også meg, tenker du. Dette er også sånn jeg er. Dette er også sånn jeg kommer til å bli. Og du nikker stille til ditt eget speilbilde.

*

Mange år senere finner du fire sirlig utklippede fotoboksbilder nederst i en eske. Fire svart-hvite portretter av en gutt med såvidt antydning til kviser på kinnet.

Han stirrer rett mot deg med senkede øyenbryn. Du stirrer tilbake med rynket panne og halvåpen munn — du vet ikke selv om du måper eller smiler.

Dette var også jeg, tenker du. Men ikke nå lenger. Gudskjelov.

Og du legger bildene tilbake nederst i esken.