Haldenminner

Naboen var god i fotball. Som i dritgod. Som i landslagsgod og kapteinsgod og best på Kvik-god. Byens beste fotballspiller. Helt til han møtte meg.

Minner er ikke linjer. Minner er punkter. Minner er øyeblikk som er brent fast i amygdala og som fylles ut og forbindes med mer eller mindre kvalifiserte gjetninger og slutninger når de hentes fram. Man husker ikke hele bilturen til farmor, man husker at lillebror fikk hikke eller et tre-delt tre eller en ku ved et gjerde. Som øyet ikke kan fokusere på alle ting som kan sees, kan heller ikke ens indre øye fokusere på alle øyeblikk som kan huskes. Og hvilke punkter, hvilke øyeblikk man velger å holde fast ved, er ofte en gåte til og med for en selv. Bortsett fra de som ikke er det.

Hvorfor jeg husket naboen, var ingen gåte. Han var fotballkjendis. Han ble snakket om med beundring: han trener mye, sa pappa — det største komplimentet han kunne gi noen. Han var seks år eldre enn meg, akkurat så mye at han var voksenkul uten å være satt; ung nok til å forstå meg, men gammel nok til å imponere de voksne.

Og han besøkte oss aldri.

Minner er ikke linjer. Jeg husker ikke alt han gjorde. Kanskje han var hos oss noen ganger, kanskje ikke. Jeg husker ikke. Det jeg husker er at han spilte fotball med meg i hagen en gang. Jeg husker følelsen av overraskelse og glede: Oj, han vil spille med meg! Så jeg slutter meg til at det var første og trolig siste gang. Jeg husker hvor pinlig det var at jeg var så dårlig, det var jo basket som var min greie, men også lysten til å imponere. Jeg husker følelsen av håpløshet.

Hagen var ujevn og liten. Vi spilte i oppoverbakke, målet var mot stupet helt bakerst, og det nyslåtte gresset var omgitt av tette, høye strå. Målet var kanskje etpar meter bredt, med edelgrana som den ene stanga og veggen av strå som den andre.

Jeg husker han stod i mål, eller i forsvar, det gikk ut på det samme, og at samme hva jeg gjorde, stoppet han meg uten problemer. Selvfølgelig, men like fullt pinlig. Jeg husker han sparket ballen til venstre, jeg husker jeg hentet den og gikk mot ham, ved siden av edelgrana, siden bakken var jevnere der. Jeg husker han tårnet over meg, bredbeint og sterk, som en ordentlig fotballspiller, og jeg husker jeg ikke ante hva jeg kunne gjøre, det var ikke plass og det var ikke mulig med noen ting, og jeg sparket ballen på måfå, tuppet den så hardt jeg kunne, mer i desperasjon enn noe annet, bare for å prøve noe.

Og jeg husker at den gikk mellom beina hans.

Jeg husker jeg først ble forvirret, så stolt, så overmodig. Kan jeg?! Jeg kan! Det er ingenting jeg ikke kan! Jeg husker det skjedde igjen — jeg gikk mot ham, edelgrana dekket den ene siden, han dekket resten, men på en eller annen måte fikk jeg sparket ballen mellom beina hans på nytt.

Og det er det jeg husker.

Vi kan ikke ha spilt så lenge, men det husker jeg ikke. Han ble kanskje irritert av eller imponert over meg, men det husker jeg heller ikke. Jeg husker ikke om han var 12 eller 18 da vi spilte, om han alt hadde blitt merittert eller alt lå langt fram i tid, det må jeg slutte meg fram til eller spørre andre om. Spørre ham selv.

Men han husker det selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle han?

Mine øyeblikk er ikke hans øyeblikk. Mine minner er ikke hans. Han gikk på Kvik-trening, jeg så ham gå ned trappene med bag over skuldra mange ganger, mens jeg tok med meg en plastball ut i hagen og prøvde å gjenskape tunellene med lillebror i mål. Det gikk sånn halvveis, lillebror hadde for korte bein for enkle tuneller og stort sett skjøt jeg uansett ballen ut i de høye stråene eller på en eller annen måte til det evige mørket innunder edelgrana.

Men det var ikke så farlig. Jeg husket tunellene på naboen hver gang det stod om ham i avisa, hver gang han gjennomførte nok en solid kamp på backplass. Jeg så dem for meg. Og hver gang tenkte jeg, jammen kunne jeg ha blitt en god fotballspiller.

Og hver gang valgte jeg å glemme alle de tusen punktene som motbeviste det. Jeg hadde to tuneller. To punkter. Og mer trenger man ikke for å trekke en linje.