Haldenminner

Det gjorde ikke vondt først. Atle gikk ut på sin side og rundt bilen og inn i skolegården på Rødsberg. Jeg fiklet med arkene jeg hadde med, noe om livet og døden og sånne ting, ble bekymret for at mora til Atle syntes jeg brukte litt lang tid, gikk fort ut på min side og slengte igjen døra, tok et skritt etter ham og ble dratt tilbake av at høyretommelen hang fast.

Jeg rev i den, litt mer bekymret nå, redd for at hun ville begynne å kjøre, men den rikket seg ikke. Et øyeblikks forvirring, så åpnet jeg bildøra og fikk den ut. Puh. Det gikk bra. Ingen merket noe. Den banket litt, men det ville snart gå over. Jeg fortet meg etter Atle inn i skolegården og inn til konfirmasjonssamlingen.

Rødsberg var akkurat som Os, samme stakittgjerde av smijern, samme asfalterte skolegård, samme tunge, kalde, solide, århundregamle vegger og trapper. På baksiden hadde de fått basketbur, korte baner og kurver med metallnett, og en metallport som uventet nok måtte dyttes innover. Det hang noen elever rundt den da den var ny og lo av lærere som prøvde å dra istedenfor å dytte på vei inn, sa mamma — men hun hadde fått det med seg og åpnet porten riktig vei uten å nøle og hun var litt stolt av det.

Nå satt hun i møte med de andre lærerne på lærerværelset, sikkert innerst til høyre som vanlig, ved siden av den store lyddempende plastbobla som omsluttet fellestelefonen, mens damene rundt henne strikket og drakk kaffe fra trakteren ved den motsatte veggen, der hvor de hadde gitt alle lærerhyllene rare forkortelser selv om det var plass til hele navnet. Mamma var HSA.

Bankingen i tommelen ga seg ikke. Det var en liten hammer først, men det føltes mer som en slegge nå, jeg gjemte tommelen i genseren så ingen skulle se den. Vi hadde satt oss i en sirkel på gulvet, bare konfirmasjonslederen satt på en stol, og jeg visste hun kom til å stille oss en hel drøss med spørsmål som hun forventet vi skulle svare på, tenke selv og meningen med livet og sånne greier, og andre dager hadde jeg svart tilfredsstillende, men denne gangen hadde jeg ikke lyst, tommelen gjorde bare mer og mer vondt, jeg gjorde meg så liten jeg kunne og så på henne med bedende eller lidende øyne, eller kanskje begge deler. Ikke spør meg, er du snill.

Tanken slo meg at jeg kanskje kunne si fra til henne, vise henne tommelen min og be om, tja, fri resten av timen? Medynk og en halv Bugg? Men jeg slo tanken tilbake, uten at jeg helt visste hvorfor. Ingen skulle vite. Jeg skulle bare holde ut. Og jeg telte sekundene ned til det var pause.

Da det endelig ble pause, forsvant jeg ut i gangen med Atle. Han sa noe morsomt, noe bråkjekt over det teite spørsmålet han ikke hadde kunnet gi et fornuftig svar på, men stoppet da han så det bleke, tunge ansiktet mitt. Uten et ord dro jeg fram tommelen og viste den til ham. Den var dobbelt så stor som vanlig, rød og hoven — og oppå hadde negla blitt helt blå.

Gjør det vondt, spurte han.

Litt, sa jeg.

Kanskje du må til legen, sa han.

Hm ja, sa jeg. Mamma er på lærerværelset.

Vi gikk ned steintrappene sammen til etasjen under. Inn døra og til høyre var resepsjonen, dit jeg en gang hadde ringt og sagt, helt ordrett, “hei det er meg er mamma der” og resepsjonisten hadde nølt litt og jeg hadde skjønt tabben og fortet meg å si hele navnet til mamma og lagt til, for sikkerhets skyld, HSA. Mamma hadde sagt de snakket mye om meg og lillebror på jobben, og jeg hadde tenkt... Men ikke hele jobben, selvfølgelig, bare kollegene rundt henne, og nå hadde jeg gjort det tusen barn hadde gjort før meg, og de fikk seg en god latter på jobben, i alle fall, og det var jo hyggelig.

Vi svingte til venstre inn til lærerværelset og stoppet i døråpningen. Rett fram var det noen skap, til venstre var det et rom med lærerenes arbeidspulter. Til høyre, forbi benken med kaffetrakteren, stod det en antikk talerstol som fikk den som talte til å se dels veldig viktig og dels veldig latterlig ut. Mamma satt ved siden av telefonbobla. Hei, Jostein, sa hun. Uten et ord viste jeg fram tommelen min.

En halvtime senere satt vi i et lite rom på legevakta. Jeg hadde vært der før, som regel med astma, og det føltes mer betryggende enn noe annet. Her fikser de ting, snart blir det bra igjen. Det er det legevakter gjør.

En sykepleier hadde tatt imot oss. Å, en blå negl, hadde hun sagt, nesten lystig. Det skal vi nok fikse, det er ikke så vanskelig. Hun hadde ført oss inn på dette rommet og bedt oss vente og snart subbet det inn en lege med hvite tresko, alltid disse treskoene, og myste mot meg. Hva heter du, da, spurte han og tok meg i hånda.

Jostein.

Og hvordan kan jeg jeg hjelpe deg?

Jeg holdt taust fram tommelen.

Ah, sa han. Den var jammen hoven. Gjør det vondt?

Litt.

Sykepleieren trippet utålmodig i bakgrunnen, gjorde klar noen ting på benken, sa noe til mamma og nikket til meg og gikk ut av rommet og kom inn igjen og så spørrende på legen.

Blå negl, sa han til henne.

Ja...? sa hun.

Blå negl, sa han til seg selv. Blå negl, blå negl. Og han gikk bort til bokhylla og fant fram en tykk bok og slo opp i den. Nyre, nese... negl! Negl... blå.

Vi satt alle i stillhet og ventet mens han førte fingeren nedover sida og mumlet noe for seg selv. Han nikket besluttsomt og så opp. Dette skal vi fikse fort, sa han til meg. Slapp helt av.

Han kikket mot benken, gikk bort til en skuff og kikket inn i den. Reiste seg opp igjen. Sykepleieren ga ham en binders og tok et skritt tilbake. Han så på den et øyeblikk for lenge før han sa takk og fant fram en lighter fra lomma. Skal vi se.

Etter et kjapt blikk på boka igjen, tente han lighteren og førte enden av bindersen gjennom flammene. Dette må jeg gjøre for å sterilisere den, sa han til meg. Eller kanskje til seg selv. Så tok han den varme enden og presset den mot negla mi.

Han gjorde det fem ganger. Jeg merket ingenting. Ingenting skjedde. Fem ganger til. Han sukket litt og studerte enden av bindersen og byttet vinkel litt på armen og jeg tenkte at dette var... da bindersen plutselig kom gjennom og blodet sprutet ut på frakken hans og på benken og helt bort til den hvite veggen hvor de røde flekkene spredte seg utover på samme måte som de alltid gjorde i krimseriene på TV.

Det er vanskelig å si hvem som skvatt mest, legen eller jeg eller mamma — men den som skvatt minst, var sykepleieren som hadde stått klar med tørkepapir og nå kom bort til legen med en alvorlig munn, men med dansende smilerynker rundt øynene.

Det tok bare noen øyeblikk før bankingen i tommelen sakte ble svakere. Jeg fikk en bandasje, av legen eller sykepleieren husker jeg ikke, og en forsikring om at nå var det bare å vente til den falt av. Negla, altså, ikke tommelen. Legen kastet bindersen i søpla før han fåfengt prøvde å tørke legefrakken for blodflekker. Det var litt av en sprut, sa han før han rødmet og tørket enda mer konsentrert men like fåfengt videre.

Etter noen dager løsnet negla på den ene sida og jeg kunne se under den, og lukte, det luktet svette og innestengt legevakt. Jeg viste den til alle som spurte. Det var stort sett bare Atle. Og når negla til slutt falt helt av, hadde huden under blitt merkelig hard, negl uten å være negl, og jeg kjente fascinert på ruglene og studerte den nye negla krype sakte oppover, uke for uke, helt til den nådde toppen. Men da klarte den ikke mer, som om den var utslitt, og noen millimeter før toppen hang den ikke lenger fast til huden, men forlot underlaget og var klar til å klippes. Og sånn forble den.

Tjuefem år senere sitter jeg ved kjøkkenbordet og viser tomlene mine til barna og forbløffer dem, hva er dette for en merkelig negl — og jeg har alvorlig munn men dansende smilerynker og sier, jo nå skal dere høre her.

Det gjorde ikke vondt først, sier jeg og tar en bit av pizzaen.