Supersjokolade
Det var i de dager jeg ikke spiste sjokolade. Det var i de dager jeg hadde Prinsipper. Det var i de dager jeg ville vite om sjokolade gjorde kvisene verre, eller astmaen, og Prinsippene ble vedtatt på sekundet og etterlevd slavisk. Jostein spiser ikke sjokolade, og sånn er det bare.
Det var i de dager jeg var akkurat blitt voksen, selv om jeg ikke var det. Jeg oppdaget nye bøker og nye tanker, jeg skrev PANTA REI på baskeskoene og lurte på hvorfor andre ikke hadde innsett mine åpenbare Sannheter, sannheter som byttet hver måned, men dog! Det var i de dager jeg ville ut, vekk fra Halden, utforske verden nedenfor Svinesund, andre språk og andre kulturer. Finne nye Prinsipper.
Spørsmålet var bare hvordan. Jeg undersøkte muligheten for å ta et skoleår i utlandet, men det ble liksom aldri noe av. Jeg vurderte å studere filosofi i Tyskland, men da måtte man kunne gresk og latin. Jeg tenkte og drømte, planer kom og gikk, men til slutt var den store Planen at jeg dro med Viktor på interrail sommeren mellom andre og tredje klasse. Viktor hadde familie i Polen, vi kunne dra innom Bydgoszcz og Częstochowa og andre steder ingen kunne stave, og så kunne vi ta Berlin og Budapest og Praha og Wien på veien. Ah, Utlandet!
Egentlig hadde vi ikke råd. Egentlig burde vi ikke ta oss råd. Men mamma hadde funnet en lukrativ bijobb: Quizprogrammer på TV. Hun vant flybilletter på Jeopardy. Vant ingenting på Superklikk, forsåvidt. Eller Going for Gold. Men støvsugeren vår ble kjøpt for de pengene hun vant på Superrebus. Og det var på Superrebus jeg skulle vinne penger til min store dannelsesreise.
Jeg tok toget til Oslo og taxi til studioet. Ut i den lille store verden for å kunne komme ut i den store store. Taxisjåføren ga meg en pris og jeg trodde han sa fem ganger så mye og ble skremt, men så innså jeg at taxiene i Halden måtte være provinsielt dyre, og jeg betalte det jeg skulle med en verdensvant gest.
Noen uker tidligere hadde jeg vært på casting. Vi hadde svart på noen spørsmål og løst noen rebuser og så stilt oss opp på scenen for å presentere oss selv. Jeg hadde gjort mitt ytterste, selvfølgelig, lagt all min tyngde inn på å løse gåtene og vist meg fra min beste vinkel foran kamera. På nevn tre egenskaper hos deg selv, hadde jeg svart jovial, og var veldig fornøyd med det. En jovial fyr, det var jo det jeg var? På vei ut passerte jeg castingen til Mann Oh Mann, og en castingmedarbeider lurte på om jeg ville være med her også, bare å prøve, det var veldig gøy! Hmnei, mumlet jeg og gikk forbi. Det var ikke helt meg. Jeg var heller en superrebusfyr.
Og nå var jeg her. Studioet var overraskende lite glamorøst på vei inn. Døra flasset og korridorene var smale og mørke. En medarbeider tok med til et sminkerom, jeg hilste pent på sminkøren og hun begynte å smøre på noen brune kremer og pudre og gjorde sitt beste for å dekke til det hun så av kviser og jeg tenkte at det var jammen bra jeg ikke hadde noen virkelige vulkankviser i dag, de hadde hun måttet klemme eller begrave i pudder, og ingen av delene ville ha vært optimalt.
Med ansiktet ferdig dekket gikk jeg ut til studioet. Jeg var i dagens siste opptak, hadde de sagt. På scenen nå, flombelyst og omgitt av dunkelt mørke, stod dagens nest siste par, en mann med bart og en dame uten. I mørket et sted satt det en mørk og TV-proff stemme som åpenbart hadde hatt en lang dag på jobben: Sturla Berg-Johansen. På scenen gikk programlederen rundt og dekket svettedråper med et påklistret smil mens han prøvde å holde spenningen oppe i en kamp som var avgjort for lenge siden.
Det nest siste paret ble sakte ferdig, mannen smilte mot flomlysene og Thomas Leikvoll takket begge for en god kamp. Godt kjempet, sa han til dama. Og så slo kameraene seg av og alle skuldre sank to hakk. Bare ett par igjen. En tjuåring som hadde kjæresten sin i salen. Og meg.
Vi ønsket hverandre lykke til og gikk opp til pultene vi skulle stå bak. Overraskende vaklevorne, både pultene og vi. Flomlyset blendet oss, det var bare såvidt jeg skimtet noen mennesker bak skjermene til høyre, men det var der Stemmen satt. Thomas Leikvoll ønsket oss velkommen og sa det går bra, og Stemmen spurte oss om det vi hadde skrevet på castingskjemaet. Du er... jovial, sa han til meg. Javisst, sa jeg, jovialt. Og du er 18? Blir ikke mye piker, vin og sang, eller? Jovisst, sa jeg snurt og blåste meg opp inni den gråruglete og litt for store skjortegenseren min. Jeg er veldig glad i sånne ting!
Jeg hadde fremdeles ikke vært brisen engang, men det trengte ikke han å vite.
Ehm, vi kutter dette, sa Stemmen. Og så begynte vi med konkurransen.
Oppgavene var ganske enkle. Vi så noen dårlig tegnede rebuser, enslags simple gif-er, og så skulle vi gjette hva løsningen måtte være. Jeg lente meg over knappen og dirret i armene og trykket fortere enn tjueåringen hver gang, og når vi kom halvveis og tok en liten pause, var det nesten så jeg følte med programlederen. Nok en kjedelig, overlegen kamp, tenkte jeg, helt på slutten av dagen. Stakkars folk. Stemmen prøvde å dra noen morsomme anekdoter ut av oss, men vi hadde tydeligvis gjort en dårlig jobb på castingskjemaet, det ble uttværing og vage oppmuntringer. Stå på, gutter! Tjueåringen sa til meg han var dårligere enn han hadde trodd og jeg sank litt sammen i selvtilfredshet. Og med det forsvant alt fokuset.
En av oppgaven etter pause var en sol som gikk bortover en sti. Jeg trykket. Soloppgang, foreslo jeg. Nei. Jeg trykket igjen. Solnedgang, foreslo jeg, Nei. Jeg trykket igjen, sol...gang! Nei, sukket Thomas Leikvoll. Svaret er Sola går sin gang. Og vi går videre.
Litt senere klagde tjueåringen på en oppgave, og fikk medhold, og vi fikk beskjed om at neste svar var hans, jeg skulle bare stå stille og ikke gjøre noe mens han svarte og fikk de poengene han mente han fortjente. Og det klarte han fint. Og snart var vi helt likt.
Noen spørsmål kom og gikk, vi slet begge to, vi begynte å bli slitne og svette. Jeg ledet såvidt, han ledet såvidt, jeg ledet igjen. På skjermen dukket det opp et bilde av en person (mann eller dame var vanskelig å si) som så ut til å henge pupper, eller hva det nå var, opp på en tørkesnor. Hjernen min var tom. Tørke tallerkener? Pupper på en snor?
Tjueåringen trykket. Hengepupper, sa han triumferende. Riktig, jublet Thomas Leikvoll. Og med det er vi kommet til veis ende! Skuldrene senket seg igjen, lysene gikk opp et sted og ned et annet, noen skygger kom fram fra mørket til høyre. Gratulerer, sa jeg. Og på tribunen jublet det en kjæreste.
De kom før meg til sminkerommet, tjueåringen og kjæresten. Han satt der og fikk fjernet TV-sminken mens hun satt ved siden av og la planer for hva de skulle bruke pengene til. Du kan bare begynne å ta av sminken selv, sa sminkøren til meg og pekte ubestemmelig i retning sminkebenken. Jeg satte meg ned og fant fram en flaske med noe greier og begynte å skrape av det jeg kunne skrape av.
Sminkøren gikk. Tjuåeringens kjæreste fikk av ham de siste sminkerestene og så gikk de fnisende ut sammen. Jeg ble sittende igjen og se på kjemikaliene foran meg. Jeg så meg selv i speilet. Et romvesen så tilbake. Den som bare visste hvordan disse kjemiske greiene fungerte.
Fire timer senere gikk jeg av toget i Halden. Sminken hang fremdeles tung og brun i ansiktet mitt, med enkelte streker her og der. Jeg ble møtt på stasjonen av mamma. Hvordan gikk det, spurte hun etter en litt for lang pause. Jeg vant denne, sa jeg og holdt fram en pappeske med en stor samling ulike sjokolader. Det var hengepuppene som felte meg.
*
Dagen etter delte jeg ut all sjokoladen i klassen. Et Prinsipp er et Prinsipp. Og når sommeren kom, dro jeg likevel på interrail med Viktor til steder med fascinerende bisarr ortografi, og jeg spaserte storøyd rundt i Praha uten å ane at jeg tjue år senere skulle bo der, og jeg oppdaget Verden.
Og like etter at programmet ble sendt og HA hadde et bilde av med i en slags jovial omfavnelse av Thomas Leikvoll, begynte jeg å spise sjokolade igjen. Det var tid for nye Prinsipper.