Haldenminner

Vi hadde ikke mentometerknapper. Vi hadde en aula og lettvegger som ikke helt våget å være så brune som de føltes og blyant og papir og kassetter vi hadde tatt med selv, men vi hadde ikke mentometerknapper. Vi hadde ikke en kronisk oppildnet Vidar Lønn-Arnesen med radiodiksjon heller, vi hadde en kronisk nedildnet fru Larsen med tjukke briller og astmatisk skarring. Og sangene våre kunne ikke få hundre poeng, og vi danset ikke når de ble spilt og jublet ikke når de var ferdige, men noterte ned poengene under fru Larsens vaktsomme briller og sendte lappene opp til kateteret og når vi fikk vite resultatene følte vi et stikk av stolthet eller skuffelse, alt ettersom hvor godt vår egen kassett gjorde det, og så ringte det ut og vi la kassettene tilbake i sekken og lurte på om det var vi eller de andre som hadde dårlig musikksmak og om det var mulig å kjøpe mentometerknapper til å ha hjemme på rommet og hva en mentometerknapp egentlig var.

Noen av oss kom til å finne ut det. På Strupe hadde Vemund fikset så hele C-klassen dro inn til Marienlyst, hva det enn var — de stimlet inn i et NRK-studio, hvordan de enn så ut, og fikk utdelt mentometerknapper og trykket for den ene eller andre sangen mens vi andre satt hjemme og hørte på, om vi da fremdeles gjorde det som tenåringer, og tok opp alt sammen på en kassett. Noen av oss hadde en svart kassettspiller med plass til to kassetter og 76ers-klistremerker Øystein hadde kjøpt med fra USA, Charles Barkley skrek ut etter en dunk på det ene klistremerket og så ut som en hardrockvokalist selv når kassetten het ROLIG og var en samling ballader til mamma (og som hun elsket bortsett fra de to siste sangene, som var alt annet enn rolig, for da hadde du blitt lei). En gang du tok opp hadde Vidar Lønn Arnesen fått alle ungdommene — for de var det, man ble ungdom så fort man var på Ti i skuddet — til å rope tre ganger før en sang, ØHJ ØHJ ØHJ!, og så hadde en enkelt, sped stemme ropt en gang til ØHj... og alle hadde ledd og du så for deg at det var Vemund som bommet. Mamma hadde sagt en gang, med en vag undertone av noe svart, at faren hans var sjef på Saugbrugs, og du var for liten til å skjønne de historiske klasseskillene i en gammel industriby og hvilken plass du egentlig hadde der, men stor nok til å skjønne at saugbrugssjefer var bedre enn oss, selv om de ikke var det, og det holdt — og selv om du var elevrådsrepresentant i tredje, fjerde, sjette og sjuende klasse, hadde du stadig mindre sans for det og forstod aldri hvordan denne makten kunne brukes, mens Vemund tilsynelatende nøt det i niende uten å tenke seg om, og det holdt også.

Men det var nok ikke Vemund som ropte ØHJ en gang for mye. Det hadde nok heller vært deg.

Forrige gang hadde du hatt med You win again. Petter hadde også likt den sangen, Petter som spilte håndball og var den eneste i klassen som var sterkere enn deg i henda og kunne bende fingrene dine bakover mens dere ventet på å komme inn i klasserommet. Her, hadde du sagt til Stig og Viggo og Leif og alle sammen og holdt håndflatene mot dem, og dere hadde flettet fingre og holdt hardt fast og bendt helt til den andre knakk sammen og måtte gi seg. Du slo alle lett, og snart ville ingen gjøre det mer, det var samme resultat hver eneste gang— bortsett fra mot Petter. Lenge etter at alle hadde gått videre fra denne dillen, kom han mot deg i gangen med hendene opp og inviterte til fingerbryting, og noen ganger vant du, og noen ganger vant han; men hver gang du vant, hadde du en fornemmelse av at han ikke tok i alt han kunne, for kampens skyld. Sterk, var han. Og hadde god musikksmak, som du også hadde, for You win again ble nummer tre, med din stemme og Petters stemme og mange andre stemmer, godt nok til å være i det gode selskap, og dere feiret i friminuttet med å bende fingrene bakover.

Jeg står utenfor en kiosk ved siden av E6. Vi er på vei hjem fra basketkamp i Oslo, vi har vunnet, igjen, og jeg bidro ikke så mye. Igjen. Jeg har en hundrelapp i hånda. Jeg skulle ikke få så mye penger, en liten sjokolade koster ikke så mye, men pappa fant ikke noe mindre i farten og jeg trengte jo noe energi på veien, det er to timers kjøring og jeg er fremdeles liten, så da så. Ikke bruk hele, da, hadde han sagt med en litt rar latter. Selvfølgelig, hadde jeg sagt. Selvfølgelig, hadde han svart. Og nå står jeg her i kø bak de store gutta, Simen kjøper en Cola og en sjokolade, Roger kjøper en sjokolade og en cola, Calle kjøper en potetgull og en Cola, og er egentlig ikke sulten. Noen roper fra en bil, bli ferdig, æ, jeg er sistemann og vet ikke helt hva jeg vil ha og jeg ser på alt som står utstilt i vinduet — det er en kiosk man ikke kan gå inn i, som den kiosken langs BRA-veien som alltid hadde masse FLAX-lodd i vinduet — og noen roper og du ser en kassett, og det er en sang i hodet ditt, en helt annen sang enn de som er i vinduet, men når du kjenner etter, er du mer sulten på musikk enn mat akkurat nå, og kassetten koster 89 kroner, og det er mindre enn hundre, mye mindre, og noen roper og du ser opp på kioskdama og peker i vinduet. Den.

Kassett?? sier Calle og tar potetgull. Ja, sier du og vet ikke helt om den lyden du hører er plastomslaget på kassetten eller magen din som romler.

Fru Larsen står oppe ved kateteret, hun gjør alltid det, og ser gjennom kassettene. Det er ikke ti, det er det aldri, vi er ikke så organisert, det er åtte eller elleve eller tretten og en gang var det til og med to som hadde med samme sang. Fru Larsen løfter en og en kassett opp til brillene og myser og rynker litt på nesa. I fjerde klasse satt jeg så lenge med hennes skjønnskriftark at mamma stoppet meg og skrev til henne og sa at det er altfor mye for en liten gutt. Men det var ikke egentlig så mye: da jeg begynte å bry meg mindre og skrive fortere, ble bokstavene også penere, mine E-er var omvendte tretall og mine J-er gikk under linja med pauker og basuner, og fru Larsen nikket anerkjennende og sa se, du har blitt så mye flinkere, og jeg sa ja og gikk tilbake til firkant-E-er og primitive overlinje-J-er så fort jeg begynte på ungdomsskolen.

Fru Larsen er skeptisk. Det er så mye vulgært i musikken om dagen, så mye som barn ikke burde eksponeres for, hvertfall ikke så tidlig, hun må godkjenne hver enkelt sang før klassens ti i skuddet. Eller åtte, eller fjorten, eller hva det nå blir i dag. En av kassettene har en tegning av to mus på utsiden. Hvilken sang, spør fru Larsen. Nummer tre, sier jeg. Touch me. Og merker plutselig at jeg blir litt nervøs.

Prince, sa Martin. Jeg var på vei opp de tre-fire buede steintrappetrinnene inn til musikkbutikken og han stod på trinnet over meg og så meg rett i øynene. Prince er jævlig bra. Kjøp et Prince-album. Jaha, sa jeg, javel. Men det var ikke det som var planen min, jeg skulle kjøpe Bon Jovi eller Fine Young Cannibals eller Pet Shop Boys eller Sam Brown — men ikke Prince, måtte gudene forby, selv om også de neppe vet hvorfor de skal måtte gjøre det. Jeg passerte Martin og dro opp tredøra, fulgte veggen med LP-plater til venstre, rundt disken i midten av rommet og helt bakerst, hvor singlene var. En dag skal du kjøpe din første CD her, lenge før du har CD-spiller: Mozarts rekviem. En annen dag skal du stå litt lenger ned i Storgata sammen med tre andre som nettopp er ferdig med videregående og slå etter en innpåsliten veps og drepe den med ett slag og de skal bli imponert og Solveig skal si at hun ALDRI har sett noe så fantastisk og du skal smile brydd og se på CDen som om den var magisk. Men foreløpig kjøpte du bare singler. Selv om det var masse musikk på biblioteket. Selv om du hadde opptakskassetter av Ti i skuddet. Selv om pappa hadde fått opptakskassetter i gull og svart av en kollega, sirlig førte album av Dire Straits, Travelling Wilburys, Kim Larsen, Afzelius & Wiehe, Paul McCartney. Du ville eie musikken selv. Om ikke annet så for å imponere jenter og drepe innpåslitne vepser, i den rekkefølgen.

Touch me runger utover klassen, i den grad to heliumspipestemmer kan runge, med seksuelle hint og stønn. Petter ser på meg med litt anerkjennelse, men mest forvirring. Ille nok å høre på en Samantha Fox-sang, men en så dårlig og tullete versjon? Det ser ut som fru Larsen tygger på en usynlig tyggegummi. Nei, det er nok, sier hun, vi har mange sanger vi må gjennom. Og så stopper hun midt i et “TOUCH ME, TOUCH...” som blir hengende over klassen og vente på en forløsning og alle fyller ut resten selv, for en sang som stopper på feil sted må man avslutte inni seg, ellers blir man vagt frustrert og uforløst resten av dagen. “...ME” tenker de fleste. “...Y” tenker andre.

Vi hadde ikke mentometerknapper og vi sang ikke med, i alle fall ikke høyt. Men vi hadde papir og blyant og stemte på de sangene vi likte og de menneskene vi likte, kanskje helst i omvendt rekkefølge. Og forrige gang vant du, eller nesten hvertfall, nær nok, og du følte deg populær og beroliget: din musikksmak var mer eller mindre den riktige. Og du stemmer på deg selv igjen, men det er du mer eller mindre alene om denne gang, og når du legger kassetten ned i sekken og det ringer ut, tenker du at Arne og Gro kanskje ikke var så dritkult som det hørtes ut i går, og at pappa kanskje hadde rett i at en sjokolade ville ha vært bedre enn en kassett du forlengst har forlagt — og du går ut og hører ikke at to jenter bak deg nynner på en Samantha Fox-sang til seg selv ut i skolegården, og vet ikke at om tretti år vil en en cheesy, gammeldags, syntetisk 80-tallshit nesten gi deg tårer i øynene selv om du ikke liker den engang. Eller kanskje nettopp derfor.

Alt var brunt. Veggene var brune. Buksene var brune. De myke skinntøflene var brune. De hjemmestrikkede stillongshortsene, eller hva de nå het, var brunoransje og brungrønne og brunbrune. Øynene til Sandrine var brune, og håret hennes, og genseren hennes, hun satt i avlukket ved siden av spisebordet på en madrass og leste for oss som var mindre, og stemmen hennes var myk, som kordfløyel, tenkte du, brun kordfløyel, og genseren din var grønn, nuppete og grønn, og under hadde du en sjakkskjorte, for mamma mente den stod til de allergiske blå øynene dine på bildedagen, men du var glad buksa di var brun, i det minste, for brun var den peneste fargen.

De små trestolene var lysebrune med runde kanter, som om de var laget av biljardkøer. Noen ganger hadde dere samlingstund på firkantede langbenker med yttertøyet i ryggen uti gangen mens lyset sivet inn de små vinduene over hyllene med halser og enkeltvotter; en voksen flyttet noen papirmennesker med rare navn rundt på den grønne flanellografen og la ansiktet i alvorlige folder og kom med Viktige Innsikter som du ikke skjønte og som pappa uansett sa bare var eventyr. Men denne gangen hadde dere plassert stolene i en sirkel i det største rommet, der hvor dere sang Å du so Mette og fiklet med små, gule sakser og glanspapir før jul. På den ene siden var hemsen med de grønnspraglete tynne madrassene som kunne stilles opp som vegger og som dere bygde hus av i rommet ved siden av, det rommet esken med Briotog stod i da du spydde og som hadde et vindu ut mot den bakken som alltid ble til is og forbudt om vinteren — hus som skjulte hvilke merkelig sitrende leker dere bedrev helt til noen selvfølgelig måtte fortelle de voksne så det også ble forbudt.

Er det noen som vil si noe, sa den voksne, det var Marit denne gang, Marit med det lyse håret og de snille øynene, Marit som vasket Brioskinnene og kokte kaffe så det fordampet kaffedråper som smakte brunt på veggen i det lille voksenrommet. Men de sa det alle sammen. Er det noen som vil si noe i dag, før vi begynte med dagene og været og alt det andre vi skulle gjennom. Er det noen som har noe på hjertet, sa de noen ganger og du tok hånda på hjertet og så på Sandrine og lurte på om det var bra eller dårlig at man la ting der.

Det hendte du sa noe, men ikke det som var på hjertet, for da ville du sikkert miste det sånn som man mistet råderetten over en leke hvis man viste den til lillebror. Eller kanskje det ville knuse, sånn som det gjorde i sangene de voksne hørte på. Så du sa andre ting, som at pappa tok fra deg trehjulssykkelen din fordi du laget et hakk i dekket for å måle hvor langt det var til Joachim. (Du tok for gitt at hjulet var en meter rundt, for det var det i boka du hadde lest, men når du fikk målt, viste det seg å være noe mye mindre, og da kunne det være det samme med hele sykkelen.) Eller du sa at lillebror snart skulle begynne i barnehagen også og at alle måtte passe på lekene sine. Eller at du hadde vært på hytta i Løkkevika i helga og at onkelen din hoppet opp en kjempestor stein en gang som var nesten like høy som deg.

Oj, sa Marit, eller Bente, eller hvem det nå var, oj oj oj. Hva med dere andre? Er det noen av dere som slutter i barnehagen nå som har noe på hjertet, kanskje? Ja, sa Sandrine. Kan jeg synge en sang? Og så gikk hun opp til den voksne og stod ved siden av den voksne stolen og samg en voksen sang, den luktet kaffe og snille øyne som smiler selv om det drypper seigt av Briotoget. Oj, tenkte du og kjente på hjertet ditt. Oj.

*

Oj, sier Marit. Vil du synge for oss? Ja, sier du. Og den sangen? Ja, sier du. Oj, sier Marit og smiler.

Og blå øyne hviler på deg, og du puster fort inn, og Sandrine går på skole nå, akkurat som du skal etter sommerferien, og ingen av de små våger å synge, og det lukter kaffe fra voksenrommet, og du vet ikke helt hva du gjør, men nå gjør du det, nå gjør du det.

Raisnøp bakåndetri-i Dimætan, tukmæsjnses veredsia, nau imbakk åfi Sjøssa man anvis-æ-æ

Du har ikke den grønne, nuppete genseren lenger, den er blitt for liten, og du har blitt altfor stor til å bruke brunbrune strikkastillongshortser. Og du kan synge.

It de ajåda tajer it defillåde fait raisn åtula sjellen sjåder aial annelæs nån sævver såkkin tein denajt andhe-å-å-å-å-å å-å tajer.

Du synger ferdig og blir stående, litt i villrede over hva voksne gjør når de har sunget ferdig. Du går ned til den lille trestolen som har blitt enda mindre og vet ikke at mamma vil skryte av dette øyeblikket i mange år, eller at Sandrine kommer til å flytte utenlands for å jobbe med sang, eller at du vil få en sønn som lærer seg Eye of the Tiger med en app (som om du kunne ha visst hva en app er), eller at du vil få en annen sønn som lenge før han er utvokst er nærmere enn noen annen å hoppe opp onkelsteinen på hytta, eller at du 25 år senere vil gråte av glede fordi du gifter deg med de vakreste, bruneste øynene verden noensinne har sett.

Du setter deg og vet bare at nå som du har sagt hva du har på hjertet, skal dere gå videre til dager og vær og sikkert en eller annen skjeggete papirmann som stadig prøver å rømme fra flanellografen.

Og du kjenner på hjertet ditt, det klemter. Oj, sier du, overrasket over at det er helt.

Kanskje hjerter knuses mest når man ikke deler det man har der, tenker du og rekker opp hånda, for du vet at det er fredag i dag, og pent vær, og bare noen dager igjen til siste sommer før du er ordentlig stor.