Det skjedde i de dager
Det skjedde i de dager at det gikk en befaling ut fra læreren at hele klassen skulle fremføre juleevangeliet. Og alle dro av sted til aulaen for å vise seg fram for foreldrene, hver med sin blokkfløyte.
Og ingen visste hva trolovede var, og ingen skjønte hva det var å svøpes, og krybbe var kanskje en slags vogn eller et badekar eller kanskje det faktisk var denne pappesken, men de hadde i hvertfall laken rundt skuldrene og håndklær på hodet, noen av dem, og Oscar hadde en stor pinne som åpenbart var viktig og de fant nå et slags husrom på scenen så blokkfløytene kunne kime inn til rette tid.
Og laknene kom inn fra markene i nærheten, ikke meitemarkene som Ole sa, noe annet, og de passet på noen sauer eller kuer eller noe sånn da et annet, hvitt laken gikk bort til dem og skremte dem, litt som da de lekte mørkegjemsel i bursdagen til Karl, bare litt mindre skrikete — og et håndkle skle ned foran øynene og det hvite lakenet sa FRYKT IKKE, og det var fordi han ikke var farlig, selv om han så sånn ut, og så forskyndte han en glede for hele klassen, eller for laknene hvertfall, og de gikk ned i knestående på den møkkete scenen og fra høyresiden av scenen hørtes ære være HYSJ IKKE ENNÅ, og en blokfkløyte gikk opp i falsett.
Det skulle ha blitt født en frelser i Davids by, som ikke var Halden, men kanskje Oslo eller trolig New York eller noe sånn, kanskje han egentlig het Deivid, og frelsere er bra, for de er Messias, som er endre bedre, og Herren, som er en mann, bare med skjegg og hatt og strenge rynker i svart-hvitt, bortsett fra når han er en baby. Og så pekte det hvite lakenet på krybben, som jo fremdeles var en pappeske, men som trolig skulle liksom være noe annet, da, og viste de andre laknene hvor de skulle lete etter den, og da var det jo ganske lett, nesten juks, men først var det alle englene, og vi brukte innlevelse og følelse, som læreren hadde sagt, og noen så på foreldrene sine og noen så på krybben og vi deklamerte og lovte pris med patos og sånn voksenansikt som presten til juleasvlutningen mens noen av oss kvelte en godt timet gjesp.
ÆRE VÆRE GUD I DET HØYESTE OG FRED PÅ JORDEN BLANT MENNESKER SOM GUD HAR GLEDE I
Så måtte laknene skynde seg inn til Beltehem og lete og rote rundt for å late som om de ikke fant den pappesken som lå rett ved siden av dem, og den lille babyen, som var en dokke og ikke Trym, selv om han sikkert hadde passet oppi der. Og de så på dokka og sa oj, det er en bra baby, og mammaen og pappaen hans sa oj, er det sant, og så var det mye undring, noen måpte og noen tenkte og noen plukket seg i nesa, men alle syntes det var ganske kult likevel. Og mammaen var mest fornøyd, spesielt når gjeterne dro tilbake, for da fikk hun ha huset for seg selv igjen, det var akkurat som når vi hadde besøk og mamma sa nå må vi rydde for nå kommer det mennesker som ser hvordan vi egentlig har det og da må vi ha det som vi egentlig aldri har det, fint og rent, og det er jo mye stress.
Og så ble det mer loveprising og blokkfløytene pep opp i flere titalls forskjellige tonearter og pinnen til Oscar traff Else i trynet og Else stoppa å spille og Oscar mimet unnskyld, og jeg tenkte på om Oscars bestemor fremdeles bodde hos dem og om hun fremdeles ikke skjønte et ord norsk som den gangen jeg skulle gi ham leksene og hun bare plapret ivei og slapp meg inn først når jeg var på gråten så jeg kunne skrive en lapp til ham.
Og så ble vi ferdig og alle foreldrene klappet og vi følte oss som flanellograffigurene fra barnehagen, bortsett fra at vi kunne bukke, og læreren fikk oss til å bukke en gang til og et håndkle falt på scnen og noen sa noe og noen dytta noen og en blokkfløyte traff en rygg, men skjult så ingen så det, selv om alle så det. Og alle gikk av scenen hver med sin blokkfløyte eller sitt laken og lot den lille dokka ligge igjen i pappesken, og verken skuespillerne eller blokkfløytistene ante hva de egentlig hadde spilt, men det var nesten juleferie og det var ikke så farlig med laknene, de kunne jo vaskes uansett.