Haldenminner

Skrittene dine gir kalde ekko i de harde betongveggene i Remmenhallen. Her ved nedgangen til garderoben sa Ellen en gang at kjæresten hennes tok 100 kg i benkpress, eller hvor mye det var, mer enn dobbelt så mye som deg, men så var han da også minst ett år eldre og schwær, og du avfeide det med et skuldertrekk og snek deg inn på vektrommet i neste friminutt og ga opp etter noen spede løft.

Senere hadde du funnet et et smykke i garderoben, et halvt hjerte med Ellen på, og du hadde ringt henne og lurt på om det var kjærestens og det var det jo. Han møtte deg på treninga dagen etter og spurte deg hvor du hadde funnet det. På fotballbanen, sa du, og det var en helt meningsløs løgn, men den kom bare — og når Ellen spurte senere, var det det som var blitt sannheten. På fotballbanen. I gresset. Ja.

Takk, det her skal jeg huske, sa han. Tjue år senere kjøper du en leilighet gjennom ham. Han husker deg ikke.

Det var forresten ikke en fotballbane, det var en liten gressplen, men dere hadde spilt fotball her, klasselagsturnering, og blitt slått sønder og sammen. Skoene dine var blankslitte og gresset mye sleipere enn nå, og selv da du hadde innsett hvor glatt det var og beveget deg forsiktigere enn Bambi på isen, hadde du sklidd du og falt midt i en finte. Etterpå hadde du bare skutt fra midtbanen til oppgitte sukk fra de andre helt til du traff tverrliggeren og sukkene i noen øyeblikk gikk andre veien og ble til gisp.

Etter det siste tapet hadde språklæreren deres kommet bort der dere satt i det fuktige gresset og snakket med deg som om du var en voksen. Jasså, fotball, går det bra eller? Og du hadde ikke hatt noe fornuftig å si, men det var ikke så viktig, fotballprat er sjelden fornuftig uansett, det viktige var at det var deg han snakket med, og han valgte deg selv om du som regel undergravde hans stiloppgaver. Selv om han fremdeles 20 år senere syntes du skrev provoserende.

Nå stod han sikkert ved kateteret og doserte i brune kordfløyelsbukser, kanskje han spurte klassen om hva floghavre mon måtte være på tysk, og svaret var Flug-hafer, selvfølgelig — i fjor kunne han det ikke da Louise spurte, men han sjekket det til dagen etter, og er det ikke sånn man lærer, da? Ved å være om seg, som farmor alltid sa?

Og her går du og subber helt alene. Ikke akkurat om deg. Ved enden av gresset er det en bakke ned til en stor parkeringsplass til venstre og en liten grusbane til høyre. Du har brekkslædda på den parkeringsplassen. Det vil si, ikke du, du kjørte med Simen og Roger og Steinar hjem fra trening en vinter med mer snø enn vanlig og dere kjørte innom og Simen sa Skal vi brekkslædde eller, og du sa ikke noe, for du visste ikke hva brekkslædde var, men de andre sa ja, for det var åpenbart kult å brekkslædde, og dere prøvde noen titalls ganger og de to gangene dere svingte rundt sa alle WOOOW i kor og lo.

Den ene gangen du skulle slædde var på sykkel for å imponere den fireårige fetteren til Bente. Du klarte det ikke, fetteren ble skuffet og Bente sa liksom medfølende Jaja, det er ikke så lett da.

Nei, det er jo ikke det.

Du går ned til grusbanen og sparker småsteinene litt ørkesløst omkring. Det støver grått og tørt rundt anklene dine, men når du kommer litt lenger ned, er sanda fuktig og brun. Du drar foten bortover i lang rett strek over hele banen, fra den ene enden til den andre. Det ser ut som en stor I. Du stopper opp og ser bortover den tomme parkeringsplassen og oppover gressbakken som stiger som en tribune bak deg. Så fortsetter du å dra foten i sanda.

*

Fritime noen dager senere. Viktor og Frode og du går ut av gymsalen og ut på gresset og soser litt rundt på måfå. Noen fritimer er sånn: man trenger å bevege seg, man vil ikke gå med et mål, så man ender opp med å gå litt hit og dit alt ettersom samtalen driver den ene eller andre veien.

Du og Viktor er på vei mot gangstien ved parkeringsplassen da Frode plutselig roper fra kanten av gresset. Øj, se her, æ!

Dere går bort og blir stående. I store bokstaver, så det fyller hele grusplassen, har noen skrevet JOSTEIN med noe som egentlig er en ring rundt, men som med litt fantasi kan tolkes som et hjerte.

Det ser ut som om du har en beundrer, sier Viktor.

Hm, svarer du og tier helt til 2020.