Haldenminner

Husker du lightning på Hjortsberg? På den høye kurven uten nett, den som hang rett på veggen hvor Petter slo vekk ballen til Kåre og Kåre dyttet Petter slik at han fikk en kul og brukte resten av friminuttet til å gå rundt gymsalen for å ta igjen? Kåre var raskere, men Petter var sterkere, og vi andre egget dem begge for å se hvordan det ville ende.

Husker du hvor møkkete du ble på fingrene og hvordan den slitne ballen sa boingboing mot den ujevne asfalten? Husker du at du hadde ballen under pulten og rullet den fram og tilbake, som på Os? Husker du at noen ganger ble så mange med på lightning at det tok et helt friminutt før det ble en vinner? Og at det som regel ikke var deg, og at det irriterte deg og gledet deg?

Det var i fjerde. Og nå, på våren i sjette, skulle det være NM i Hjortsberghallen, den store, luftige gymsalen vår med kiosk i andre etasje og én rad med benker i første. Og gutta i 6B skulle være med, og mente de hadde en mulighet til å vinne alt, og jentene i 6B skulle være med, og lurte på hvor gode de andre lagene egentlig var. “Både guttene og jentene er like basketball-frelste, og vi tør våge en påstand, som sikkert ikke blir sagt imot: Dette er Haldens beste barneskoleklasse i basket. I helga skal de prøve å bevise at de også er best i landet”, skrev HA. På bildet holder vi alle en tommel opp og ler, fotografen må ha vært morsom, og olabuksene er blekede og frisyrene er volumiøse.

De lagene vi fryktet mest, var Oslo-lagene. Høyenhall (Manglerud, het visst skolen) og EB. (Om noen hadde sagt at Bærum ikke var Oslo, ville vi ha ristet på hodet. Hallo, de spiller i Oslo-serien og det er jo by hele veien. Selvfølgelig er det også Oslo.) Og etter seire mot Tromsdal og Evje var det bare Høyenhall som stod mellom oss og semifinale.

Husker du den lille kurven oppe ved paviljongen? Husker du at noen spilte der, du så ikke hvem, men at Atle hadde snakket med dem og fått høre at de var fra Manglerud? Dårlige, var de, det hadde du sett også, vi var bedre enn dem med våre raske guarder og sterke forwarder og dette burde ikke være vanskelig i det hele tatt. Tenkte vi.

Husker du at det var det?

De var gode. De overkjørte oss i to perioder, spesielt han ene, han som var sterk og hadde en pappa som var dommer og som du så en gang på en turnering sprette en voksenball selv om han fremdeles var mini — han var god. Ikke sånn flashy god, bare irriterende solid og visste hva han gjorde. Da hjalp det lite at dere vant de to siste periodene. Det ble tap. Og det var den drømmen.

Siste kamp, mot Berg, løp du inn i sekretariatet for å rekke en ball, men den var allerede ute da du kræsjet i bordet så den fulle kaffekoppen sølte utover kampskjemaet og sokken din. Sekretæren bannet og løftet koppen og prøvde å riste skjemaet tørt. Og sekunder etterpå feilet du ut.

Husker du Atle hadde et kamera? Husker du dere satt noen uker senere i et rom over gymsalen og så på filmen? Husker du det ene movet ditt nede på baseline, du spratt med høyre lenge, forsvareren prøvde å ta ballen, du vred den elegant over til venstre og forbi? Det var bra, sa Atle, så alle kunne høre det. Ja, sa du, men det hørte ingen. Og guttas tap ble festet til skjermen og du ble intervjuet mens du satt bak-fram på en stol etter å ha feilet ut, og vi så at det ble en sjetteplass til slutt, eller om det var femte, og vi var enige om at hadde vi bare slått Høyenhall, så hadde vi vært gode.

Og så så vi fra jentefinalen. Et lag fra Bergen mot 6B fra Hjortsberg. Og selv om jentene tapte, hadde de søtte meg tatt sølv i Norgesmesterskapet, de var Norges nest beste, og du visste ikke helt hvorfor, for det var færre av dem som trente basket på et lag, men pappaen din sa noen med at det var mange tøffe håndballjenter der, og du slo deg til ro med det, det virket som en plausibel forklaring.

Husker du dere spilte lightning når alle de andre lagene hadde dratt hjem igjen uka etter? Husker du det var en dobbelt glede, ekstra rette rygger og stolte øyne? Tenk at vi fikk sølv, var det noen som sa. Sjette er bra det og, da, sa noen andre. Og Kåre var bak Petter og Petter slo vekk ballen hans, men Kåre rakk å hente den og skårte først likevel, og Petter var ute og han sendte ballen til en av jentene som trippet først i køen og det var en helt vanlig dag, dagen etter to dager som var alt annet.